Dødfødsel: Når alt man sitter igjen med er minnene

Så mange minner som mulig på fryktelig kort tid

Når et barn kommer stille til verden blir familien frarøvet alle anledninger hvor de kunne skapt minner. Nyfødtbilder, familiebilder, første jul, påske, sommerferie, første smil, første skritt. Alt man har drømt om gjennom hele svangerskapet blir umulig. Når man må reise hjem igjen uten babyen, er det viktig å kunne sitte igjen med Noen minner – både i hukommelsen og rent fysisk. Det fokuserte Kine og Steffen på allerede før fødselen.

– Kusinen min mistet i uke 39 for åtte år siden. Da var jeg på sykehuset og så barnet. Og vi har snakket mye om det i etterkant. Derfor visste jeg hvor viktig minner er – ikke minst bilder, forteller Kine.

Hun har skrevet ned mange av tankene sine etter fødselen. Her er et utdrag fra en av tekstene hennes:

Vi må skape minner for et helt liv her inne, innenfor disse sykehusets fire vegger.
Bade henne, kle på henne, stelle henne, få besøk av de nærmeste som ønsker å se og holde henne. Vi står i denne surrealistiske situasjon hvor vi både skal ønske henne velkommen, men også ta farvel.

I ettertid er Kine glad for at hun og de rundt henne hjalp henne å skape gode minner.

Les også:

Rettigheter og stønader ved dødfødsel

Nyfødtfotografering ved dødfødsel?

Sent i svangerskapet bestilte Kine en gravidfotografering. Hun var litt i tvil på om hun skulle bruke tid og penger på en gravidfotograferingen fordi det ble ganske sent i svangerskapet, men valgte å gjennomføre det likevel. Det er hun sjeleglad for nå.

– Jeg skulle ønske jeg hadde tatt mye mer bilder i graviditeten, men nå har jeg i hvert fall disse flotte bildene fra da Thelma levde inni magen min, sier Kine.

Samme kveld som Thelma ble født tok Kine mot til seg og sendte melding til fotografen de egentlig hadde booket til nyfødfotografering og spurte om hun kunne tenke seg å ta bilder av familien – men da, i en helt, helt annerledes type setting .

– Jeg fødte klokken 20 fredag kveld. Fotograf Trine-Lise Henriksen sa hun kunne være på sykehuset allerede klokken 10 neste morgen. Hun hadde rundt en times lang reisevei til sykehuset vi var på. Dette var tydeligvis noe hun brant for, forteller Kine.

Det viste seg at Henriksen hadde prøvd å få en avtale med sykehus om å ta bilder i forbindelse med dødfødsel, men at det var vanskelig uten en forening i ryggen. Denne foreningen er nå på plass. Men i desember kom Henriksen alene og tok bildene gratis.

– Vi sitter igjen med fantastiske bilder av Thelma og oss som familie. Det Trine-lise gjorde for oss denne dagen er jeg henne evig takknemlig for. Når man har så lite tid klarer man ikke å fly rundt med mobilen og ta bilder. Det var godt at noen andre kom inn og gjorde den jobben for oss, sier Kine.

Hun understreker at familiebildene er viktigst. For Thelma er en del av familien. Flere av bildene er i svart/hvitt, slik at de kan oppfattes mer naturlig for andre å se på.

– Det var helt tilfeldig at jeg kom på at jeg kunne spørre. Jeg visste jo fra kusinen min at bilder er det viktigste. Dette er dyrebare minner man fort kunne stått uten, sier Kine.

Hun ønsker at alle foreldre i samme situasjon skal få tilbud om fotografering. Per i dag er det kun noen få fotografer som tilbyr slik fotografering, og det er lite informasjon ved sykehusene.

– Når man mister et barn på denne måten har man kort tid til å ta bilder. Tiden man får med barnet på sykehuset eller hjemme er knapp, derfor er det viktig å få ut informasjon om tilbudet så tidlig som mulig for foreldrene, sier Kine.

Minneeske på nattbordet

Den første natten etter fødselen sov Kine og Steffen med Thelma mellom seg i sengen. I løpet av natten ble en eske satt på nattbordet ved sengen. På den stod det «Adjø bitteliten». Oppi var en treramme med et utskåret hjerte og ordene «Alltid elsket, aldri glemt», dette hjertet kunne tas ut, slik at det ble til to deler og et brev med tips til hva rammen og hjertet kunne brukes til. En pose forglemmegei-frø var også oppi esken – med tips om å strø dem på plenen til våren og se blomstene dukke opp til minne om barnet man aldri fikk med seg hjem. En liten mørk bamse og brosjyrer med viktig informasjon om foreninger og begravelse var også oppi.

– Lite visste vi da, midt oppi sjokket og sorgen, hvor betydningsfull denne boksen ville være for oss – både der og da, og i ettertid, sier Kine.

