Om ingenting annet har gjort denne graviditeten ekte, er definitivt første samtale med jordmor en skikkelig markering av nettopp det. Jeg er gravid og har kommet langt nok til at den ordinære svangerskapsomsorgen er i gang.

Sist oppdatert: 21. juni 2019

Jeg er 13 uker på vei og svangerskapet blir brått mer virkelig. Magen synes, jeg er utenfor den vanlige risikoen for spontanabort og kvalmen er litt mer håndterlig. Jeg vurderer til og med å slutte på medisiner, men vet at de må trappes sakte ned på.

Gravidklær

Heldigvis har jeg handlet litt gravidklær i ørska mens jeg lå på sofaen en dag, så jeg har fått noen klær å prøve ut som skal passe til den lille dulten på magen. Kvalmen har lenge gjort at jeg ikke orker stramme klær og jeg har stort sett loffet rundt i de samme, enkle kjolene jeg bare kan dra over hodet, men nå vil jeg gjerne prøve å se litt friskere ut. I hvert fall en gang iblant kan jeg prøve meg på å se normal ut. Nå gjør dessverre også magen at jeg ikke orker vanlige bukser.

Det er derfor på tide å prøve gravidklærne. Jeg skal til jordmor for første gang i dag og hun er ny dette svangerskapet, så jeg vil helst ikke se ut som det takraset jeg har gjort de to siste månedene.

Klærne jeg har kjøpt er så klart for store. Jeg har ikke samvittighet til å kjøpe gravidklær i ulike størrelser, så jeg tenker alltid at magen må få plass også senere i svangerskapet. Heldigvis har jeg spart masse fra forrige gang og i den esken finner jeg noen behagelige tights og en lang skjorte til. Det er rart hvor deilig det er å kunne dra buksa opp over magen, i stedet for under. Jammen handlet jeg mer enn jeg trodde sist, men siden det var et vinter svangerskap er det mye mørke klær. Nå som sommeren kommer, vil jeg vel kanskje kle meg lysere? Æsj da, lander jeg ned på. Det orker jeg ikke bry meg om nå. I stedet bruker jeg siste rest av energi på å dra på meg sminke.

Hodepine

De siste dagene har jeg begynt å bli plaget med hodepiner. Det er ikke fullt ut migrener som jeg har slitt med så lenge jeg kan huske, men vonde og irriterende hodepiner. Det eneste jeg kan ta mot det er Paracet som til vanlig er som å ta en sukkerbit, men nå hjelper de faktisk litt. Det må komme av at jeg ikke har tatt noe som helst på så lenge, foruten medisinene mot kvalmen. Jeg er egentlig skeptisk også til Paracet. Det kan visst lage problemer for testiklene til guttebabyer eller gi barnet konsentrasjonsvansker ved langvarig bruk. Nå vet jeg jo ikke om det er en gutt i magen min og jeg håper hodepinene er kortvarig, så jeg tar allikevel. Jeg syns godt at jeg husker at jeg slet med hodepiner også i uke 13 sist gang, men at det ga seg etter noen få uker. Det er sikkert bare hormonelt.

Kjører selv til jordmor

Utslitt etter å ha brukt tid ikke bare på å kle på meg, men også på å sminke meg setter jeg meg i bilen for å kjøre til jordmor. Det er første gang jeg skal kjøre bil siden uke 6. Jeg har startet nedtrappingen på medisinen og syns min mor har kjørt meg for mye rundt siden kvalmen inntok livet mitt igjen, så jeg konkluderer med at jeg klarer å kjøre de fem minuttene unna helsestasjonen er. Det føles dog helt surrealistisk, som om jeg øvelseskjører uten en voksen til å følge med. Det virker absolutt ikke ut som at jeg har hatt lappen i langt over tiåret. Sakte kjører jeg nok også, og er nesten kaldsvett i det jeg parkerer. Jeg kom frem!

Lettet setter jeg meg inn på venterommet og tar frem helsekortet mitt. Om ingenting annet har gjort denne graviditeten ekte, er definitivt første samtale med jordmor en skikkelig markering av nettopp det. Jeg er gravid og har kommet langt nok til at den ordinære svangerskapsomsorgen er i gang. Jordmor viser seg å være en veldig hyggelig, godt voksen dame. Jeg puster lettet ut, uten å vite hva jeg hadde sett for meg. Det føles naturlig og fint å prate med henne.

Fyller ut helsekortet

Timen starter med at jordmor fyller ut helsekortet mitt tre ganger mer utfyllende enn legen min har gjort. Hun er nøye på å prate gjennom hvert punkt og vil høre detaljerte beskrivelser av mine to tidligere svangerskap. Det føles uventet rart, nesten som å måtte rykke tilbake til start, mens jeg saklig og referat-aktig går gjennom de fra A til Å. Jordmor noterer masse ned på et ark før hun fyller ut det viktigste på helsekortet mitt. Ingen aborter, men to svangerskap med hyperemesis, bekkenløsning og alvorlig polyhydramnion, eller for mye fostervann som jeg alltid forsiktig legger til. Svangerskap nummer to innebar også premature rier og en uke på sykehus i uke 30, foruten innleggelsen i forbindelse kvalmen. Jeg selv har hatt høyt blodtrykk både før og etter svangerskapene, men det var kun en utfordring i det første hvor jeg fikk påbegynnende svangerskapsforgiftning. Jeg er også ryggoperert i ung alder og har stål i ryggen, uten at det medførte problemer i de to vaginale fødslene. Migrene noterer hun seg også ned.

