To dager før planlagt keisersnitt ble det skummelt stille i magen til Mona Wathne. Ultralyd bekreftet at Heines hjerte hadde sluttet å slå. Nå er hun gravid igjen – ett år etter Heines død. NB! Sterke bilder.

Fredag 6. mai 2016 var Mona Wathne på kontroll og innskrivning på føden. Alt var helt fint. Og mandag morgen skulle hun ha planlagt keisersnitt på grunn av fødselsangst. Det var den forrige fødselen, da Lasse ble født, som hadde gitt henne fødselsangst.

Mona inne til siste kontroll på sykehuset, 6. mai. Alt var helt fint med Heine. Foto: privat

Lørdag fylte Mona år, men feiringen fikk en brå slutt.

– Jeg hadde vært kvalm hele dagen, men regnet med at det var vanlig på slutten av svangerskapet. På kvelden tenkte jeg at det var en stund siden jeg hadde kjent spark. Jeg prøvde å dytte på magen, men sparkene som alltid kom når jeg gjorde det, kom ikke. Det var helt stille, sier Mona.

Hun hadde doppler hjemme, men fant ikke hjertelyden. Samboeren hennes, Jarle, fant den heller ikke.

– På vei til sykehuset tenkte jeg at det ikke kunne stemme. Jeg skulle jo ta keisersnitt to dager etterpå. Han kunne ikke være død, sier Mona.

De fikk en nabo til å passe på Lasse som da var nesten tre år gammel. De ringte moren til Mona på vei til sykehuset, så hun kunne komme og overta for naboen.

– På sykehuset bekreftet de at hjertet ikke lenger slo. Ultralyden viste at han var livløs. Verden raste sammen, forteller Mona.

Tårene triller når hun sier at hun ikke klarte å forstå det.

I svangerskapet hadde hun hatt Ragna T. Larsen som jordmor. Mona ringte henne, og hun kom opp på sykehuset samme kveld. Hun så gjennom all dokumentasjon fra kontrollen dagen før, men kunne ikke finne noen grunn til at babyen i Monas mage var død.

– Det var helt spesielt. Det er sjelden vi har undersøkt babyen og funnet at alt var i orden så tett opp mot dødstidspunktet, sier Ragna.

Vaginal fødsel best når barnet er dødt
På sykehuset blir det klart at det ikke blir noe av det planlagte keisersnittet. Babyen må fødes vaginalt.

– Det var helt forferdelig å få den beskjeden. Jeg hadde jo fått innvilget keisersnitt på grunn av fødselsangst. Men de sa at det var viktig for sorgprosessen at jeg fødte vaginalt, sier Mona.

Jordmor Ragna utdyper:

– Risikoen ved keisersnitt er mye større når barnet er dødt. Jeg har vært med på flere dødfødsler, men aldri keisersnitt når barnet er dødt, sier Ragna.

Hun var på sykehuset med Mona og Jarle store deler av kvelden, og sier det var en helt spesiell og tøff kveld.

– Det føltes brutalt og urettferdig. Vi reiste hjem sent på kvelden til et hus fylt av babyting. Det hang bitte små klær til tørk. Jeg var helt knust og bare gråt, sier Mona.

De fortalte Lasse at lillebror i mammas mage var død, og lot ham bestemme hvilke klær Heine skulle ha på seg etter fødselen. Han valgte stolt en stripete sparkedress og lyseblå strikkesokker.

Heine kledd i klærne storebror Lasse valgte ut. Foto: privat

En fin forferdelig fødsel
Søndag formiddag ble Mona satt i gang med ballong. Hun fikk være på barselhotellet til fødselen var i gang. Hun fikk epidural, og fødselen gikk greit.

– Med Lasse virket ikke epiduralen, og hjerterytmen hans sank slik at det endte i hastekeisersnitt. Det var mye av årsaken til fødselsangsten. Denne gangen virket epiduralen, så da var det ikke så ille. Det gikk over all forventning, og jeg husker at jeg tenkte ”Var det ikke verre enn dette å føde?”, sier Mona.

Hun forteller at den medmenneskeligheten de møtte på sykehuset var avgjørende for opplevelsen.

– Jeg hadde tenkt at jordmødre, leger og barnepleiere nesten var maskiner. Men de gråt, lo og var betenkte sammen med oss gjennom fødselen. Det var fint å se at de var medmennesker og profesjonelle på samme tid, og at de ikke snakket over hodet på meg. De stod ikke på sidelinjen, men var der med meg – helt klart berørte, sier Mona.

Både hun og Ragna feller en tåre. At en dødfødsel blir en fin opplevelse er ikke noe man umiddelbart forventer.

