Kroppen tar igjen
Først den tredje dagen tar kroppen over igjen. Jeg er heldigvis alene hjemme, men blir ikke mindre lei meg av at jeg kaster opp så mye som jeg gjør, at jeg ikke får i meg noe og blir helt utmattet. Sakte innser jeg at jeg var alt for positiv til formen min. En eller to gode dager, og i stedet for å være glad for det måtte jeg i kjent Lilja-stil strekke strikken og bli helt utslitt igjen. Jeg har heldigvis vett nok til å fortelle mannen min om den negative utviklingen, for han er den eneste som kan si nei til meg og andre, og kreve at jeg tar det mer med ro igjen.
Der jeg igjen ligger på den utrolig kjedelige sofaen, finner jeg frem noen brosjyrer jordmor ga meg. Det er et blad om graviditeten og en brosjyre om levevaner i svangerskapet. Det er kjent stoff, men jeg syns det er fint med en oppfriskning nå som jeg forhåpentligvis kan begynne å leve igjen snart. Jeg blir også litt oppmuntret av en artikkel om hva som skjer i magen uke for uke. Jeg leser det jo i noen apper jeg har hver uke, men når alle kommer på rekke og rad i bladet føles det fint å se alle ukene jeg er ferdig med. Tross alt har mange uker passert, selv om det er enda flere igjen.
Var det den lille jeg kjente?
Ukas høydepunkt er at jeg nå føler meg sikker på noe jeg har lurt på et par dager. Jeg kjenner da vel noen små fugle-bevegelser inne i magen iblant? Spesielt når jeg ligger helt i ro en stund og har spist, da kommer det helt mikroskopiske bevegelser inne i magen. Hadde jeg ikke opplevd dette to ganger før ville jeg ikke skjønt hva det var eller trodd det, men dette må være babyen. Hjertet mitt hopper av glede, jeg håper dette vedvarer og blir sterkere!
Det er utrolig fint å få kjenne liv hjemme på sofaen og ikke bare på kontroller. Jeg gleder meg veldig til det blir regelmessig og så sterkt at også de andre i familien kan kjenne det. Et par dager holder jeg nyheten litt for meg selv, det er nesten som min og babyens helt egen hemmelighet. Det er noe vi deler, bare vi to.
Godt å være mamma
I slutten av uka bestemmer vi oss for at jeg skal prøve å orke noe mer, men gjøre det litt mer i porsjoner. Lillesøster i huset har bursdag og jeg baker en enkel kake jeg vet hun elsker. Igjen kommer de fantastiske, etterlengtede smilene og latterne frem når lar ungene få full kontroll over pyntingen og jeg nyter hvert sekund. Neste uke skal bursdagen feires med familie, det blir langt mer spennende å se om jeg orker. Noen ting må jeg dog prioritere og barna kommer øverst på den lista. Jeg får heller ta en eller to dager med full ro både før og etter, så jeg kan orke å være mamma.
Jeg sniker meg også med på en foreldresamtale for vår førstefødte, husets storebror som går i første klasse. Det er så lenge siden jeg har vært på skolen for å hente, så jeg føler meg nesten bortkommen der jeg ser etter læreren i korridoren. Han har så klart hørt den store nyheten fra storebror og gratulerer meg, mens jeg mest føler for å unnskylde at jeg har vært helt borte så lenge. Før jeg ble syk var det jeg som hjalp til med alle leksene, men nå aner jeg ikke hva han har gjort de siste 2 månedene. Et lite øyeblikk føles det som om jeg helt har meldt meg ut som mamma og det oppleves enda viktigere å orke og sitte gjennom hele samtalen. Jeg blir så stolt også over storebror, som gjør det så utrolig godt på skolen. Igjen blir jeg minnet på viktigheten av å prioritere barna og den lille i magen. Ingenting er viktigere enn dem.
