Morsfølelsen, lykken over all lykke, den uendelige stolthet og gleden. Kjærligheten som ikke kan måles. Styggen på ryggen.

Jeg sitter på bussen, bak meg står to mødre med hver sin barnevogn. Den ene mammaen har en datter på rundt 2 år, mens den andre har en baby som ikke synes der han ligger i barnevognen. Babyen gråter. Det er ikke rolig gråt, mer hysterisk og febrilsk. Moren bøyer seg over vognen, legger en hånd på magen til babyen og stryker på ham – prøver å gi han den nærheten han sannsynligvis roper etter. Moren vugger på vognen som allerede er i bevegelse, titter rundt seg passe desperat i blikket. Kanskje ser hun etter neste stopp, en utvei eller bare et vennlig blikk. De vennlige blikkene som blir sendt i hennes retning går henne nok hus forbi.

Desperasjon i morens blikk
Gråten øker og moren bøyer hodet ned til babyen, hysjer og trøster til beste evne mens hun fremdeles vugger i vognen, stresset og med et frustrert smil plassert i ansiktet. Venninnen snakker til henne, sier de snart er fremme og kommenterer at det var da fælt så mye folk på bussen idag. Bussturen er ekstra lang, mange stopp for det er mange som skal på. Mens gråten øker øker også desperasjonen i morens blikk.

Vi skal av på samme stopp, jeg slipper henne ut før meg. Vel ute av bussen løfter hun babyen opp. Holder han inntil seg, han kan ikke vært mer enn 2 måneder gammel. Vugger rolig frem og tilbake, gråten avtar. Venninnen kommer bak og smiler vennlig, denne gangen får hun med seg smilet, forståelsen og returnerer et ømt lettet blikk. Rolig går de inn mot kjøpesenteret, med babyen inntil brystet, fornøyd og hakke mer avslappet.

Kjenner meg igjen
Jeg kan kjenne meg igjen i moren for jeg har også vært der. På en stappfull buss med en liten baby, nybakt mor til mitt første barn, usikker og i den strengeste fasen til generasjon prestasjon. Forskjellen – desperasjonen min tok ikke slutt på busstoppet til kjøpesenteret.

Forventninger
Jeg hadde ønsket meg barn i flere år. Lenge virket drømmen til å være uoppnåelig, men så en dag lyste testen mot meg. Vi sku ha barn.

Månedene som kom ble fylt med glede, spenning og forventninger. Det var allikevel ingenting som kunne forberedt meg på følelsen mammarollen sku bære med seg.
Forventningene er kanskje det verste. Forventningene til det ufødte barnet, til rollen du enda ikke har inntatt enten det er mamma for første gang eller som syvbarns mor. Forventninger til fødselen og permisjonstiden, til familien og venner.

Styggen
Fødselen tok sin tid, den var tøff og satte sine spor. Jeg som hadde vært heldig hele graviditeten, ingen betydelige plager, trent hele veien nesten inn til fødestuen. Forberedt meg på både pust, teknikk og lest meg opp om fødsel. Så kom dagen og jeg presterte ikke halvparten så bra som jeg hadde sett for meg.

Det er kanskje her jeg møtte han først, Styggen. Og han sku jeg få se mye til i tiden fremover.

Jeg var fortumlet – babyen stresset
Dagen etter fødselen var jeg fremdeles litt fortumlet, våknet og barnepleieren var inne for å hente babyen. Det var vel greit tenkte jeg.

De kom tilbake noen timer senere, jeg må ha sovnet igjen. Babyen hadde vært i røntgen, de ville sjekke om alt var som det skulle for han pustet for fort. De konkluderte med at han var stresset etter fødselen, den hadde vært en påkjenning for både meg og han. Jeg hadde fått epidural, noe som førte til blodtrykksfall, jeg måtte ha medisin for å få opp blodtrykket og dette gjorde babyen stresset.

Udugelig
» Der kan du se, du som ikke kan føde naturlig. Sånt er ikke bra for en liten baby, syk har du gjort han.»

Jeg hadde som de fleste blivende mødre i generasjon prestasjon lest meg opp om amming. Etter fødsel var ikke babyen særlig interessert i pupp, og jeg var vel så tom for næring så det var kanskje ikke mye å hente. Dagene etter var det fremdeles ikke store greia. Jeg var fullstendig klar over viktigheten av morsmelk, bare det beste er bra nok. Jeg tilbydde puppen, pumpet en gang i timen ellers, la han tålmodig til og ventet. Han virka mer og mer utilpass og gråt.

Ammingen var vond både på puppen, med etterriene, uansett liggestilling eller sittestilling på grunn av syingen etter fødselen.

