Roer seg helt ned
Etter to uker roet det seg helt ned, og jeg hadde verken rier eller blødninger. Etter tre døgn til på sykehus, fikk jeg dra hjem på permisjon med strengt sengeleie - jeg fikk bare gå på do, ellers ligge stille. Det viste seg at det ikke var hull på fosterhinna, og legene konkluderte med at det må ha vært en ekstra fosterhinne som sprakk da de testet positivt for fostervann. Mange kvinner har denne ekstra hinna.
Det var godt å være hjemme igjen. Jeg hadde savnet sønnen min noe voldsomt! Selv om jeg bare lå på sofaen, fikk vi kost oss masse sammen, og jeg nøt hvert minutt. Han forstod raskt at han måtte komme til meg for å leke eller lese bok. Sambo var utrolig flink og god å ha gjennom hele prosessen. Han laget mat og serverte meg, hentet lesestoff, klær og alt jeh trengte når jeg trengte det. Og hold fortet hjemme med både eldstemann og meg.
Ny blødning
Jeg fikk tre døgn hjemme. Jeg våknet en tidlig morgen i uke 26 med "sprengt" mage, og gikk på do. Der fosset blodet ut som første gang, og jeg ringte føden. Nok en gang ble jeg innlagt, ig med samme hendelsesforløp som sist - drypp og så videre. Bortsett fra lungemodningssprøytene som jeg allerede hadde fått. Mens jeg var innlagt, passerte jeg 27 uker og jubelen var stor for hver dag og uke som fikk.
Ting roet seg igjen, og jeg kunne velge om jeg ville være hjemme på permisjon eller på SUS, fortsatt med strengt sengeleie. Jeg valgte å dra hjem med åpen retur siden vi bodde bare fem minutter fra sykehuset. Jeg fikk være hjemme på perm med jevnlige kontroller på SUS, og satte veldig pris på tiden hjemme med mann og barn. Oå den siste kontrollen sa legen som fulgte meg, at siden jeg hadde overgått alle forventningene hans til nå, så kunne jeg sikkert klare å nå termin, mens han tidligere hadde sagt at jeg kom til å få en prematur baby, spørsmålet var bare når.
Dagen Max kommer til verden
Den dagen Max kom til verden, var jeg fortsatt hjemme på permisjon med strengt sengeleie. Jeg våknet klokken 06:50 med "sprengt" mage og forstod hva som ventet meg da jeg sprang til toalettet. Denne gangen var blødningen enda verre enn de to foregående gangene. Det sluttet aldri, og jeg trodde jeg skulle blø ihjel!
Vi hastet til sykehuset, og jeg ble undersøkt på føden. Jeg hadde blødd veldig mye, og ble nok en gang satt opp til keisersnitt i tilfelle situasjonen skulle bli akutt. Jeg kunne ikke føde vaginalt fordi morkaken var foran åpningen, noe som var hovedårsaken til blødningene.
Klokken ti roet blødningen seg, men klokken 14 begynte riene, og de ble bare kraftigere og kraftigere. De hadde ingen effekt på livmorhalsen/åpningen og det likte ikke legen. Det betydde at riene hadde årsak fra inni livmoren, men ikke fra fødsel. Det betydde at noe ikke stemte. Jeg var ikke helt meg selv den dagen, så jeg forstod ikke alt som ble sagt. Derfor er det litt vanskelig å gjengi alt.
Stadig nye blødninger
Klokken 15 fikk jeg en ny stor blødning. Sykepleiere, jordmødre og leger veide blodet, pratet sammen og noterte. Det roet seg igjen, men klokken 16 fikk jeg enda en stor blødning. De veide og noterte, og blødningen roet seg igjen. Klokken 17:15 fikk jeg nok en stor blødning, og legen sa at nå kunne jeg ikke miste så mye mer blod. Om det ikke roet seg innen klokken 18, ville det bli keisersnitt. Jeg fikk urinkateter og spinal slik at jeg var klar om det skulle bli hektisk, og samboeren min fikk på seg grønne klær.
Jeg hadde til nå tatt det hele med skremmende, knusende ro. Jeg følte ikke at dette skjedde meg, og lå bare der. Blødningen roet seg heldigvis, og vi øynet håp. Men litt over klokken 18, kjente jeg at jeg begynte å blø igjen, og jeg kjente noe stort som beveget seg nedover fødselskanalen. Jeg trodde det var lillegutt som var på vei ut, og ropte i panikk til jordmor som passet på meg: "Å helvete! Nå kommer det noe stort ut her nede! Ring på alarmen! Og nesten før jeg hadde sagt det, kastet jeg meg bakover og dro i snoren på veggen bak senga. Jeg syntes jordmor og sambo var himla treige!
Les også:
Rundt 16 prosent overlever i uke 23
Adrian ble født i uke 23: Krevde å bli satset på!
