Jeg holdt puten min i hendene. Jeg husker jeg så på den, og så bort på datteren min. Hva om jeg la den over henne, tenkte jeg. Jeg ble livredd. Jeg var et grusomt, fryktelig monster som tenkte slik.

Sist oppdatert: 4. mai 2017

Ifølge Folkehelseinstituttet forekommer depressive symptomer hos 10-15 prosent av alle nybakte mødre, mens rundt 5 prosent får en mer alvorlig depresjon. Hvis man tidligere har slitt med psykiske plager er sannsynligheten for å bli rammet større enn ellers.

Til tross for at fødselsdepresjon er relativt vanlig er det allikevel mange som ikke forstår hva som har rammet dem, som man kan se i Annes tilfelle, og som dermed ikke får hjelp.

Noen ganger kan det gå riktig ille, men det finnes også solskinnshistorier, som den som blir fortalt her.

Positiv. En liten plastpinne full av urin har evnen til fullstendig forandre livet til et menneske. En baby, et lite barn, en person vokser og gror inni kroppen din. Den skal utvikles fra et lite embryo til et menneske.

Allerede fra starten kjenner man at kroppen tilpasser seg dette nye livet- gir næring og plass for verdens største underverk.

Så kommer øyeblikket. Timer med veer og mas på sykehuset. Barnet blir lagt i armene dine, og du kjenner … Absolutt ingen verdens ting.

Anne valgte ikke å stå frem med fullt navn i artikkelen på grunn av datteren.

Anne (26) mistet barnet sitt i en spontanabort. Hun og samboeren hadde forsøkt å bli gravide i flere måneder, og da spiren endelig satt var gleden stor.

De hadde fremdeles ikke fortalt familien nyheten da Anne skled på isen og dundret i bakken. Etter tre dager kom riene og blodet sammen med skrekken for hva som nå skjedde. Helsepersonellet gjentok at slike ting skjer. Det betyr at noe var galt, og kroppen ordnet opp på egenhånd.

Tomme, meningsløse ord.

Anne og samboeren fortsatte å prøve, og denne gangen kom resultatet raskere. Testen ble positiv, men Anne klarte ikke smile. Magen vokste, men bare tidvis følte hun glede over det som vokste i henne.

Da fødselen var i gang endte de opp med hastekeisersnitt, og Anne ble liggende å kjenne hvordan de røsket og dro i underkroppen hennes. Da barnet ble løftet ut kjentes kroppen øyeblikkelig lettere og tommere.

Bare et øyeblikk fikk hun se ungen sin, før legene hastet av gårde med den lille jenta og faren hennes.

Alene ble hun liggende på oppvåkning og lure på hva som var skjedd. Var alt i orden? Hvorfor hadde de løpt av gårde på den måten?

Hun vet ikke hvor lenge hun ble liggende, men hun måtte spørre sykesøsteren flere ganger om hun ikke snart fikk se samboeren og barnet.

Til slutt fikk hun holde datteren. Den varme, lille kroppen lå i armene hennes. Uskyldig og tilfreds.

Og hun lurte på om det virkelig var hennes barn. Hvordan kunne det være det, når hun ikke følte glede og stolthet over den vakre, lille jenta?

Hva skjedde da dere kom hjem?

– Det var tøft. Hun sov aldri, føltes det som. Jeg trodde jeg skulle bli gal. Mer enn en gang hadde jeg lyst å hive meg selv ut av vinduet i andre etasje. Samboeren min var en klippe, men også han hadde det vanskelig. Jeg tror nok han også hadde en depresjon, på samme måte som jeg selv.

Jeg følte meg fullstendig maktesløs, redd og motløs.

Jeg slet meg gråtende gjennom det første året. Som nevnt vurderte jeg å hive meg ut av vinduet. Jeg gikk så langt som at jeg åpnet det og innså at jeg bare vill knekke bein, ikke dø av fallet.

Jeg satt og hørte på babyen gråte mens jeg selv gråt. Jeg gikk rundt og rundt og rundt og forsøkte roe henne mens jeg skrek selv.

Om natten satt jeg oppreist i en stol og bare ventet på neste anfall fra datteren min, jeg visste det kom, og det kom alltid da jeg forsøkte lukke øynene.

I mitt stille sinn kalte jeg henne «djevelungen», og var sikker på at jeg kunne finne tre sekstall i hodebunnen hennes om jeg så etter.

Når forsto du at det var snakk om fødselsdepresjon?

– Det gjorde jeg ikke før det var gått noen måneder, nesten et år. Det var først da jeg kom over en artikkel om emnet at jeg forsto hva jeg gikk rundt og følte.

Jeg fortale aldri noen andre om hvordan ting egentlig sto til, og det var heller ingen andre som nevnte muligheten for meg. Jeg var så klart åpen om hvor lite hun sov, og hvor sliten både samboeren og jeg var, men det er normalt, ingen nybakte foreldre får nok søvn, liksom.

Noen ganger passet moren min på henne, til og med over natten i blant. Da gråt jeg, som vanlig, og ønsket det kunne være slik for alltid. De tankene ga meg ekstremt dårlig samvittighet, det skulle jo ikke være slik, men jeg klarte heller ikke hindre dem i å komme.

I det store og hele skjulte jeg det vel ganske godt ovenfor fremmede. Siden jeg trodde det var meg selv det var noe galt med gjorde jeg nok mitt beste for å holde det for meg selv. En del av meg var redd for at noen skulle ta fra meg jenta mi, selv om en annen tidvis ønsket det. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, og forstått det var en depresjon, ville jeg nevnt det på helsestasjonen og fått hjelp med det samme.

Dessverre skammet jeg meg over at jeg ikke hadde noen morskjærlighet. Det er jo slikt man leser om hele tiden når man går gravid- den fantastiske følelsen av kjærlighet som liksom skal overmanne deg. Når den aldri kommer tror man jo man er unormal.

Av og til føler jeg noen burde ha sett det og forstått, men slik var det en gang ikke.

Symptomer på fødselsdepresjon:

  • Føler seg nedstemt og engstelig
  • Manglende interesse for ting som skjer rundt deg
  • Manglende evne til å glede seg over ting
  • Søvnproblemer
  • Manglende energi
  • Skyldfølelse
  • Gjentagende tanker om døden
  • Mange får angstlignende symptomer
  • Selv enkle oppgaver kan føles overveldende og uoverkommelige
  • Endret spisemønster. Ofte har man dårlig appetitt, men hos noen kan det slå ut andre veien

Hva er det verste du kan huske fra den tiden?

– Det var ei natt, jeg tror hun må ha vært rundt fem måneder. Jeg hadde endelig duppet av, men bråvåknet av en lav lyd. Jeg snudde hodet, og så at hun hadde akt seg bort til sprinklene og lå og så på meg.

Da hun møtte blikket mitt satte hun straks i gang med å lage lydene jeg visste kom til å bli hysteriske skrik om et øyeblikk.

Jeg holdt puten min i hendene. Jeg husker jeg så på den, og så bort på datteren min. Hva om jeg la den over henne, tenkte jeg.

Jeg ble livredd. Jeg var et grusomt, fryktelig monster som tenkte slik. Jeg fikk et angstanfall der og da. Jeg hyperventilerte og ristet ukontrollert.

Etter det var det så vidt jeg turte være alene med henne …

Hva er det beste minnet ditt, da?

– Det er jeg ikke i tvil om en gang. Det var ikke så lenge før hun fylte ett år. Rundt ti måneder, kanskje? Hun lærte å gå tidlig, alt da hun var 9 måneder hadde hun tatt et par ustø skritt, men denne dagen slapp hun seg og gikk målrettet mot meg.

Hun stabbet av gårde, jeg telte tretten skritt før hun kastet seg over kneet mitt. Hun så opp på meg og gliste.

Da gråt jeg igjen, men denne gangen fordi jeg var stolt. Etter det begynte det sakte, men sikkert å bli flere gode øyeblikk, og da hun var rundt året begynte hun endelig å sove.

Det høres fantastisk ut, men hvordan klarte du egentlig å ta deg av et spedbarn når ting var så hardt?

– Jeg gjorde vel kanskje bare det jeg måtte. I dag har jeg dårlig samvittighet for at hun ikke fikk mer av meg den tiden, men slik var det. Det ble som en jobb. Jeg gjorde det jeg skulle, men jeg tror ikke jeg gjorde så mye mer enn det heller. Hun fikk mat, rene klær og ny bleie når det var påkrevd, det var aldri spørsmål om noe annet.

Hvorfor tror du at nettopp du endte opp med en fødselsdepresjon?

– Det har jeg tenkt mye på i ettertid. Jeg tror nok det er fordi jeg var så veldig klar for den jeg mistet. Hele jeg var innstilt på den graviditeten, og da den brått ble avsluttet og «overtatt» av noen andre klarte jeg liksom ikke helt å henge med, tror jeg.

Den stakkars jenta mi fikk nærmest skylden for spontanaborten …

Heldigvis klarte jeg etter hvert å se lyset, og jo mer søvn jeg fikk, desto bedre følte jeg meg, men det tok allikevel lang tid å bygge opp en sterk og god morsfølelse.

Da jeg etter hvert klarte å sette ord på det, både ovenfor samboeren min og andre, ble det raskt til at jeg fikk avlastning og støtte når det trengtes.

Det føltes lenge som en ødelagt relasjon, men nå kan jeg med hånden på hjerte si at jeg elsker datteren min over alt på jord.

Hva vil du si til de som tror de kan oppleve det samme?

– Søk hjelp så fort som mulig. Helsestasjonen er der for deg, det samme er legen din. Jo raskere du får hjelp til å komme gjennom depresjonen jo raskere vil den også gå over. Jeg tror mange kanskje er redde for at noen skal komme å ta fra dem barnet, men dette skjer ikke, ta det fullstendig med ro.

Noen ganger trenger man rett og slett bare å sette ord på alt. Å forstå det selv tror jeg kan være minst like viktig som at de rundt deg forstår hva du går gjennom.

Fakta om fødselsdepresjon:

  • Man må ha hatt symptomer på depresjon det meste av tiden i minst to uker for å få diagnosen
  • Undersøkelser viser at 1/3 av alle depresjonene egentlig starter allerede under svangerskapet
  • Ofte vil en ubehandlet depresjon gå over av seg selv i løpet av 3 til 7 måneder, men studier viser at 1 av 4 mødre fortsatt led av depresjon ved barnets første bursdag
  • Også den nybakte faren kan oppleve fødselsdepresjon

Hva synes du om artikkelen?