Vi har mange forskjellige dialekter i Norge, som gjør at vi uttaler navn forskjellig. Dermed kan det være mye å ta hensyn til når du skal velge navn til den lille. Her er noen eksempler på navn vi uttaler ulikt forskjellige steder i landet.

Sist oppdatert: 21. May 2019

Mange har nok en bestemt oppfatning av hvordan eget og barnas navn skal uttales. Det kan være vanskelig å tilpasse seg andres uttale-måter når vi møter på forskjellige dialekter og navn med utenlandsk bakgrunn.

– Hvordan vi uttaler andres navn dreier seg også om folkeskikk. Det vil si å ta hensyn til noe som er viktig for identiteten for navnebærerne, eller for dem som har valgt de fineste navnene de vet til sine barn. Det er ikke lett å si hvor grensen bør gå for hva man kan kreve av andre, og det er nok individuelt. Skillet mellom gammelt og nytt og mellom norsk og utenlandsk er nok viktigst å passe på, og dette er også lettest for foreldre og navnebærere å få respektert, sier navneforsker Ivar Utne.Navneforsker Ivar Utne

Dialekter gjør at navn høres annerledes ut alt ut fra hvor den som sier navnet kommer fra. For mange vil det være kunstig å si navnet på en bestemt måte som ikke er naturlig for ens dialekt.

– Det blir kanskje kunstig for barn og andre som hører slik tilpasning. Kunstighet skaper neppe nærhet, som en vel også ønsker. Jeg tenker at navn som Anders og Maren skulle gå fint å gi til barn, selv om det nok blir litt variert uttale avhengig av dialekt, sier Utne.

Unngår navn på grunn av dialektforskjeller
Uttalen av navn kan være et viktig utgangspunkt for navnevalget. Noen synes det kan være vanskelig når noen deler av familien uttaler navnet annerledes.

– Noen foreldre unngår navn som ofte blir uttalt med dialektuttaler de ikke liker, blant annet som navnet Anders. Her uttaler noen d-en, mens andre bruker skarre-r. Det fins også variasjon med lyse og mørke toner gjennom navnet, med forskjell i såkalt tonelag, og både a-en og e-en får andre uttaler. Alt dette er variasjoner som veksler med dialekter, sier Utne

Maren er også et navn som blir uttalt ulikt i forskjellige deler av landet. Mange har nok hørt den ofte brukte østnorske og nordnorske  versjonen Maarn, mens på Vestlandet og Sørlandet er det ofte Maren med en tydelig r som blir brukt.

Mattin eller MaRtin?
Men navnet Maren er ikke alene om å møte på denne problematikken.

– Uttale av noen bestemte konsonanter etter r, blir ofte til én lyd på Østlandet, i Trøndelag og litt videre nordover. Det er lydkombinasjonene rt, rs, rl, og rd i noen dialekter. Da får Martin en uttale med lite r, og uttalen kan høres ut som “Mattin”. I disse områdene er det også mange som uttaler disse lydene hver for seg, og det er det vanlige ellers i landet. På Sørlandet og deler av Vestlandet blir de dessuten uttalt med skarre-r på samme måten som Maren, sier Utne.

Eksempler på slike navn er Erle, Erlend, Karl, Charlotte, Cornelia/Kornelia, Pernille, Bernard/Bernhard, Cornelius/Kornelius, Bjørn, Torbjørn, Lars, Torstein, Karsten, Martin, Marta/Martha, Albert, Artur/Arthur, Morten, Robert og Sivert.

Tonefall og trykk
De fleste av oss vil nok møte på en Emil i løpet av livet. Hvordan dette navnet uttales varierer både i tonefall og i trykk. De fleste nå sier Emiil med trykk på i-en. Eller er det to uttalemåter som begge har trykk på e-en. I de svenske filmene om Emil i Lønneberget synker uttalen fra lys til mørk lyd. Men i deler av Norge hører vi at tonen stiger fra mørk til lyst når det er trykk på e-en. 

