Jenni gjennomgikk høydosecellegiftbehandling da hun uventet fikk vite at hun var gravid. Å avbryte svangerskapet var ikke aktuelt.

Sist oppdatert: 16. April 2012

Historien om Janni Lake fra Idaho i USA er sterk og rørende. Da hun hadde født sønnen Chad, avkreftet og utslitt, dro hun en pleier inntil seg og hvisket henne i øret:  – Jeg er ferdig. Jeg gjorde det jeg skulle gjøre.

Mirakelbaby født uten blod

Jenta i magen var sprell levende

Jenni var 16 år og skoleelev da hun fikk sterk migrene. Legen sendte henne til MR og bildene viste en to centimeter bred svulst på høyre side av hjernen. Det bar videre til nye undersøkelser, og det viste seg at svulsten var større enn først antatt. 15. oktober (2010) fikk hun diagnosen hjernesvulst, grad 3.

Det viste seg snart at Jenni hadde tre svulster i hodet og tre på ryggraden. Tilfellet var spesielt. Kreften hadde spredd seg uten at hun hadde noen symptomer.

 – Jenni spurte legene rett ut om hun kom til å dø. Hun brøt ikke sammen, gråt eller noe, sier faren Mike Lake til Daily Mail.

Svaret var ikke oppløftende. Selv med behandling hadde hun bare 30 prosent sjanse til å klare seg i to år.

Ville hun aldri få oppleve å bli mamma?
Moren kan imidlertid huske at Jenni hadde en vanskelig stund denne dagen. Da hun forsto at hun kanskje aldri ville bli mor, ble hun ute av seg.

Jenni begynte behandlingen med store doser cellegift og begynte samtidig å poste videoer på Youtube for å holde andre oppdatert. Men etter tre filmer var hun for utmattet til å gjøre det mer.

Jenni hadde begynt å date Nathan noen uker før hun fikk den alvorlige diagnosen. Deres unge kjærlighet besto testen da som følger kreften – å stå ved den sykes side i tykt og tynt. Avkreftet klarte Jenni knapt gå mellom stua og soverommet. Ungdomstiden var alt annet enn preget av fart og moro. Men Nathan sto ved hennes side. De drømte om at de skulle komme seg gjennom dette og en dag åpne en restaurant eller et galleri.

Jenni får vite at hun er gravid
I mai (2011) ble Jenni dårlig på flere måter. Hun begynte å kaste opp og fikk store magesmerter. Det viste seg snart at Jenni var gravid, og ultralydundersøkelse viste at hun var 10 uker på vei. Nå ble Jennis helsesituasjon mer komplisert en noen gang. Nå var det ikke bare hennes liv som sto i fare.

Da Jenni begynte på den sterke cellegiften, fikk familien vite at den kunne gjøre henne steril. En graviditet var derfor det siste de tenkte var mulig.

 – Vi fikk vite at hun ikke kunne bli gravid, så vi tenkte ikke på det, sier Nathan.

Må velge mellom barnet eller fortsatt behandling
Hos kreftlegen fikk hun vite at hun enten måtte avbryte svangerskapet eller avslutte behandlingen. Avbrøt hun behandlingen var faren stor for at svulstene ville begynne å vokse igjen. Jenni trengte ikke lang betenkningstid.

For Jenni var det ikke en diskusjon i det hele tatt. Siden svulstene hadde reagert på cellegiften hun hadde fått inntil da, og blitt mindre, mente både hun og familien at hun ville kunne fortsette behandlingen etter at hun hadde født.

Selv ikke da Jenni ble dårligere av kreften og stadig svakere gjennom svangerskapet, angret hun på avgjørelsen. 

En måned før 18-årsdagen, 9. november 2011, fødte Jenni en liten gutt. Gutten var frisk og fin – selv veide Jenni rundt 50 kilo.

Kreften hadde spredd seg
Dagen etter fødselen skulle kreftbehandlingen settes i gang igjen. Men da viste det seg at beslutningen om å ha kreftbehandlingen på vent hadde fått fatale konsekvenser. Kreften hadde spredd seg til store områder – og ingenting kunne gjøres.

Bare 12 dager etter fødselen sovnet Jenni inn hjemme. Hun hadde ofret seg for å gi sønnen Chad livet.

Jennis siste ord, da hun fikk gutten sin plassert ved sin side for siste gang, var nettopp om den vesle gutten hun hadde født: – Jeg kan på en måte se ham.

Så var det slutt.

Jennis mamma sier til avisen, mens hun holder barnebarnet tett inntil seg: – Han skal få vite alt om henne. Og hva hun gjorde for ham. 

Hentet fra Youtube

Slik velger du rett ledsager til fødselen

Gravid uke for uke

Alt om forberedelsene for fødsel

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelBarnets matvaner starter med deg
Neste artikkelDet store underet i magen
DEL