– For dårlig oppfølging av premature
Kritisk for Max
Så sank hjertelyden til Max. Den sank til 120, 110, 92, 75, 63, 58 og 41... Det var helt stille i rommet. Jeg stirret på apparatet som om det ville hjelpe til å få hjertelyden tilbake. Det siste tallet husker jeg veldig godt. Det var i dette øyeblikket det gikk opp for meg at noe virkelig var alvorlig galt. I dette øyeblikket innså jeg at vi kunne miste gutten vår før vi i det hele tatt hadde møtt ham. Jeg innså alt. Og for første gang fryktet jeg for mitt eget liv også.
Hjertelyden tok seg heldigvis opp og stabiliserte seg. Jeg slappet av, og tror jeg til og med duppet av litt. Jeg var skikkelig dårlig og "forsvant" litt midt i alt dramaet. Jeg så aldri hva som kom ut, men jordmor sa at det var en klump med koagulert blod på størrelse med en håndball. Den veide over 300 gram.
Det blir keisersnitt
Legen kom løpende inn døren, så mellom beina mine og løp ut igjen! Etter dette er ting veldig uklare, men jeg ble trillet av gårde i full fart. Jeg husker at sambo var helt hvit i ansiktet. Alt var skurrete, og jeg hadde skikkelig vondt i magen. Men jeg var så sliten at jeg ikke orket å klage på det. Jeg var kalt og alt var en eneste tåke. Jeg var så glad for at det endelig var over. Kroppen min ristet ukontrollerbart.
En jordmor sprang ved siden av sengen min, med doppler på magen til enhver tid - også inn på operasjonsstua. Jeg kunne ikke legges i narkose, og måtte få spinalbedøvelse som allerede var satt. Jeg trengte bare å få dosen. Jeg husker svært lite fra dette, men ble trillet inn der alle de grønnkledde menneskene (nyfødtintensiv-teamet) stod klare i rommet utenfor operasjonsstua. Jeg så den bittelille oksygenmasken som lå på bordet der de snart skulle jobbe med Max. Det var uvirkelig. Helt sykt.
Max kommer til verden
Jeg ble løftet over i sittestilling på operasjonsbordet. Jordmor strøk meg på kinnet, og en sykepleier holdt meg fast mens jeg fikk bedøvelsen. En annen sykepleier holdt hånden min. Jeg klarte ikke å sitte selv. Jeg var så svak. Jeg ble lagt ned, og sambo kom endelig inn til meg. Den grønne duken ble hengt opp foran oss. En sykepleier festet armene mine med reimer fordi jeg ristet sånn, og en annen holdt hodet mitt. Jeg husker den varme hånden til sambo hvilte på skulderen min, og at jeg sa at han aldri måtte gå fra meg. Jeg var livredd. Jeg merket selv hvor dårlig jeg var, og var redd for å sovne. Tenk om jeg aldri våknet igjen.
Kirurgen snakket til meg. Han sa at nå begynte han å skjære, og lurte på om det gikk fint. "Ja", sa jeg og kjente at det trykket litt, og at de holdt på å romstere der nede. "Nå kan det være du kjenner et ubehagelig trykk på magen", sa legen. Det føltes som en evighet, men før jeg rakk å få panikk, hørte jeg vann som traff gulvet med et plask. Og jeg hørte et tynt, lite, men så ubeskrivelig deilig hyl. Følelsen som fylte hver eneste lille mikroskopiske celle i kroppen min det øyeblikket er umulig å beskrive. Jeg var så takknemlig for at han levde, og tårene bare rant.
Mye ble rope de få sekundene etter at han var ute. "Oj, han er større enn vi trodde", "Det var en flott gutt", "Dette lover godt"... Men det beste var at han faktisk skrek. At han skrek betydde at han pustet selv.
Veldig liten, men også litt stor
Klokken 18:29 kom han til verden, 39,5 centimeter lang, 1460 gram og 28 centimeter rundt hodet. Veldig liten, men også litt stor.
Jordmor bar han ut. Jeg prøvde å se etter ham, men alt jeg så var en grønn duk i hendene på jordmor. Bylten lå oppi der, men var så liten at jeg ikke fikk sett ham. Så ble det stille. Nyfødtteamet jobbet med ham. Sambo fikk beskjed om å komme, men han kom raskt tilbake til meg og spurte om jeg ville at han skulle bli hos meg, eller bli med til nyfødtintensiven. De måtte flytte Max raskt fordi han slet med pusten. Selvfølgelig skulle han bli med gutten vår!
Jeg lå igjen alene
Det som hadde føltes som en evighet, hadde bare tatt noen få minutter. Jeg hadde blitt mamma igjen, men det føltes ikke sånn. Ikke hadde jeg baby i armene, eller en stolt pappa ved min side. Rundt meg var bare en gjeng grønnkledde mennesker, pipende apparater, og jeg var bundet fast til et operasjonsbord. Det var kaldt, jeg var kvalm, og aleme. Så husker jeg ikke mer før jeg våknet til på intensiven.