– Fra gammelt av har det vært vanlig i norsk at den første stavelsen i navn har fått trykk, som på o-en i Ola og på a-en i Mari. På andre språk, og særlig for navn med opphav i gresk, latin og i Bibelen, har trykket vært på en stavelse lenger ute, som i o-en i Kristoffer og på den andre e-en i Rebekka. Mange slike navn har også hatt trykk på første stavelsen i norsk. Blant foreldre i dag oppfattes det gjerne som gammeldags med trykket på første stavelse i mange utenlandske navn, og som mer moderne med trykket lenger ute i navnet, sier Utne.

Eksempler på slike navn er:

Emil /EE-mil, e-MIIL/
August /ÆVV-gust, æv-GUSST, EU-gust, eu-GUSST/
Elias /ELL-jas, e-LII-as/
Marie /MARR-je, ma-RII-e/
Karoline /KARR-o-line, ka-ro-LII-ne/
Johan /JOO-an, jo-HANN/
Synnøve /SYNN-ø-ve, synn-ØØ-ve/
Mari MAA-ri, ma-RII/

– Det er også geografiske forskjeller i Norge for noen navn, særlig med navn som ender på -in. Trykket er ofte langt ute i navnet på Vestlandet. I andre deler av landet er trykket helst på den første stavelsen, men kan også være sist dersom disse er fornavn nummer to, som i Ann-Kristin, sier Utne.

Eksempler så slike navn er:
Karin /KAA-rin, ka-RIIN/
Kristin /KRIST-in, krist-IIN/
Elin /EEL-in, e-LIIN/
Martin /MART-in, mar-TIIN/, men her er det uvanlig med trykk på siste stavelse.

Og et navn uten –in sist:
Vibeke /VII-bekk-e, vi-BEE-ke/

Sier du Å eller O?
I forskjellige dialekter vil mange møte på forskjellige måter å uttale o i navn. Noen uttaler dem som å mens andre uttaler det slik det er skrevet.

– For norske navn er det slik variasjon for mange navn som har kort uttale av vokalen, som for Torvald, Torbjørn, Torkil, Torjus, Halvor, Morten, Osvald, Thomas, Trond, Otto (første o-en), Konrad og Dorthea. Noen navn har stort sett bare å-uttale, som Ingeborg, Rolf, Kristoffer og Mons, mens andre stort sett har o-uttale, som Tord, Torben og Othilie. Olga har helst å-uttale, men fins også med o-uttale på Nord-Vestlandet, sier Utne

Når uttalen på o-en er lang, er det som oftest uttalt med o i de fleste steder i landet.

– Alle navn skrevet med o blir normalt uttalt med å i de fleste land sør for Skandinavia. Noen ganger uttales de også med å i Norge, men i mindre grad, sier Utne.

Eksempler på slike navn er Cornelia, Cornelius, Nora, Eleonora, Josefine, Lovise, Nova, Oda, Olivia Othilie, Veronika, Viktoria, Jonathan, Simon, Dora, Lone og Tone.

Han legger merke til at mange av navnene med vokalene «eo» oftest får o-uttale i Norge, som Leo, Leon, Leonora, Leon(h)ard, Matheo, Teo, Teodor.

– Også disse har å-uttale i andre land, og det kan vi nok også møte på i Norge i noen tilfeller, sier Utne.

Uttale med U eller O
Den finnes versjoner av navn hvor enkelte nordmenn vil uttale u-en i et navn som o, men mest vanlig er det i utenlandsk uttale og eldre versjoner av norske navn.

– Amund, Sigurd, Gustav, Magnus, Markus og Ruth uttales som regel med u på norsk. I noen dialekter blir navn uttalt med o, og da særlig i gamle norske navn som Gunnar, Gunhild og Amund. Det er helst i innlandet på Øst- og Vestlandet. På flere språk utenom de skandinaviske, blir u i skrift uttalt som o. Det vi si at det er o-uttale som er det normale i mange andre land for Luka, Lucas, Hugo, Muhammad og Abdul, sier Utne.

Uttale av u i det engelske språket varierer også fra hvordan vi uttaler navnene. Det er ø-lignende uttale i Edmund, men o-uttale i første u og ø- eller slapp e-uttale i siste u i Julius, og samme uttale av –us i Marcus.