– Fødsler der barnet er dødt kan være fine. Det høres absurd ut, men det er sterke opplevelser. Det er også meningsløst og trist, og gjør inntrykk på alle som er til stede. Det er fint at du Mona opplevde at de som var der møtte deg på en god måte, og var berørt men samtidig gjorde jobben sin. Det kan være fint å gråte sammen, sier Ragna til Mona.

På spørsmål om hvorvidt jordmødre vegrer seg for dødfødsler, svarer jordmor Ragna at det ikke er hennes opplevelse.

– Gravide jordmødre, eller jordmødre som nettopp har opplevd å miste noen nære unngår gjerne dødfødsler, men ellers opplever jeg at det er en stor enighet om å skape best mulig opplevelse for foreldrene, sier Ragna.

Men dødfødsler blir vi likevel aldri vant til, mener jordmor Ragna. Hun forteller at det pleier å bli en spesiell stemning i avdelingen, og at jordmødrene bærer opplevelsen med seg videre. Selv husker hun godt første gang hun var med på en dødfødsel. Ansatte som har vært med på en dødfødsel får tilbud om kollegastøtte fra jordmødre med spesialutdanning, og kan få videre henvisning ved behov.

– Det er fint når det kommer levende barn til verden, men det viktigste i jordmorjobben er det relasjonelle – å være der for foreldrene. Det blir enda viktigere ved en dødfødsel. Det gir meg som jordmor veldig mening å være med, og ikke være redd for det, sier Ragna.

Hvorfor døde Heine?
På forhånd hadde Mona og Jarle blitt spurt om de ønsket at Heine skulle obduseres for å finne dødsårsaken. De hadde takket ja hvis årsaken ikke var åpenbar.

– Da Heine kom ut, orket jeg ikke å se på. Men Jarle gjorde det, og ble lettet – for han kunne se hva som var årsaken. Heine hadde navlesnoren to ganger rundt halsen, og det var en synlig knute på den. Han hadde blitt kvalt av sin egen navlesnor, forteller Mona.

Knuten på navlesnoren hadde han nok laget lenge før, men bevegelsene hans den siste tiden hadde vært avgjørende. Den vesle gutten var 3472 gram og 51 cm, og ifølge Mona helt perfekt.

– Vi tar ofte imot barn med navlesnoren rundt halsen. Noen kan ha den både to og tre ganger rundt halsen, og det går helt fint. Dere har bare hatt maks uflaks, sier Ragna.

Det var også det Mona fikk høre etter fødselen. At de hadde vært maks uheldige.

Siden dødsårsaken sannsynligvis var navlesnorens omslyng og knute, takket de nei til obduksjon. Ragna forteller at man sjelden finner årsaken ved obduksjon etter dødfødsel, og sammenligner det med krybbedød.

Mona trodde på forhånd ikke at hun ville holde Heine. Derfor ble gutten tullet i et håndkle og gitt til Jarle. Men Mona ombestemte seg, og fikk ham på brystet sitt.

– Det var godt, men vondt. Heine så helt fin ut. Han lignet veldig på Lasse, bare at han var litt lengre og hadde litt mindre nese. Det var så sårt at vi ikke skulle få se dette barnet vokse til, sier Mona.

Mona og Heine kort tid etter fødselen. Foto: privat

Et helt spesielt minne
Barnepleieren som skulle stelle og kle Heine spurte Mona om hun ville at hun skulle gjøre det på fødestuen, eller ta med seg Heine ut. Mona svarte at hun ville det skulle gjøres på fødestuen. Det viste seg å være en veldig riktig beslutning.

– Hun holdt ham varsomt, strøk ham på kinnet og pratet til ham mens hun stellet og kledde ham. Akkurat som hun ville gjort om han var et levende barn. Det var så fint. Jeg kommer aldri til å glemme det, sier Mona.

Lasse og besteforeldrene fikk se Heine, og de som ville fikk holde ham. Lasse nøyde seg med å strekke hånden ned i den gjennomsiktige sengen til Heine, og ta i foten hans.

– Han stilte mange spørsmål om hvorfor lillebroren var død, og ville ha ham med seg hjem, forteller Mona.

Før intervjuet hadde Mona spurt venner hva de bemerket seg i tiden rundt dødfødselen.

– Jeg ble rørt da de skrev tilbake at de syntes vi var flinke til å inkludere Lasse. Han fikk være der hele tiden, sier Mona.

Ragna berømmer dem også for å ikke forsøke å beskytte Lasse for mye.

– Han forstod jo hvorfor dere gråt, sier hun til Mona.