Han tittet frem fra bak meg, så meg i øynene og begynte å stille spørsmål. » Er det noe galt med deg? Med kroppen din? »

Jeg spurte barnepleieren om det var vanlig at babyer skalv slik på hendene, jeg lurte på om han var kald eller om noe var galt. De begynte å sjekke blodsukkeret hans. På grunn av lite morsmelk var stakkaren sulten. Med lavt blodsukker spurte de meg om det var greit at han fikk morsmelkerstattning. Såklart, udugeligheten min sku ikke gå ut over ham mer enn den allerede hadde.

Gråt og fortvilelse
Stresset på sykehuset, alle følelsene, lite mat og søvn, en sliten kropp og mange påkjenninger gjorde nok sin del. Mens han gråt ble jeg mer og mer fortvila.

Hver gang vi var alene gråt jeg.

Det ble tid for hjemreise, blodsukkeret hadde kommet seg og alle sjekker var fine. Vi var fremdeles én for mye i bilen på tur hjem. Babyen, jeg, samboeren min og Styggen.

Forventninger – og Styggen
Ukene som kom var fylt med forventninger. Gratulasjoner om babyen, som foreldre. Hvor heldige vi var, stolte og lykkelige. Du bør være lykkelig.

Er det sånn her lykke føles? Styggen tittet ikke bare frem av og til, han hadde hentet stol og slått seg til ro på skulderen. I perfekt høyde for øret, ethvert hvisk og mumling skulle høres. Han og forventningene.

Styggen på ryggen ble en av mine nærmeste, der han satt på skulderen og minnet meg på hvor dårlig jeg presterte. Er det rart man blir usikker og redd?

«Skal ikke du begynne å trene igjen?» «Har du glemt vennene dine?» «Må du bære, trille å vugge hele tiden for at han skal sove?» «Skjemmer du han ikke bort nå?» » Du vet du ikke skal rope til en baby?» «Det er lov å be om hjelp.» «Klarer du ingenting alene, hvorfor fikk du barn?» «Som med morsmelk er hjemmelaget barnemat best, ikke bare best men det eneste riktige.» «Husker du å sette av tid til kjærligheten, han du fikk barnet med?» «Er det ikke på tide å ta seg en kveld på byen snart?» «Forlenget permisjonstid, skal du aldri begynne å jobbe igjen?» «Vente med barnehage ja, skal ikke bare droppe alt av vaksiner og bli helt hippie?» «Sover han ikke hele natten enda? » «Når har du tenkt å bli lykkelig egentlig?» Og jeg, jeg gråt.

Masse morskjærlighet – men lykke?
Morsfølelsen kom tidlig, med én gang, og kanskje før, han ble født. Det var ikke den det sto på. Kjærligheten var ubetinget, fra første øyeblikk. Men at barselstiden er den lykkeligste tiden kan ikke jeg skrive under på. Jeg var ikke spesielt lykkelig.

Jeg var ensom uten å være alene et øyeblikk, jeg var sliten uten en jobb, jeg var frustrert, stressa og fylt av forventninger. Det skjedde mye det første året som mamma, mange mange utfordringer. Før jeg fikk barn var angsten til stede, den var også med på å kamuflere den ellers tydelige depresjonen. For den var ikke lett å få tak på. Angsten og Styggen ble bestevenner. På hver sin skulder satt de to, konspirerte og mente noe om alt.

Det tok kanskje et år, men for hver dag som gikk gråt jeg litt mindre. Jeg ble mer lykkelig. For hvert smil jeg fikk smilte jeg litt mer. Styggen var ikke borte, men han var ikke den eneste som eksisterte lengre. Kanskje han aldri kommer til å forsvinne, men det er liksom greit nå, jeg har lært meg å forberede meg. For hver gang den lille gutten forteller meg at han elsker meg, løper imot armene mine, klemmer og kysser meg, belærer meg om løspupper og dikter opp eventyr – da kan jeg bruke det mot han, Styggen.

Se mammaen også – ikke bare babyen
Jeg har en oppfordring til deg. Ikke vær redd for å bry deg. All interesse du viser den gravide under graviditeten er vell å fin, men vis at du eksisterer også når babyen er født. Gi minst like mye oppmerksomhet til mammaen som du gir til den nyfødte. Gi mammaen et ekstra blikk, se etter. Er hun lykkelig? Må hun være lykkelig? Hun må ikke det, det er lov å ikke være lykkelig. Med å vise at du bryr deg og er tilstede hjelper du med å senke forventningene og lykke er en større mulighet.

Mitt kjære barn, vit at du var høyt ønsket og elsket lenge før din start. Jeg bare sleit litt med overgangen til å bli en mamma.

Hva synes du om artikkelen?