Navn som slutter på E
Helene eller Helen? Det er to forskjellige navn, som kan uttales helt likt, Men Helene kan også uttales med e på slutten. Det kan være forvirrende, men Utne forklarer.

– For en del navn med fransk bakgrunn kan ofte e sist i navnet ikke bli uttalt, slik som Helene, Louise, Madeleine (ma-de-LEEN), Jeanette (scha-NETT, schø-NETT), Marielle, Isabelle og Noelle. Dessuten blir Anne uttalt uten e-en på engelsk. Disse uttalemåtene er også vanlige i Sverige, sier han.

Og for å gjøre det lettere for oss selv, har mange valgt bort e-en på slutten av navnet.

– I Norge har det vært vanlig å uttale mange av navnene med e-en til slutt, men vi har latt være å skrive e-en når den ikke skal uttales, slik som Helen og Helene. Noelle blir helst skrevet med –e, men uttalt uten, sier Utne.

Navn som slutter på IE
I mange navn, da hovedsakelig fra utlandet, skrives navn med en ie-ending, som ofte blir uttalt i. Noen ganger er det til og med skrevet med y i stedet for ie.

– Det er helst når nye navn blir tatt i bruk at slike uttaler blir vanskelige. Et eksempel er Ellie, som var nytt for få år siden. Det blir normalt uttalt ELL-i. Navn som opprinnelig er engelske kjælenavn blir uttalt med i. Ofte har de dessuten en variant med y, slik som Annie og Anny. Slike navn finnes for begge kjønn, sier Utne.

Eksempler på jentenavn er Annie/Anny, Billie/Billy, Ellie/Elly, Emmie/Emmy, Hennie/Henny, Jennie/Jenny, Lillie/Lilly, Millie/Milly og Nellie/Nelly.

Det kan være vanskelig å vite når ie skal uttales og når vi bytter det ut med bare i eller y. Grunnen til at navnene blir uttalt forskjellig er deres språklige opphav.

– Normalt blir -ie uttalt som IE i navn som kommer fra gammelt gresk og latin, og som dessuten ofte har en variant med –ia i slutten av navnet, slik som Sofie/Sofia. Det gjelder også kortformer av slike navn, som Fie og Mie. Det finnes også navn fra andre språk som har fått latinske eller greske former, slik som Othillie, sier Utne.

Eksempler på slike navn er jentenavn som Amalie, Amelie, Cecilie, Emelie, Emilie, Fie, Julie, Marie, Mie, Nat(h)alie, Othelie, Ot(h)ilie og Sofie/Sophie.

Navn med IK og IG i slutten av navnet
Ludvig, Hedvig har fra tidligere ik-uttale i norsk, uansett om de har blitt skrevet med –ik eller ig. Uttalen med -ig har kommet mye i bruk når navnene har blitt tatt i bruk på nytt fra tidlig på 2000-tallet.

– Det kan være to grunner til det. Det ene er at det har blitt mer vanlig enn før å uttale navn mer bokstavrett, altså etter bokstavene i navnet. Det andre er at foreldre kan oppfatte gamle uttaler som gammeldagse, og vil friske opp med noe nytt, som de oppfatter som mer moderne og tidsriktig. Navnet Solveig har tidligere normalt hatt stum g, men også dét får nå ofte uttalen med g til slutt, sier Utne.

Sier du H, eller dropper du den?
H som er inni navn vil ofte forsvinne fra uttalen, og slik har det vært i mange år. H-ene er kanskje med når vi spesifiserer skrivemåten eller sier navnet tydelig, men vanligvis høres ikke h-en.

– Fordi det har vært og er slik, har også mange navn skrivemåter med og uten h, sier Utne.

Eksempler på slike navn er Bernhard/Bernard, Leonhard/Leonard, Alvhilde, Ragnhild, Magnhild, Torhild, Torild/Torill, sier Utne.

Hør podcasten om hvilke navn du kan gi barnet ditt her:

Stum G
G-ene i slutten av navn har forsvunnet ut av mange navn, men det finnes navn hvor g-en fremdeles blir uttalt.

