De hadde ventet på å bli foreldre i fire år. Men da Live og Adam bestemte seg for å komme til verden gikk det fort. 

Sist oppdatert: 4. May 2016

“De kommer aldri til å komme ut” tenkte jeg, da jordmor i uke 36 ikke klarte fange opp hele livmorhalsen på ultralyd. “Den er godt over 4 centimeter i hvert fall” sa hun.

Målet vårt var 37 uker, de måtte klare å holde seg inne til da. Men brått ble jeg litt bekymret for at de ville holde seg inne helt til siste slutt. Vi hadde fått dato for igangsettelse i uke 38, og jeg så ikke frem til det. Tanken på å tvinge kroppen i gang virket skummel.

På dagen vi nådde uke 37 endte vi på føden for en kontroll. Jeg følte bevegelsesmønsteret hadde endret seg i løpet av kvelden. Det endte med en overnatting sånn at de fikk observere barna. Klokken 10 dagen etter fikk jeg dra hjem.

Fødselen starter med vannavgang
Vel hjemme rakk jeg å spise frokost før vannet plutselig gikk klokken 10:30. Så 45 minutter etter jeg hadde dratt fra sykehuset, var jeg tilbake. Denne gangen fikk jeg ikke dra før barna var ute. Jordmødrene forklarte meg at det kunne ta noen dager, jeg var jo tross alt førstegangsfødende. I tillegg hadde jeg ingen andre tegn på fødsel.

I 16-tiden begynte det å gjøre vondt å sitte. Jeg måte avbryte CTG-målingen da jeg følte jeg satt på nåler. Rett før klokken 18 sjekket jordmor meg, og det var det kun 2 centimeter åpning og murringer. Jeg fikk beskjed om at fødselen ville settes igang imorgen, hvis ikke det skjedde noe i kveld da. Det virket ikke som så mange hadde troen på det akkurat. Jeg fikk klystér også ble vi overlatt til oss selv litt.

Den neste timen var forferdelig! 
Jeg fikk tømt meg, men kom meg ikke ut av badet. Jeg ble stående inntil veggen med store smerter. Da jordmor kom tilbake ble hun overrasket over hvor oppjaget jeg var. "Jeg tror vi går inn på fødestua sånn du kan roe deg ned med litt lystgass" smilte hun.

Men hun ville gjerne jeg skulle gå bort, da det ville være positiv i forhold til modningen. Jeg jobbet veldig hardt med meg selv på det tidspunktet, men måtte gi opp og bli trillet inn. Jeg følte meg som verdens STØRSTE pyse. Her ble jeg trillet inn på føden for å få lystgass for murringene mine liksom.

Har jeg rier?
Klokken nærmet seg 19 da vi kom inn på føden, og lystgassen var helt himmelsk. Plutselig overhørte jeg mannen og jordmora diskutere riene mine, og jeg husker jeg løftet hendene i været og jublet. "Har jeg rier?" Jeg var så glad for at det ikke bare var murringer!

Jordmor sjekket meg igjen, og der var det 6 centimeter åpning. Jeg fikk beskjed om at det gjerne tok 30-60 minutter for hver centimeter fra nå av, så jeg ville få barna mine i løpet av natta.

Tid for å presse
Klokken 19:30 ble jeg sjekket igjen, da var det full åpning. Jeg fikk beskjed om å begynne å presse.

Rommet begynte å fylle seg opp med hvite frakker. Det er vanlig ved tvillingfødsel. Jeg fikk ikke med meg så mye, men jeg fikk med meg at legen med epiduralen ikke kom til å rekke frem. Jeg fikk noe lokalbedøvelse også husker jeg en hanske med varmt vann som lindret litt. Men smerten var rimelig intens.

Babyene kommer raskt til verden
Klokken 20:07 kom tvilling 1 til verden etter en halvtime med pressing. De så at tvilling 2 fortsatt lå høyt i magen, og lovet meg en god pustepause.

De hadde ikke før sagt det før vi hørte et stort plask, vannet gikk på tvilling 2. Han falt raskt ned, noe som gjorde hjertelyden litt lavere. De ble strenge og sa jeg måtte presse for harde livet. På to rier var han ute, klokken var da 20:26.

Det gikk fort, men godt
Drøye to timer tidligere hadde jeg 2 centimeter åpning og murringer, nå lå jeg med to velskapte barn på brystet. Dette var ikke hverdagskost for sykehuset, de var nesten litt sjokkert. Men alt gikk veldig fint med barna, og mor fikk kun tre pyntesting.

Fire år hadde vi ventet på disse to, så det var fint at de kom så fort de kunne. 

Det hører med til historien at jeg hadde googlet styrtfødsel i forkant, da jeg begynte å bli nervøs for at det skulle bli en lang fødsel. Etter å ha lest at det ofte kan bli en stor påkjenning for både barna og mor (og hennes kropp) konkluderte jeg med at det tross alt var bedre med en lang fødsel uten den type risiko. Men jeg fikk i både pose og sekk føler jeg.


Les flere fødselshistorier

 

Hva synes du om artikkelen?