Lasse, pappa og Heine. Foto: privat

Slapp å være på barsel
Etter fødselen fikk Mona og Jarle være på sykehushotellet i stedet for på barselavdelingen.

– På føden hadde vi hørt nyfødte babyer som gråt, og nybakte fedre som snakket i telefonen. Det var godt å slippe å høre mer av det, sier Mona.

På hotellet fikk de besøk av Ragna og flere av de som hadde vært med på fødselen. De fikk også ha Heine hos seg tre ganger, men ikke så lenge av gangen.

En bitte liten kiste
Etter fødselen hadde Mona og Jarle snakket med sykehuspresten. Hun velsignet vesle Heine, og informerte dem om ting rundt begravelse.

– For første gang måtte vi forholde oss til et begravelsesbyrå. Hvilke sanger skulle vi ha, hvem skulle komme, hvilken gravstein og hvilken type gravsted skulle vi ha? Det var noen surrealistiske dager, men vi måte jo bare gjennom dette, så vi klarte det. Jeg er overrasket over hvor praktiske vi var. Ofte venter folk lenge med å finne gravstein, men vi fant en fort, sier Mona.

På gravsteinen er det fire sommerfugler – en for hvert familiemedlem. På føden på Stavanger Universitetssjukehus, der Heine ble født, er det et fødetre. Gutter og jenter blir blader, tvillinger blir blomster og dødfødte blir sommerfugler.

De hadde minnestund i kapellet på sykehuset, og flere av dem som hadde vært tilstede på Heines fødsel kom.

– Å delta på minnestund eller begravelse er høyt prioritert i avdelingen. Det er alltid noen som deltar, sier Ragna.

Mona og Jarle valgte å stelle Heine selv. De fikk legge ham i kisten sammen med en bamse fra Lasse, og en rød rose fra farmor.

– Det var tøft å gjøre det selv, men det hjalp litt i sorgen, sier Mona.

Mona og Jarle stelte Heine og la ham i kisten selv. Foto: privat

– Det var fint og forferdelig på samme tid, sier Ragna. Mona nikker.

Den bitte lille kisten gjorde inntrykk på alle. Skattekisten, som Lasse kalte den.

– Det er ikke meningen at barna våre skal dø før oss, sier Ragna.

Begravelsen var tøff for alle til stede.

– Mamma mistet begge foreldrene sine da hun var 28 år, men sa at Heines begravelse var tøffere enn hennes egne foreldres begravelser, sier Mona.

Som farmor har Ragna også stor forståelse for at en dødfødsel er tøft for hele familien – også besteforeldrene.

– Besteforeldre sørger for barnebarnet sitt, men det er også vondt å se egne barn ha det så tøft. Det er en dimensjon mange ikke tenker på, sier Ragna.

Viktig å skape minner
Det er sterke følelser i sving når man opplever alle foreldres mareritt – at babyen dør. Men samtidig er det viktig å sørge for å skape så mange minner man kan.

– Noen blir handlingslammet og må nesten tvinges til å skape minner. Det er mye enklere for alle når foreldrene gjør som Mona og Jarle og sier ja til å få hjelp til å skape gode minner. For man har så liten tid, og sjansen kommer aldri igjen, sier Ragna.

Mona er glad hun og Jarle tok de valgene de gjorde.

– Jeg angrer ikke på noe vi gjorde etter at vi fikk vite at Heine var død, sier hun.

I etterkant sendte hun blomster til sykehuset og til jordmor Ragna.

– Jeg følte jeg skyldte dem en takk for alt de hadde gjort for oss, sier Mona.

Hun har strikket luer til premature og til dødfødte på sykehuset, og sier det kjennes som terapi.

Lasse er fortsatt over gjennomsnittet opptatt av død. Han peker i én bestemt himmelretning på kvelden – mot Heines stjerne. Der er stjernen til Heine, og han blir tatt vare på av oldemødrene sine. Lasse roper også ”Hei!” hver gang de kjører forbi gravlunden der Heine ligger.

– En gang bygget han et høyt tårn av steiner sånn at han kunne klatre opp og hente Heine ned fra himmelen. Det var veldig rørende sagt av en treåring, sier Mona.

Monas innlegg på Facebook på ettårsdagen etter Heines fødsel:

Snakket ut om følelsene
Mona og Jarle hadde uvurderlig støtte fra venner og familie i tiden rundt og etter Heines fødsel. Mona trengte å være omgitt av positive mennesker hun kunne snakke om Heine med – når og hvis hun ville. Men hun trengte også å le, og forteller at det å kunne le oppi noe så traumatisk har hjulpet henne veldig.