– Navnene Bjørg og Gerd blir normalt bare uttalt med g-en. Det har å gjøre med at navnene ikke var i bruk i mange hundre år, og kom tilbake rundt år 1900 – da med bokstavrett uttale. Mange av de andre navnene skrevet med g til slutt hadde vært i bruk gjennom mange hundre år før det, og hadde fått uttalen uten g. Noen slike er Ingeborg, Ingebjørg, Solveig og Ranveig, sier Utne.

G eller NG
Når vi uttaler navnet Magnus eller Ragna kan vi høre variasjoner av både MANG-nus og MAGG-nus. Her uttaler man forskjellig, alt etter hvilken dialekt en har.

– Noen navn blir skrevet med gn, som Agnes, Agnete, Dagny, Ragnhild, Ragna, Signe, Agnar, Magne, Magnus og Ragnar. På store deler av Vestlandet får de uttale med g + n, slik det er skrevet. I store deler av landet ellers blir det en ng-lyd + g-lyd. For Signe er uttalen SIGG-ne på Vestlandet, og SING-ne mye ellers, sier Utne.

D i slutten av navnet
D i slutten av navn uttales ikke de av fleste. Det er som oftest på Vestlandet vi hører uttalen av d i slutten av navnet. 

– Dette gjelder navn som ender på –ld, –nd og –rd, som Torvald, Amund og Bård. Det kan likevel hende at også andre uttaler d-en for å gjøre det mer tydelig hvordan navnet er fullt ut. D-en er kanskje mest med i navn som ikke har vært brukt i mange tiår og som har blitt hentet fram igjen. Da blir de ofte uttalt slik de skrives, som Amund, Åsmund, BårdEdvald, Ferdinand og Sigmund. I noen navn, som er godt kjente gjennom mange år, blir d-en sjelden uttalt, som i Håvard, Vegard, Øyvind, Harald, sier Utne.

K og KJ-lyd
Kj-lyden uttales som oftest foran vokalene i, y, e, ø og æ. I nyere tid har vi begynt å uttale navnet Ketil uten kj-lyd.

– Eksempler på slike navn er Kjetil, Kjell, Kirsti og Kyrre. At j-en ikke alltid blir skrevet, i for eksempel navnet Ketil, har historiske årsaker. Fra sent på 1900-tallet har det vært slik at skrivemåtene Ketil og Kyrre, og litt for Kirsti, blir uttalt både med kj-lyd og k-lyd. Hos mange blir trolig kj-uttalen oppfattet som gammel og k-uttalen som mer moderne. Ofte er det slik at en har prøvd å respektere navnebærerens ønske, sier Utne.

Likevel er det flere navn som ikke blir uttalt med kj-lyd, selv om man skulle tro det hvis man ser på vokalen som står etter.

– Utenlandske navn og mange opphavlige norske navn som har vært tatt i bruk på nytt på 1900-tallet, blir uttalt uten kj-lyd, slik som for Kim, Joakim, Kian, Eskil/Eskild, Kira og Kine, sier Utne.

Tjukk L
Den tjukke l-en er en lyd vi kan finne i både ord og navn fra Trøndelag og nordover, og på Østlandet.

– Tjukk l er den lyden vi hører i ord som sol, blod og gård. Denne lyden blir også brukt i navn, men trolig mye mindre enn i språkbruken ellers. Eksempler på eldre navn i norsk der det har blitt brukt med tjukk l er Ola, Solveig, Sol, Clara/Klara, Claus/Klaus og Embla. Nicklas/Niklas kan bli uttalt med tjukk i Sverige, der navnet kommer fra, sier Utne.

Han legger til:

– Rundt Oslo sprer det seg en ny måte å uttale l foran a på. Det er en uttalemåte som kommer fra Østfold, og blir ofte kalt Østfold-l. I Østfold er uttalen vanlig i ord som alle, ball og salig, sier Utne

Eksempler på slike navn er Aleksandra, Alette, Alice, Alise, Alma, Alva, Alvilde, Amalie, Magdalena, Malene, Malin, Natalie, Tale, Valentina, Alan, Albert, Aleksander, Alf, Alfred, Alvin, Balder, Edvald, Falk, Hal(l)vard, Halvor, Harald, Hjalmar, Malte, Malvin, Mikal, Tallak, Torvald, Walter.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelEilev
Neste artikkelEik
DEL