Det ble tatt mange bilder av Thelma med det lille hjertet i hånden.

– Vi bestemte oss raskt for at hun skulle få med seg dette i kisten – inni hånden sin, forteller Kine.

Rammen står nå på spisebordet med lys foran. Det fulgte også med i boksen.

Bamsen som fulgte med har også vært viktig for familien. For de hadde ikke kommet på å pakke bamse i fødebagen. Dermed hadde Thelma et kosedyr den første tiden.

– Denne bamsen har hatt en enorm betydning for oss. For da jeg hadde Thelma inntil meg og kjente det silkemyke håret hennes inntil mitt kinn, tok jeg samtidig denne bamsen inntil mitt andre kinn. Det kjentes nesten likt ut. Og da bestemte jeg meg for at den bamsen skulle bli med hjem. Den er pakket inn i en pose for å bevare lukten av Thelma, sier Kine.

At minneboksen har betydd mye for dem legger ikke Kine skjul på.

– Det er små ting, men der og da blir de utrolig viktige. Jeg er sjeleglad for at vi var heldige og fikk den, sier hun.

For tilbudet om «Adjø bitteliten»-boksen er ikke tilgjengelig for alle. Det finnes ikke ved alle fødesteder, og det er bare noen få bokser. Ikke alle får det samme tilbudet som Kine og Steffen fikk.

– Noen som opplevde en dødfødsel etter oss ved samme sykehus fikk ikke en slik boks. Jeg tok kontakt med foreningen og fikk ordnet en boks til dem, slik at de rakk å få den før begravelsen. De sa det betydde utrolig mye, sier Kine.

Det praktiske oppi alt sammen

For midt i fødsel, sorg og forsøk på å skape minner er det også mye praktisk som skal ordnes. De fleste aner ikke hvor de skal begynne med tanke på begravelse, permisjon og andre praktiske ting.

– Vi var heldige som fikk god informasjon i boksen. Man klarer ikke akkurat å google seg fram til informasjon selv i en slik situasjon. Man orker ikke, og blir så oppslukt av tiden med babyen og sorgen. Å finne informasjonen selv burde være noe foreldre slapp å gjøre, sier Kine.

Landsforeningen Uventet Barnedød tilbød en kjølebag for at Thelma skulle slippe å bli lagt på kjølerommet på sykehuset. Den ser ut som en vognbag, men lukkes helt igjen. Mandag kveld, tre dager etter fødselen, kom familien hjem.

– Fredagen fikk vi møte presten og Thelma fikk en velsignelse. Jeg visste ikke at det var en mulighet for det. Det er jo ikke det samme som dåp, men det føltes godt at hun ble bedt for, sier Kine.

Onsdagen før jul, 12 dager etter fødselen, ble det begravelse for Thelma. Kine, Steffen og Thelmas farmor og farfar bar den vesle kisten med fire håndtak. Bak gikk storesøsterpå 3 ½ sammen med sin tremenning og holdt på kisten.

Føler seg heldige

Selv om familien sitter igjen uten sin dyrebare lillesøster, mener Kine at de har vært heldige.

– Da alt gikk som det gjorde, gikk vi ikke glipp av noe viktig. Vi fikk tatt bilder, vi fikk informasjon, vi fikk ha Thelma hos oss, kle henne, kose med henne og inkludere storesøster. Vi fikk tilbud om alle tingene som finnes for folk i denne situasjonen, og visste derfor hvor vi kunne ta kontakt både mens vi var på sykehuset og i etterkant. Og jeg tok selv kontakt med fotograf. Det er godt å vite at vi gjorde alt vi kunne. Andre har ikke vært like heldige, og det gjør meg vondt sier Kine.

Hun skulle ønske at det var et bedre tilbud til alle som opplever dødfødsel, og at flere visste om tilbudene som finnes.

En storesøster i sorg

Igjen sitter Kine med én av døtrene sine. En jente på 3 ½ år som også er i sorg. Da Kine og Steffen var på sykehuset, overnattet hun hos bestemor. Det var hun forberedt på at skulle skje når lillesøster skulle bli født. Først da de var på vei til sykehuset neste morgen fikk hun vite at lillesøster var død.

– Jeg angrer litt på at jeg ikke dro hjem fra sykehuset før fødselen og forklarte det til henne. Det hadde jeg hatt mulighet til, men der og da tenkte jeg ikke på det, sier Kine.

Hun ble forklart at det var viktig at søsken ble inkludert og fikk se babyen.

– Jeg var skeptisk, men de sa at det var viktig for at ikke fantasien skulle løpe løpsk, sier Kine.

Storesøster fikk se, men ønsket ikke å holde Thelma. Hun strøk henne over kinnet og fikk være med på stell.