Jeg hadde mistet så mye blod, så jeg måtte ligge der i stedet for oppvåkningen. Pulsen min hadde falt noen ganger på operasjonsbordet. Morkaken hadde begynt å løsne, så keisersnittet var gjort i grevens tid.
Verdens vakreste Max
I 20-tiden kom sambo tilbake til meg. Da hadde han vært på intensiven med Max i halvannen time. Max hadde det greit, var stabil og pustet godt ved hjelp av CPAP (oksygentilførsel). Sambo hadde med polaroid-bilder til meg. To bilder av verdens vakreste Max. Den sterke lille gutten min som overrasket alle leger, sykepleiere og jordmødre med å holde seg inne i magen min i drøye fem uker lenger enn noen trodde var mulig.
Jeg kunne ikke vente. Jeg ville se vidunderet mitt med én gang. Det fikk jeg ikke. Først nærmere midtnatt var jeg stabil nok til å trilles opp på avdelingen for barselkvinner som trengte tilsyn/hjelp. På veien opp skulle jeg få besøke Max. Jeg gledet meg, men samtidig var det litt skummelt. Jeg visste jo ikke hva som ventet meg.
Morsfølelsen på plass
Det tok tid å få den svære sengen inn på avdelingen. Endelig fikk jeg møte Max for første gang. Tross alle slangene, ledningene, apparatene, og at jeg egentlig ikke så ansiktet hans bak den svære CPAP-masken, var det likevel min baby jeg så. Han var så utrolig liten, hoven, rød, deilig og vakker. Kjærligheten og morsfølelsen var til å ta og føle på. Det var overveldende, og selv om jeg var umenneskelig trøtt og sliten, var alt jeg ville å holde ham tett inntil meg. Jeg ville holde ham varm, kose med ham, trøste ham og jeg ville passe på at han ikke følte seg alene. Vi var jo superteamet - Max og mamma!
Først etter fire dager fikk jeg holde ham. Da var han endelig stabil nok, og jeg var på bedringens vei. Det var en merkelig, men god følelse. Et rørende øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Det er ingen typisk baby du får på brystet, men en beinete fugleunge med masse ledninger på, og et konstant sus fra CPAP'en. Men det var min baby. Den nydeligste bittelille skapningen som gjorde at mammahjertet mitt holdt på å sprekke av stolthet.
(fødselshistorien fortsetter under bildet)
Oppturer og nedturer
Oppholdet på sykehuset etter at Max kom til verden, handlet om pumping hver tredje time. Jeg fikk Venofer-behandling på grunn av blodtapet (jeg hadde mistet rundt 30 prosent av blodet mitt, 1800 ml). Jeg gikk mellom intensiven og barselhotellet, prøvde å spise litt i restauranten der alle satt med sine nyfødte i plastsenger ved bordene, sov litt, tok imot besøk, og koste masse med lillegutt i kuvøsen eller på brystet mitt. Det var oppturer og nedturer, gode og dårlige dager. Mye tårer både av sorg og glede.
Tiden i etterkant har vært, og er fortsatt til tider utfordrende. Det må man nesten forvente når han er født i uke 29, nesten 11 uker før tiden. Men vi er evig takknemlige for at alt gikk så bra som det gjorde til slutt. At vi fikk ham med oss hjem. Han ble utskrevet to dager før termin.
Max betyr ironisk nok "den største" – og det er han. Det største mirakel som har skjedd meg.
Takk for at jeg fikk dele vår solskinnshistorie!
Oppdatering – Max er 3 år!
I august fylte den lille kjempen Max tre år. Han har en del helsemesige utfordringer som følge av den tøffe starten på livet. Han ernæres for det meste via nesesonde på grunn av spiseproblemer, og følges tett opp av spiseteam og ernæringsfysiolog. Til høsten skal det vurderes om han skal få knapp i magen. Han har også kroniske mage- tarmproblemer og kronisk lunge- og luftveisproblematikk som har vært plaget med siden starten.
I løpet av de første to leveårene hadde han ofte pustestopp og tilfeller hvor han ble blå og slapp på grunn av "uskyldige" forkjølelser.
Han har forsinket motorisk utvikling og følges jevnlig opp av barnefysioterapeut, og trenger spesialsåler til sko som han får hos ortopedtekniker.
En blid og glad gutt
Max er mye på sykehus, og hverdagen er preget av medisiner, sondemating, utredning og behandling. Men til tross for dette er han en utrolig fornøyd og glad dutt med glimt i øyet og daglige rampestreker på lager!
Han smelter hjertene til alle rundt ham med sin herlige personlighet og empatiske væremåte. Han klager aldri.
Det går ikke én dag uten at vi kjenner på den enorme takknemligheten over at vi fikk ha han med oss hjem fra sykehuset. Vi er sprekkeferdige av stolthet over mirakelgutten vår Max.
Her er hjerteknuseren nå:
