08:30:
Vi ble godt tatt i mot av en hyggelig jordmor, vi fikk tildelt fødestue med en gang, og jeg fikk endelig bytte klær. Da var det på med den flotte sykehus-skjorten og nettingtruse, men akkurat der og da var det helt perfekt. Jordmor sjekket fosterlyden som var helt fin, og deretter blodtrykket mitt som også var fint. Hun sjekket at hodet fremdeles lå ned og var festet, og deretter sjekket hun åpningen som kun var på 3 centimeter. Jeg fikk satt klyster og tok meg deretter en god, varm og lang dusj, også var det bare å vente…
12:45:
Frem til nå var vi bare på rommet og ventet på at ting skulle ta seg enda mer opp. Riene var fremdeles regelmessige, og de var vonde, men jeg følte at jeg fremdeles hadde kontroll. Jeg vekslet mellom å ligge i sengen og å gå litt rundt for å få variasjon. Akkurat nå syntes jeg det var best å stå litt på bena, og jeg husker jeg sto lenge ved vinduet og bare så regnet plaske. A satt i en stol og var rimelig trøtt, han hadde tross alt ikke fått noe søvn før vi dro opp dit.
Jeg ble også tildelt en ny jordmor da hun andre ble opptatt med noe annet. Jeg synes det var dumt fordi jeg følte meg mer trygg med hun andre, men siden det likevel ikke skjedde så mye tenkte jeg at det gikk greit. Jeg tok meg enda en dusj, da jeg synes det varme vannet var utrolig deilig og lindrende på de vonde smertene.
Jeg begynte å bli litt trøtt jeg også, og ønsket veldig at ting skulle begynne å skje. Jeg følte ting sto litt på vent en stund, og jeg fikk derfor tilbud om akupunktur i håp om at riene skulle ta seg litt mer opp. Jordmor spurte om jeg hadde mye tanker og om jeg var stresset, men jeg følte ikke det der og da. Likevel kom det frem at jeg skulle ha eksamen på fredagen, altså fire dager senere (som jeg faktisk tok), og at jeg muligens var litt stresset på grunn av det. Hun ville derfor sette nåler for at tankene skulle forsvinne litt, slik at jeg kunne slappe mer av, i tillegg til nåler for å få mer energi til resten av fødselen. Jeg fikk nåler over hele kroppen og måtte ligge med disse i minst 30 minutter.
Det verste var at jeg var nødt å ligge på siden, noe som overhode ikke var behagelig. Jeg lå og ventet på at klokken skulle gå bare litt fortere, og de 30 minuttene må ha vært noen av de lengste jeg har opplevd. Når det var et par minutter igjen ringte jeg på jordmor for å be henne ta de ut, og det var helt himmelsk å få de bort! Nålene var ikke vonde i seg selv, men måten jeg måtte ligge på gjorde det hele ubehagelig, og spesielt hver gang det kom en ny ri. De kom fremdeles med 2 minutters mellomrom og varte i 1 minutt eller mer.
14:00:
Nå var det tid for å sjekke åpningen igjen. Dere kan tro jeg ble skuffet når det kun var 4 centimeter på alle de timene! Jeg kjente energien og humøret dalte veldig, og jeg klarte ikke helt å se lyset i enden av tunnelen. Likevel visste jeg at det ikke var noe mer å gjøre før kroppen bestemte seg for det, så vi måtte bare fortsette å vente.
Jeg fikk nå tilbud om å sette meg i badekar for lindrende effekt. Jeg takket fint ja, og ventet på at jordmor tappet i vannet. Hun slo av lyset og tente levende lys, noe som virkelig ga en avslappende stemning. Følelsen jeg fikk da jeg satt meg ned i det varme vannet var helt fantastisk. Det var utrolig deilig og kroppen slappet mye mer av.
Helt til riene plutselig tok seg opp vel og merke... De kom plutselig på rad og rekke, og ble helt ekstremt intense. Her var A helt fantastisk, han satt inne på badet med meg og spylte magen min med varmt vann hver gang det kom en ri. Det lindret en del, men jeg følte at badekaret gjorde at riene tok seg opp veldig mange hakk. Det var forferdelig vondt, men samtidig visste jeg at det betydde at ting gikk fremover.
Jeg prøvde så godt jeg kunne å puste meg gjennom riene, men det var ikke alltid like enkelt. Det var helt for jævlig på et tidspunkt, og jeg klarte ikke ligge i badekaret lengre. Riene kom så tett nå at det var så vidt jeg kom meg opp av badekaret.
Rundt 15:00 var det tid for vaktbytte og jeg fikk ny jordmor igjen. Først klarte jeg ikke slappe av rundt henne i det hele tatt, hun var altfor rolig og det stresset meg litt. Dette ble heldigvis mye bedre underveis i fødselen, og hun endte opp med å være den jeg var mest fornøyd med av alle de fire jordmødrene jeg hadde. I ettertid er jeg veldig glad for at det var hun som var med når det bygget seg opp.