Jordmor kommenterer ikke så mye og legger i stedet ned pennen litt. Hun spør hvordan livet mitt har vært etter svangerskapene. Jeg smiler endelig. Jeg ble jo umiddelbart i god form etter fødslene og etter at de tok det fryktelig vonde vannet! Vi ordnet det også slik at jeg fikk gå lenge hjemme etter sist fødsel, så jeg kom meg skikkelig. Vi tok legenes anbefaling om å vente noen år med å få et tredje barn, selv om noen syntes vi burde avstått helt. Etter at lillesøster ble to år og begynte i barnehagen har jeg gradvis jobbet mer og mer. Mannen min er utrolig tilstedeværende og flink til å bidra hjemme, slik at det fungerer. Jeg innrømmer allikevel at jeg nok jobber for mye og fikk i tillegg til den nyoppdagede psoriasisartritten for et par-tre år siden også nakkeprolaps i fjor. I den perioden burde jeg vært sykemeldt, men jobbet stort sett allikevel.

Klar beskjed fra jordmor

Jordmor har plukket opp pennen igjen. Jo mer jeg forteller, jo mer merker jeg at jeg blir stresset. Det føles som om hele kroppen brått svetter, når jeg ser ned på det jordmor skriver. Helsekortet mitt ser med ett helt fryktelig ut. Er det der virkelig meg, alt sammen? Det ser ut som historien til en hypokonder.

Jeg ler litt panisk og påpeker at jordmor må syns jeg er helt sprø. Hun ser alvorlig på meg før hun åpner munnen. Det hun ser, er en som nekter å ta innover seg sin egen kropps signaler. Hun ser en som ikke vil innse at man ikke alltid kan jobbe 150% og ha små barn hjemme. Så slipper hun bomben. «Fra et jordmorfaglig ståsted, er det sterkt frarådelig at du jobber en eneste dag til dette svangerskapet.» Jeg føler meg slått i magen, men protesterer kun svakt utad. Hele innsiden av meg derimot, skriker at det bare er å ta seg sammen så ordner alt seg. Det er slik jeg alltid har reagert og så også i dag.

Høyt blodtrykk

En sjekk av blodtrykket mitt viser at det er altfor høyt. Jordmor er overhodet ikke fornøyd, selv etter å ha målt det hele tre ganger. Det er helt tydelig at jeg har blitt stresset. Jeg kjenner igjen følelsen i brystet fra når jeg bare må skynde meg litt ekstra på jobb for å rekke alt jeg må der før jeg også vil se ungene før de skal sove. I stedet for å få lov til å gå, må jeg legge meg på en benk hos jordmor og ligge der i et kvarter. Hun vil se at jeg klarer å roe meg ned og at blodtrykket synker.

Jeg ligger der, helt i sjokk over timen. Er jeg virkelig så dårlig på å ta vare på meg selv? Jordmor prater beroligende med meg og skifter fokus til hvilket mirakel det er å få bære frem et barn. Finnes det egentlig noe viktigere man kan gjøre, enn å ta valg som sikrer at det barnet får best mulige sjanser? Jeg merker at stresset slipper meg igjen. Jeg er helt enig. Det finnes ingenting viktigere enn å bære frem dette barnet nå. Det får bare være om jeg ikke får jobbe. Dersom det er det som skal til for at svangerskapet skal gå bra, så får det bare bli slik.

Livmoren er stor

Mens jeg ligger på benken kjenner jordmor på livmora mi. Hun påpeker forbauset at den er mye større enn vanlig. Nå 13 uker på vei ligger den allerede oppe ved navlen! Hun bestemmer seg derfor for å høre etter hjertelyden også, selv om jeg må love ikke å bli skuffet om hun ikke finner den. Like ved navlen dukker den dog brått opp. Lyden er helt fantastisk og jeg må holde tilbake tårene. Dette lille mennesket er så absolutt verdt alt sammen! Kanskje var vi litt sprø som ville ha en til gitt alle omstendigheter med min helse og de tidligere svangerskapenes komplikasjoner, men for et mirakel det er å få bli mamma igjen!

Blodtrykket mitt er til slutt helt fint og jeg får reise hjem etter en kontroll som har vart over en time. Jeg setter meg ute i hagen et par timer og gråter fra meg alle de overveldende og tyngende følelsene av fortidens spøkelser. Jeg kan ikke legge skjul på at det var en utrolig tøff time og jeg skjønner at det er viktig at jeg tar innover meg alvoret. Visst valgte både mannen min og jeg å gå gjennom et svangerskap til, men nå som vi har gjort det må jeg ta konsekvensene av det. Jeg kan ikke forvente at svangerskapet vil bli lettere, selv ikke når kvalmen gir seg. Jeg vet nå at jeg må ha en lang prat med sjefen min og det føles som et fryktelig nederlag. Heldigvis kan jeg utsette det litt til, nå som jeg fortsatt er sykemeldt på grunn av kvalmen. Kanskje, bare kanskje, er legen min også litt mer positiv enn jordmor? Neste kontroll om to uker vil vise.

Les andre innlegg i Liljabloggen her

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkel12 uker: Er babyen frisk?
Neste artikkel14 uker: Prøver å komme meg litt ut av huset igjen
DEL