Bestiller privat ultralyd
Vi blir tilslutt enige om å gå på en privat ultralyd. Jeg for å stilne vitebegjæret mitt, han kanskje mest for å glede meg etter alle disse ukene på sofaen. Jeg vet jo godt at han syns det er like stas som meg å se babyen igjen, men han deler ikke mine rare innfall på alt som kan gå galt. Allikevel føler vi begge at vi mistet litt den tidlige ultralyden vi hadde gledet oss til å gå på, når vi brått på en times varsel måtte fremskynde den til uke 6 for å sjekke at svangerskapet satt der det skulle. Alt var jo bra og det var det viktigste, men det var jo kun en liten prikk på skjermen. Nå vil babyen være langt større.
Dagen for ultralyden pakker jeg med meg spyposer i veska, tar meg sammen, dusjer og drar på meg klær som er løsere nå enn de var når jeg ble gravid. Det føles godt å skulle gå ut av huset frivillig, ikke bare fordi jeg må på en kontroll. I det vi setter oss på venterommet erstattes kvalmen av nervøsitet. Jeg gleder meg absolutt mest, men det er akkurat som den gnagende følelsen av tvil og redsel må melde seg rett før enhver ultralyd. Jeg ler lett til mannen og påpeker at jeg gleder meg til jeg kan kjenne at det er liv der så jeg slipper å lure før slike timer.
Får se babyen
Gynekologen er glad for å se at vi fortsatt er gravide, selv om hun beklager at jeg må være i så dårlig form svangerskap etter svangerskap. Som sist er hun effektiv og påpeker at de i utgangspunktet ikke tar den mest grundige undersøkelsen privat, men at de alltid henviser videre til sykehuset ved den minste tvil om det er noe galt med barnet. Så setter hun i gang. Jeg og mannen følger nøye med, selv om hun ikke sier noe med en gang. I stedet fokuserer hun på undersøkelsen.
Babyen er så nydelig denne gangen! Et helt komplett, lite menneske er det. Jeg blir helt bergtatt og glemmer nesten helt uroen min for at den har Down syndrom. Jeg kommer brått på det og nevner det forsiktig. Gynekologen smiler til meg og beroliger med at det er det ingen grunn til å bekymre seg for, nakkefolden er ikke en gang 1 mm stor og ingenting tilsier noe som helst galt som kan sees på dette tidspunktet. Jeg ler lettet og litt i flauhet over mine egne, sprø tanker. Mannen ler han og, mest av meg, rett som han hadde igjen.
Mulig å se kjønnet?
Så spør mannen min i stedet om ikke gynekologen kan gjette kjønnet. Det er kanskje stort nok til å se det nå? Vinkelen på bildet er rett på området hvor man skulle kunne sett om det var en liten gutt eller jente, men gynekologen rister igjen smilende på hodet. Hun vil overhodet ikke gjette og har tidligere tatt feil en gang. Mannen min prøver å driste henne utpå et lite gjett, men uten resultat. I stedet viser hun oss på skjermen og sier at det der både kan være en jentes kjønnslepper eller en gutt på gang. Vi nistirrer lenge begge to, men må innrømme at hun har rett. Det er jammen ikke lett å se. Vi får bare smøre oss med tålmodighet og vente. Terminen er nå antatt likt som det jeg tror, så det føles bra. Morkaka er på siden, sier gynekologen.
Magen begynner å komme
I slutten av uka konkluderer jeg med at magen har begynt å komme. Brått bare var den der, enten jeg ligger eller står. Det er koselig endelig å ha noe å stryke på. Den minner meg også om at kvalmen er verdt det, selv om jeg fortsatt må ta medisiner og er isolert hjemme mesteparten av tiden. Jeg syns dog jeg nærmer meg å bli noe bedre tidligere enn sist? Med storesøster pågikk kvalmen til jeg var godt forbi uke 20. Jeg håper at det gir seg tidligere denne gangen, men jeg må jo bare vente og se. Utrolig nok går dagene og nå er vi endelig passert den magiske 12 ukers grensa.
Oppmuntret av at 12 uker går mot slutten og at jeg orker litt mer, finner jeg frem en stor glede jeg hadde fra jeg gikk hjemme med kommende storesøster. Strikkepinner og nøytralt garn hentes frem fra lageret i boden. Grått vil da passe til både gutt og jente? Jeg er fortsatt konstant uvel, så jeg velger en rask oppskrift på en bitteliten drakt jeg har strikket flere ganger før. Jeg føler meg helt utslitt når jeg er ferdig neste dag, men gleder meg over det. Det blir nok noen uker før jeg orker å prøve igjen, men det føltes godt og viktig å gjøre noe for babyen, noe positivt og noe som gjør det enda lettere å glede seg.