Det var tid for å sjekke åpningen igjen, og det var nå 6-7 centimeter åpning. Endelig begynte det å skje noe, og endelig var det tid for å bestille epidural!
16:00:
Da klokken var 16 kom endelig anestesilegen. Jeg tror ikke det bare var jeg som var glad for dette, for jeg hadde mast ganske lenge både på jordmor og A at nå måtte de bare komme fordi jeg ikke klarte mer av disse smertene. Riene var så intense på dette tidspunktet og jeg hadde veldig nedpress. Jeg husker jeg maste veldig på jordmor om de snart var på vei, og jeg følte det tok så lang tid at jeg spurte A om han kunne gå ut å hente dem. Heldigvis kom de like etterpå.
Da legene gjorde seg klare var jeg sikker på at jeg ikke skulle klare å sitte i ro når de skulle sette nålen, men dette gikk heldigvis kjempefint. Etter litt begynte epiduralen å virke, og endelig klarte jeg å slappe litt av. Jeg var plutselig i himmelen i forhold til bare noen minutter tidligere. Jeg kjente fremdeles riene godt, men de var veldig mye svakere og det var så godt.
19:25:
Det var først nå det begynte å skje noe. Frem til nå følte jeg at jeg klarte meg veldig fint til tross for smertene. Det var veldig vondt, men overkommelig. Jeg husker ikke veldig mye fra dette tidspunktet og utover, i hvertfall ikke detaljert.
Men jeg fikk igjen sjekket åpningen og den var nå 10 cm! Jeg var så lykkelig der og da, for jeg tenkte at ”NÅ er det ikke lenge igjen til vi får møte henne”. Lite visste jeg at de verste 3 timene i mitt liv ventet meg.
Jeg hadde veldig nedpress og var sikker på at hun snart var på vei ut, men det var ikke tilfelle. Jordmor ba meg om å gå på beina, stå ved prekestolen og ta knebøy for å bruke tyngdekraften. Jeg følte jeg sto der en stund, men det ble etter hvert ubehagelig så jeg la meg ned i sengen igjen.
Jeg følte etter hvert at jeg fikk pressetrang, og jordmor mente det kunne hjelpe om jeg satt meg opp på knærne i sengen med armene over ryggstøtten. Selv ville jeg egentlig bare ligge fremdeles, men jeg ga det et forsøk.
Etter hvert fikk jeg lov å begynne å presse forsiktig når det kom en ri, uten at jeg følte det hjalp noen ting. Det var bare kjempe ubehagelig å sitte sånn, så jeg la meg fort tilbake. Jordmor sjekket åpningen igjen for å se om lillegull hadde kommet lengre ned, og sa hun kunne se en del mørkt hår. Det gjorde meg kjempe glad, for jeg var sikker på at det virkelig nærmet seg at hun skulle ut. Men så feil kan man ta...
Plutselig følte jeg at epiduralen ikke fungerte lengre, riene tok seg kraftig opp og jeg hadde det ikke bra. Jeg fikk en ny dose uten at den virket. Utifra CTG-målingene var riene plutselig blitt veldig mye kraftigere, og det kjente jeg uten tvil. Jeg hylte på enda en ny dose med epidural, men først sa de at jeg ikke kunne få det. Likevel fikk jeg mer etterhvert (de sa isåfall så, men jeg tror de lurte meg hvertfall én gang for å roe meg), uten at det virket denne gangen heller...
Da ga de opp og det var nå det verste med fødselen startet. Jeg følte jeg mistet helt kontroll over kroppen min, det gjorde så vondt og jeg klarte ikke puste riktig. Jeg ble veldig stresset av hele situasjonen, og det ble tydeligvis lillegull også. Pulsen hennes gikk plutselig fort opp, for å så gå fort ned igjen. Dette skjedde flere ganger, men jordmødrene sa de hadde kontroll.
Det var nå kommet inn enda en jordmor, og om jeg ikke husker feil så var det hun som hadde ansvar på avdelingen den kvelden. Hun var rolig og ba meg om å puste og prøve å slappe av. Plutselig var skjermen til CTG-målingen dyttet bort fra meg slik at ikke jeg kunne følge med lengre, men A satt jo like ved sengen og fulgte med på alt som skjedde. Han ble veldig alvorlig i blikket, så på jordmoren som hadde kommet inn, og hun ga han et blikk som viste lang vei at han ikke måtte bli bekymret, og spurte om han hadde det bra. Det var tydelig at det var noe jeg ikke skulle få med meg, og det urolige blikket hun ga ham glemmer jeg aldri.
