Jeg runder 14 uker med å bestemme meg for at jeg nå virkelig må være i bedre form. Jeg har gått noen dager uten å kaste opp selv om jeg nesten helt har sluttet på medisiner, det må jo bety noe?

Sist oppdatert: 21. juni 2019

Visst har jeg nesten bare vært hjemme og ligget på sofaen etter sist ukes utmattende jordmortime, men dette må jo bare gå riktig vei. Så lenge det bare er kvalme og ikke oppkast, kan jeg håndtere det mye bedre. Da gjør ikke kroppen så vondt og livet er lettere å forutse uten bøtte og pose overalt. Jeg får også i meg mer mat enn før, noe som hjelper masse.

Blir med familien ut på besøk

Oppmuntret av min egen bestemmelse om at jeg er bedre, blir jeg med familien ut for første gang på veldig lenge. Den første dagen er vi i en barnebursdag og så besøker vi noen i familien. Jeg koser meg utrolig med å få se barna leke med hverandre. Det er så lenge siden jeg har sett de bare være barn! Hjemme har de vært så utrolig hensynsfulle mot meg og verken bråkt eller rotet rundt meg. Nå løper de rundt, ler masse og har det kjempegøy med søskenbarna. Det gjør så godt for sjela at det nesten gjør vondt i mammahjertet.

Dagen etter bestemmer jeg meg også for å bli med å besøke noen andre i familien. Jeg fortsetter med å kose meg så mye, at jeg bestemt ignorerer den snikende følelsen av slitenhet som begynner å melde seg. Hvem er det som ikke orker å gå på besøk to dager på rad, når man verken må lage mat eller ha med seg noe? Det er jo tross alt bare å møte opp, smile og sitte på en stol noen timer. Dessuten er det første gang jeg får gleden av å fortelle om graviditeten til noen, ansikt til ansikt. Det er fryktelig stas, etter at alle andre har hørt det fordi jeg ble innlagt på sykehuset eller fordi jeg brått ble helt borte fra jobb. Jeg nekter derfor å innrømme at formen er dalende og klistrer på meg mitt største smil.

Kroppen tar igjen

Først den tredje dagen tar kroppen over igjen. Jeg er heldigvis alene hjemme, men blir ikke mindre lei meg av at jeg kaster opp så mye som jeg gjør, at jeg ikke får i meg noe og blir helt utmattet. Sakte innser jeg at jeg var alt for positiv til formen min. En eller to gode dager, og i stedet for å være glad for det måtte jeg i kjent Lilja-stil strekke strikken og bli helt utslitt igjen. Jeg har heldigvis vett nok til å fortelle mannen min om den negative utviklingen, for han er den eneste som kan si nei til meg og andre, og kreve at jeg tar det mer med ro igjen.

Der jeg igjen ligger på den utrolig kjedelige sofaen, finner jeg frem noen brosjyrer jordmor ga meg. Det er et blad om graviditeten og en brosjyre om levevaner i svangerskapet. Det er kjent stoff, men jeg syns det er fint med en oppfriskning nå som jeg forhåpentligvis kan begynne å leve igjen snart. Jeg blir også litt oppmuntret av en artikkel om hva som skjer i magen uke for uke. Jeg leser det jo i noen apper jeg har hver uke, men når alle kommer på rekke og rad i bladet føles det fint å se alle ukene jeg er ferdig med. Tross alt har mange uker passert, selv om det er enda flere igjen.

Var det den lille jeg kjente?

Ukas høydepunkt er at jeg nå føler meg sikker på noe jeg har lurt på et par dager. Jeg kjenner da vel noen små fugle-bevegelser inne i magen iblant? Spesielt når jeg ligger helt i ro en stund og har spist, da kommer det helt mikroskopiske bevegelser inne i magen. Hadde jeg ikke opplevd dette to ganger før ville jeg ikke skjønt hva det var eller trodd det, men dette må være babyen. Hjertet mitt hopper av glede, jeg håper dette vedvarer og blir sterkere!

Det er utrolig fint å få kjenne liv hjemme på sofaen og ikke bare på kontroller. Jeg gleder meg veldig til det blir regelmessig og så sterkt at også de andre i familien kan kjenne det. Et par dager holder jeg nyheten litt for meg selv, det er nesten som min og babyens helt egen hemmelighet. Det er noe vi deler, bare vi to.

Godt å være mamma

I slutten av uka bestemmer vi oss for at jeg skal prøve å orke noe mer, men gjøre det litt mer i porsjoner. Lillesøster i huset har bursdag og jeg baker en enkel kake jeg vet hun elsker. Igjen kommer de fantastiske, etterlengtede smilene og latterne frem når lar ungene få full kontroll over pyntingen og jeg nyter hvert sekund. Neste uke skal bursdagen feires med familie, det blir langt mer spennende å se om jeg orker. Noen ting må jeg dog prioritere og barna kommer øverst på den lista. Jeg får heller ta en eller to dager med full ro både før og etter, så jeg kan orke å være mamma.

Jeg sniker meg også med på en foreldresamtale for vår førstefødte, husets storebror som går i første klasse. Det er så lenge siden jeg har vært på skolen for å hente, så jeg føler meg nesten bortkommen der jeg ser etter læreren i korridoren. Han har så klart hørt den store nyheten fra storebror og gratulerer meg, mens jeg mest føler for å unnskylde at jeg har vært helt borte så lenge. Før jeg ble syk var det jeg som hjalp til med alle leksene, men nå aner jeg ikke hva han har gjort de siste 2 månedene. Et lite øyeblikk føles det som om jeg helt har meldt meg ut som mamma og det oppleves enda viktigere å orke og sitte gjennom hele samtalen. Jeg blir så stolt også over storebror, som gjør det så utrolig godt på skolen. Igjen blir jeg minnet på viktigheten av å prioritere barna og den lille i magen. Ingenting er viktigere enn dem.

Les andre innlegg i Liljabloggen her

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkel13 uker: Første kontroll hos jordmor
Neste artikkel15 uker: Kan jeg ikke få lov til å bli bedre?
DEL