– Det ble litt galgenhumor av det, men jeg trengte å le litt også, mellom alle tårene, sier Mona.

Hun roser vennene.

– Jeg husker en av mine aller nærmeste venninner sa: ”Jeg gråter med deg, jeg ler med deg, jeg lytter til deg. Du styrer showet.” Hun har vært et betydningsfullt menneske for meg i tiden etter Heines fødsel, og stilte opp de første gangene Jarle reiste offshore, sier Mona.

Jordmor Ragna forteller at det er forskjell på kvinner og menn.

– Kvinner og menn sørger forskjellig, sier Ragna.

Det har Mona og Jarle også erfart. Mona hadde større behov for å snakke om Heine og fødselen enn Jarle hadde. Hun kunne brase ut med historien til en bekjent på butikken. For det hjalp å sette ord på det.

– Vi forstår at vi må gjøre det på hver vår måte. Jeg vet at han syntes det var tøft at jeg gråt så mye. Men vi har blitt sterke sammen, sier Mona.

Sorggruppe på sykehuset
Etter noen måneder dukket historiene opp fra nært og fjernt om andre som hadde mistet barn på slutten av svangerskapet, eller kort tid etter. Noen historier gikk så langt tilbake som på 1980-tallet.

– Det var viktig for meg å høre om det. For jeg hadde hele tiden lurt på hvorfor noe slikt kunne skje meg. Men de vi møtte var jo fine mennesker som heller ikke hadde fortjent det. Det gjorde godt å vite, sier Mona.

Etter sommeren fikk Mona og Jarle tilbud om å delta i en sorggruppe på sykehuset. Mona mente at hun hadde fått bearbeidet sorgen godt, og lurte på om hun trengte å være med, men takket likevel ja. Det er hun glad for.

– Vi var fem stykker. Jeg var skeptisk, men det var veldig bra. Det var befriende å slippe å forenkle sånn at andre skulle forstå. De visste jo hvordan det var, sier Mona.

De møttes fem-seks ganger i gruppen, og i ettertid har Mona og et par andre møttes jevnlig. De har også gått gravide igjen samtidig.

– Det har vært veldig betryggende å gå gravid sammen med dem. Vi har jo de samme bekymringene. Det er to fantastisk flotte damer, sier Mona.

Følelsesladd graviditet
Allerede på fødestuen sa Mona at hun ville prøve å bli gravid igjen, og de begynte å prøve så snart som mulig. Et halvt år senere var hun gravid.

– På morgenen på julaften kjente jeg meg uggen og hoven i magen. Jeg tok en graviditetstest, og da den var positiv visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, forteller Mona.

Hun pakket testen inn, og ga den i gave til Jarle.

– Han gråt da han åpnet den. Vi fortalte det til foreldrene våre også under middagen. Det ble mange tårer, sier Mona.

Å våge å glede seg
Da hun delte nyheten med venner og familie, ble de veldig glade. Så glade at det smittet litt over på Mona også. For hun klarte ikke helt å glede seg. Det gjør hun ikke helt ennå – knappe to måneder før planlagt fødsel.

– Da jeg var på tidlig ultralyd skulle jeg egentlig ta celleprøve også. Jeg husker jeg stod i trusa og ullsokker og gråt fordi jeg var så redd. Tenk om det ikke var liv. Da vi så babyen visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, forteller Mona.

Hun turte ikke å ta celleprøven. Da hun var åtte uker gravid tok hun kontakt med Ragna for å planlegge oppfølgingen videre.

– Jeg får oppturer etter å ha vært på kontroller og alt ser bra ut, men så går det over etter noen dager, sier Mona.

Hun har flere ganger sittet på sofaen hos jordmor Ragna og grått. Ragna sier at det er vanlig å kjenne bekymring i et nytt svangerskap etter dødfødsel.

– Det er vanlig at man setter følelsene litt på vent, og ikke tør å glede seg. Uroen trigges litt lettere når man har opplevd noe sånt, sier hun.

Kommentarer om at hun må slappe av og kose seg med svangerskapet, trenger hun ikke. Det er ikke mulig. Og hun skjemmes nesten litt over at hun ikke klarer å glede seg. Mona håper at skuldrene skal falle og at bekymringen slipper taket når lillebror er kommet trygt til verden. Men hun vet ikke helt om hun har tro på at det skal skje.

– Jeg kommer sikkert til å finne noe nytt å bekymre meg for. Som krybbedød, sier Mona.

Ragna trekker fram at Mona også har erfart å få et friskt barn, sånn at det er mulig å trekke fram slike minner også.