Det var nå jeg begynte å bli enda mer stresset, jeg hadde intense smerter og kroppen min var helt ute av kontroll. Jeg følte jeg ikke klarte å puste i det hele tatt, jeg fikk panikk og hele kroppen ble preget av dette. Tårene begynte å renne helt ukontrollert, og det var tidenes krokodilletårer. Jeg følte nesten de sprutet alle veier... Jeg var livredd for at det skulle skje henne noe, og spesielt når jeg ikke fikk vite hva som foregikk.
Plutselig var rommet fullt av leger og jordmødre. Jeg ble sjekket av to leger som skulle overta herfra. De tok ultralyd på et tidspunkt, men jeg husker ikke når og hvorfor. Lillegull lå for langt oppe i bekkenet, og riene ville ikke hjelpe henne ned.
Når jeg husker tilbake, så følte jeg aldri på den pressetrangen alle snakker om. Den at man ikke klarer å holde igjen og bare må presse fordi kroppen tar over styringen. Det skjedde aldri hos meg. Hver gang jeg fikk en ri fikk jeg beskjed om å presse, og jeg presset for harde livet uten at det skjedde noe. Jeg kjente at hun ikke kom seg lengre ned. Jeg kjente at det ikke skjedde noen verdens ting. Jeg hadde bare intense smerter som ikke var til å holde ut.
Nå merket jeg at legene begynte å stresse også. På et tidspunkt fikk lillegull satt elektrode på hodet for å måle pulsen hennes mer nøyaktig, men jeg husker ikke om det var nå eller tidligere. Målingene viste hvertfall at hun var veldig stresset, og det begynte å haste med å få henne ut. Jeg husker det sto tre leger foran meg, diskuterte stille og lurte på hva de skulle gjøre. Akkurat der og da følte jeg at de sto og klødde seg i hodet, og hadde null peiling på hva som skulle skje videre.
Jeg var sulten og ekstremt sliten, jeg hadde ingen krefter igjen. Siden epiduralen ikke hadde noen effekt lengre og smertene var intense, fikk jeg satt pudendalbedøvelse nedentil. Den hjalp i 5 minutter kanskje, og så var det på an igjen med intense og ukontrollerte smerter, og jeg klarte ikke roe meg. Nå var smertene også kommet ned til rumpen og baksiden av lårene, og jeg følte hele meg ble overtatt av smerter. Jeg ble satt på drypp for at riene skulle bli mer effektive, men det ga meg bare enda mer smerte uten at det ga fremgang.
De spurte meg derfor om jeg klarte mer, om jeg ønsket å prøve å presse litt til eller om jeg hadde noen andre ønsker. Jeg vet ikke om de hintet til keisersnitt, men jeg følte det der og da. Jeg svarte klart og tydelig at jeg ville fortsette å prøve, og at jeg skulle klare dette. Og at jeg ville ha hun ut NÅ. De bestemte seg derfor å hjelpe til, og gå inn med tang for å hjelpe meg å få henne ut. Jeg var bare veldig glad for at hun snart skulle komme ut.
For at de skulle få tangen inn var de nødt å klippe litt. Først skulle de sette en lokalbedøvelse for at jeg ikke skulle kjenne selve klippet, og legen sa at han satte den nå. Men jeg skjønte raskt at det ikke var tilfelle. Der og da trodde jeg bare at den ikke virket, men i ettertid beklaget han seg for de store smertene han påførte meg ved at han ikke hadde tid å sette den (!). Den følelsen da han klippet i meg er det verste jeg noen gang har opplevd. De sier at det å føde er det vondeste man kan oppleve, og det er det ingen tvil om. Men hadde jeg hatt en fødsel uten disse smertene med klipp og skjæring uten bedøvelse, tror jeg opplevelsen hadde vært helt annerledes. Jeg kjente saksen og jeg kjente skalpellen skjære i meg, som hjalp å skjære opp til en kontrollert rift. I tillegg til dette revnet jeg en del. Jeg har aldri før kjent en slik smerte, og jeg har aldri før hylt så mye som jeg gjorde da. Det går ikke an å beskrive hva jeg følte der og da, men jeg tror alle i rommet skjønte hvordan jeg hadde det. Jeg hylte av smerte og ville bare at dette skulle være over.
De tok tangen inn, festet den på hodet hennes og klikket den sammen, og nå måtte jeg presse hver gang det kom en ri. Her var det også mye kluss, da de ikke hadde tellingen på hvor mange drag de hadde brukt. A som fulgte nøye med fra utsiden fikk med seg alt dette, og fra hans perspektiv hadde de ikke kontroll på dragene. Det føltes nesten ut som det var litt for mange folk der inne på dette tidspunktet, jeg følte folk snakket i munnen på hverandre og ikke helt hadde kontroll på situasjonen.