– I ettertid er jeg glad for at hun ble inkludert så mye. Hun angrer selv på at hun ikke fikk holde Thelma, men vi måtte jo respektere at hun ikke ville det på det tidspunktet, sier Kine.

Hun forteller at storesøster har vært i en ekstrem sorg, og at soving ble svært vanskelig i lang tid etterpå. Ofte tok det flere timer før hun sovnet på kvelden, og de måtte gjerne ty til kjøreturer for at hun skulle få nok søvn.

– Etter et par måneder sa hun at hun også kunne sove på dagen, for lillesøster sov jo hele tiden. Vi har vært bevisste på å ikke si at Thelma sov, men hun må ha tenkt det selv. Det så jo sånn ut på sykehuset. Og dermed må hun ha vært redd for at hun selv skulle dø når hun sov, sier Kine.

Hjemme har Thelma vært et gjengangstema i storesøsters lek. De forteller det at det er vanlig å se undring og spørsmål om døden blant litt eldre barn, men at det er naturlig at storesøster bearbeider følelsene sine i lek allerede nå.

– Det er vondt å se at hun har så mange vonde følelser. Hun forstår en del av hva som har skjedd, men det er jo også mye hun fortsatt ikke forstår. Vi snakker mye om det, og kommer til å fortsette med det, sier Kine.

Hun forteller at det har vært vanskelig for storesøster å forstå at lillesøster er i himmelen når hun selv har sett henne bli senket i jorden.

Viktige minner også for storesøster

Siden storesøster bare er 3 ½ år, spørs det hvor mye hun vil huske av lillesøsteren sin.

– Minnene er viktige for oss alle nå, og hun har bilder av Thelma på rommet sitt. Jeg har planer om å lage et eget album til henne som hun kan se på. Men etter hvert kommer hun nok ikke til å huske så mye av dette, tror jeg. Da blir bildene ekstremt viktige, sier Kine.

Flere barn?

Noen studier har konkludert med at par gjerne bør vente tre måneder med å prøve å bli gravide igjen etter en dødfødsel. På sykehuset fikk Kine og Steffen beskjed om å prøve når de selv var klare for det. Nå er Kine og Steffen allerede i gang med prøvingen, og håper det snart klaffer.

Likevel er Kine litt usikker på hvordan et nytt svangerskap vil bli.

– Jeg tror det kan bli vanskelig å kose seg og tro på at det kommer til å gå bra. Det kommer nok til å bli tøft, og jeg er redd for å ikke klare å glede meg, innrømmer hun.

– Jeg leste et sted om noen som skrev at dersom det utenkelige skulle skje igjen, så ønsker man jo ikke å sitte igjen med skyldfølelse for at man ikke gledet seg over babyen i magen. Så vi må jo fokusere på å skape så mange minner som mulig – i tilfelle, sier Kine.

Neste gang vil hun skrive dagbok og ta flere magebilder. Det er ting hun skulle ønske hun hadde fra graviditeten med Thelma.

– Det er absurd hvor mye gravidbildene jeg har fra svangerskapet med Thelma betyr nå, sier Kine.

Mistet også tvillinger

Da artikkelen først ble publisert, var Kine allerede gravid igjen. Men så tidlig at hun ikke ville fortelle om det.

– Vi ble gravide igjen allerede i slutten av januar. Men da vi var kommet nesten 10 uker på vei fant de to fostre i magen, men begge uten hjertelyd, forteller hun.

Kine sier at det var tøft å miste regnbuebabyene sine. Men de gir ikke opp drømmen om flere barn.

– Neste svangerskap blir et svangerskap fylt med frykt. Det er det ikke noe tvil om, men allikevel ønsker vi jo oss flere barn, så vi må jo bare gjennom det, sier hun.

Les også:

Dødfødsel: Heine kom stille til verden

Henning er ikke en erstatning for Heine

Skriv ned tanker og følelser

Kine har alltid vært glad i å skrive. Etter dødfødselen har skrivingen også vært terapi, og hun vet dette er noe som kan anbefales.

– Landsforeningen Uventet Barnedød hadde et prøveprosjekt der en forfatter hjalp familier å få skrevet ned tanker og følelser. Det var avsluttet før vi fikk Thelma, men jeg fortsetter å skrive. Det er mye terapi i å få kartlagt tankene, sier Kine.

Ønsker å hjelpe andre i samme situasjon

Kine ønsker ikke å skremme noen med historien sin.

– Vi er åpne om historien vår fordi vi har vært heldige. Ikke alle andre får det tilbudet vi har fått, og vi ønsker å få fram hva det har betydd for oss. Håpet er at andre også kan få det samme som vi fikk. For man vil aldri angre på minnene man skaper, avslutter Kine.