For kort tid siden fikk en fra Monas sorggruppe baby.

– Det var første gang jeg gledet meg i dette svangerskapet. Hennes baby levde jo denne gangen, så da kan det jo skje med meg og, sier Mona.

Mona, Jarle, Lasse og lillebror i magen 17. mai 2017. Foto: privat

Viktig med tett og god oppfølging
Mona går ofte til kontroller. Mye oftere enn det anbefalte gjennomsnittet for tredjegangsgravide. Sånn skal det også være.

– Systemet er egentlig lagt opp til at den gravide selv styrer dette. Vår jobb er å spørre hva hun trenger for å få ro. Det er lav terskel for å komme inn, og vi prøver å tilrettelegge med ultralyder og kontroller. Rasjonelt vet vi nesten 100 prosent sikkert at det kommer til å gå bra denne gangen, men vi skal likevel ta den gravides følelser på alvor. Det er helt vanlig å ha mange kontroller i nytt svangerskap etter dødfødsel. Vi gjør hva vi kan for å skape trygge rammer, sier Ragna.

Morkaken ligger foran mot Monas mage, og fungerer som en støtdemper på spark fra lillebror i magen. Det er også litt uflaks, men nå har krabaten i magen blitt såpass stor at hun kjenner ham godt likevel.

– Det gjør godt i sjelen å kjenne ham. Og kjenne ham hele dagen, ikke bare morgen og kveld sånn som før. For da ble jeg redd midt på dagen fordi han kunne være død, sier Mona.

I tiden etter Heines fødsel var Mona og Jarle til flere samtaler på sykehuset, og terskelen er fortsatt lav for å ta kontakt. På ultralyd har blodgjennomstrømmingen i navlesnoren blitt sjekket, og alt ser fint ut.

Ny vaginal fødsel i vente
Fødselen er planlagt til 14. august, to uker før termin. Det blir vaginal fødsel hvis alt ligger til rette for det. Med overvåking hele tiden.

– Det blir omtrent som sist fødsel – igangsetting med ballong og epidural som smertelindring. Men med en levende baby, sier Ragna.

Mona håper også at hun får ha med seg en eller flere som var med da Heine ble født. Ragna sier at sykehuset vil strekke seg langt for å imøtekomme Monas ønsker.

Mens gravide som har kommet like langt har det meste klart, har Mona bare vasket et noen bodyer og sokkepar til lillebror.

– Ingenting er klart. Det ønsker vi heller ikke. Jeg har avtalt med en venninne at hun skal ordne det mens vi er på sykehuset og vet at det gikk bra, sier Mona.

Det meste har de jo i hus, både etter Lasse og Heine.

– Lillebror skal ha hentesettet svigermor hadde strikket til Heine. Det kan bli et fint minne, tror Mona.

Vil ikke skånes fra babyer
I tiden etter Heines død opplevde Mona at venninner som nylig hadde fått baby ville skåne henne.

– En god venninne snudde bilstolen med babyen oppi bort fra meg for å skåne meg da vi møttes i barnehagen. Jeg har også blitt fortalt i ettertid at jeg ble utelatt på fellesmeldinger og babysnaps. De ville jo mitt beste, og jeg har ikke noe nag til dem, sier Mona.

Men hun trengte ikke å bli skånet på denne måten.

– Jeg ville ikke bli skånet. Jeg var jo glad på deres vegne. Folk trenger ikke å tenke sånn, sier Mona.

Hun deler historien sin for at andre som mister dine barn så alt for tidlig skal kunne kjenne seg igjen. Selv søkte hun etter slike historier, men fant stort sett bare historier jordmødre hadde skrevet.

– Fødsel er en av de tingene i livet som vi selv i Norge med all mulig teknologi og oppfølging ikke har 100 prosent kontroll over. Risikoen for at noe alvorlig skal skje er liten, så det er viktig at gravide ikke lar følelsene ta overhånd. Husk på at sannsynligheten for at det skal gå bra er så utrolig mye større. Jeg vil råde gravide til å gå til jevnlige svangerskapskontroller, kjenne etter liv i magen og ta faresignaler på alvor. Mer enn det kan man ikke gjøre, sier Ragna.

Fram til igangsetting skal Mona fortsette å gå ofte på kontroller, og huske at det sannsynligvis vil gå helt fint denne gangen. Før vi går får Mona en ekstra liten opptur – vi lytter til lillebrors hjerte alle tre. Og jordmor Ragna viser hvordan Mona kan kjenne på lillebrors hode, som ligger nedover. Mona smiler.

Mona og jordmor Ragna. Foto: Maren Eriksen
Hva synes du om artikkelen?