Men heldigvis gikk det fint. De klarte å få henne lengre ned, og plutselig lå hodet i åpningen. Det var helt jævlig. Smertene når hodet ble liggende i åpningen kan ikke beskrives. Jeg ventet bare på en ny ri, som til nå hadde kommet på rekke og rad, men denne følte jeg tok en evighet. Da den endelig kom og de hjalp til med siste drag, kom det et stort ”splæsj”, og lillegull var ute klokken 22:13.
Den følelsen av at det hele nå var over, var helt fantastisk. De kastet henne opp på brystet mitt, hun lagde en liten gryntelyd før de dro henne vekk fra brystet mitt og nærmest kastet hun bort til barnelegen som allerede sto klar. Jeg spurte hvorfor hun ikke skrek, og da fikk jeg beskjed om at det gjorde hun. Jeg så hun på avstand og jeg hørte selv at hun ikke skrek. Jeg spurte og spurte, og de så litt bekymret ut, men endelig kom skriket og jeg klarte å roe meg litt.
Det var akkurat som hele kroppen min bare sank sammen. Jeg har aldri før følt en slik lykke av at noe er over, men jeg har heller aldri før følt meg så sliten og utmattet før. Jeg var helt ferdig. Min kjære fikk dessverre ikke klippe navlestrengen på grunn av formen til lillegull, og det synes jeg var veldig kjipt. Vi hadde snakket om det i forkant og det var noe han ønsket å gjøre, men det fikk han aldri tilbud om siden hun måtte bort til barnelegen med det samme hun kom ut.
I forkant av fødselen hadde jeg hørt at det var minst like vondt å presse ut morkaken, så når legene tuklet der nede etter lillegull var ute, husker jeg at jeg spurte dem om når vi skulle begynne å presse for å få morkaken ut. Men den var visst ute allerede den, og jeg hadde ikke lagt merke til det på noen som helst måte. Det var kanskje like greit med tanke på de store smertene jeg allerede hadde opplevd...
Det virket en stund som de var usikker på utfallet, og hadde derfor hentet barnelegen på forhånd. Han tok hånd om henne, og heldigvis gikk det veldig fint, og hun tok seg raskt opp på apgar-scoren. Hun kastet opp mengder med fostervann og fra der jeg lå hørtes det ut som en stor foss som kom opp. Men alt gikk heldigvis fint, og jeg fikk hun bort til meg når alt var over (følte jeg ventet en evighet på å få henne bort til meg igjen...).
Jeg måtte sy en del sting, men det var heldigvis bare barnemat i forhold til smertene jeg nettopp hadde opplevd. Herfra gikk det egentlig ganske fint. Jeg var sliten, trøtt og svimmel og veldig klar for å sove, men jeg var ikke på barsel før i 2-3-tiden kanskje. All smerten og inntrykkene jeg nettopp hadde opplevd gjorde at jeg ikke klarte å slappe av, så jeg sov kanskje 1-2 timer den natten, og var helt utslitt dagen etterpå.
Om smertene var verdt det er det ingen tvil om, for vi fikk verdens nydeligste datter ut av det. Men om jeg noen gang gjør det igjen er usikkert. Akkurat her og nå ønsker jeg ikke å oppleve det igjen, nettopp fordi vi hadde en dramatisk og ekstremt vond opplevelse. Vi kan aldri vite om det blir en slik type fødsel igjen ved et senere tidspunkt, og selv om de sier at man sjelden får en slik fødsel igjen, så er det ingen som kan garantere noe.
Men man skal aldri si aldri, for det er godt mulig at disse tankene og følelsene er fortrengt om noen år. Det er ingen tvil om at vi ønsker at Emma Oline skal få søsken en dag, men det er uansett ikke aktuelt før en goood stund. Jeg tenker litt ”den tid, den sorg”, og det finnes heldigvis flere muligheter. Det er heldigvis ikke et tema før om lang tid, og jeg har ingen planer om å tenke noe særlig på det før den dagen det blir aktuelt. Akkurat nå er jeg bare glad for at vi har henne hos oss og at alle smertene er over.
Det var ikke bare meg som fikk kjørt seg under fødselen. Det var en tøff opplevelse for A også. Og som dere ser på bildet øverst, så gikk det hardt utover den lille jenten vår også. Hun hadde to store blåmerker og merke fra tangen på hver side av hodet, i tillegg til at hun hadde to store kutt i hodet etter tangen, som nå har blitt til arr. Hvis det plaget henne fikk vi tilbud om smertestillende, men det virket som hun klarte seg fint. Alt var fint på legesjekken dagen etter, og jeg klarte endelig å slappe litt mer av i hvertfall. Jeg var bare så glad for at alt var fint, og at vi endelig kunne nyte tiden med vår nydelige datter i armene.
Les flere fødselshistorier
