Selv med de beste intensjoner om at urkvinnen i deg skulle håndtere fødselen eksemplarisk, blir det ikke alltid slik man hadde ønsket.

Sist oppdatert: 4. juli 2017

Etter et tilsynelatende enkelt svangerskap ventet den fødselen jeg alltid har gruet meg til.

Etter å ha lest side opp og side ned i Gro Nylander sine «På vei» og «Mamma for første gang», følte jeg meg som urkvinne og var veldig bestemt på at jeg ville at fødselen skulle være så naturlig som det lot seg gjøre. Gjennom svangerskapet hadde jeg gått til en voksen jordmor som jeg hadde kunnet diskutere dette masse med; viktigheten av en mest mulig naturlig fødsel, så sant det lot seg gjennomføre.

Vi er en veldig sunn familie og jeg var overbevist om at kroppen kom til gjøre jobben sin eksemplarisk!

Vannavgang?
Lørdag kveld; jeg var overbevist om at jeg hadde tisset to dråper i buksa.

Søndag morgen; skjønte jeg fort at noe var på gang, og takket være det store internettet tok det ikke lang tid før jeg hadde lest meg opp til at jeg hadde langvarig vannavgang.

Vi kontaktet sykehuset som gjerne ville ha oss inn til en sjekk, men ikke før utpå ettermiddagen da de håpet at riene ville starte av seg selv i mellomtiden. Den gang ei!
Søndagen kom og søndagen gikk, men alt var bra med mor og barn, så vi ble satt opp til time for igangsetting mandag formiddag. Alle vi møtte på var hellig overbevist om at det skulle bli en bra fødsel med min perfekte fødekropp…

Tid for å sette i gang fødselen
Mandag morgen; vi fikk tips av min jordmor om at elektrisk brystpumpe kunne være med å starte rier, så vi prøvde det uten hell før vi dro innover til planlagt igangsetting.

Turen til sykehuset var ikke slik jeg så for meg, vi spiste softis og spilte høy musikk i ren lykkerus.

Ble satt igang med gelé klokken 14, og jammen dukket det ikke opp rier. Kjæresten holdt seg helst borte ved undersøkelser, men kom til gjengjeld med alt hva jeg måtte behage.

Riene var korte men hyppige, og vi ventet på at jeg skulle få åpning som tydet på at det hele var igang. Men heller ikke denne gangen med hell. Stakkars hun jeg delte rom med på observasjonen, for vi ble nemlig værende til seint på kveld.

Litt motløse
Klokken 23 ble vi flyttet til føden, hvor vi ikke fikk badekar da det var sommer og sprengt kapasitet. Dette var det eneste jeg hadde på ønskelista mi, så det føltes veldig bortkastet å ha et rom der i det hele tatt.

Etter den første undersøkelsen her kom den nedslående nyheten om at jeg fortsatt bare hadde 3 cm åpning. Det hadde jeg hatt siden klokken 17!

Riene var mange, vonde og hyppige. Jeg forstår fortsatt ikke sammenhengen mellom disse riene og den jobben som de skulle gjort i kroppen min!

Klokken 05 kjentes det ut som om kroppen gikk i kramper, og jeg ble veldig redd. Jeg la til og med fra meg lystgassen. På grunn av den sprengte kapasiteten på sykehuset blandet med at jeg var sliten, bestemte de at morfin var beste løsning. Det var kanskje det som skulle vise seg å gi meg de siste kreftene dagen etter, utrolig hva 2 timer på øyet gjør.

Kjent jordmor og stå-på-vilje
Klokken 09 kom den fantastiske jordmoren jeg hadde gått til i svangerskapet på jobb, og hun fikk kun meg på agendaen. Vår lille Fredrik måtte snart ut. Riene hadde nå stoppet opp, men med drypp var de straks igang igjen. Jeg var motivert for å bli ferdig nå!

Det skulle vi se seg at vår lille Fredrik hadde navlesnoren to ganger rundt halsen, hvilket resulterte i alle disse startvanskene vi hadde hatt og alle de neste som skulle komme.

Tøying og ut og gå
De var inne å tøyde for at jeg skulle komme igang ordentlig, og jordmoren ville ha meg mest mulig på gulvet slik at tyngdekraften gjorde sitt.

Deretter snudde babyen seg feil vei, så de måtte inn å snu han slik at han skulle klare å komme ut.

Neste hindring var livmortappen som de også måtte inn å flytte på , for han ble liggende skeivt og kom ikke forbi. Men så var vi igang og pressriene meldte seg.

Blir det sugekopp?
Det skulle selvfølgelig ikke bli lett dette heller, da jeg fungerte som vakuum. Jeg presset han ut og han skvatt inn, og slik gjentok det seg til jordmor tok grep. Jeg måtte snu meg slik at jeg sto på alle fire for å presse på.

Overlegen kom for å ta ham med vakuum, men da sa jordmoren min bestemt at; Nei nå kommer han! Og det gjorde han, 15 minutter før hun gikk av vakt.

3130 gram, 47 cm lang og selvfølgelig helt perfekt.

Takk for at jeg fikk dele og takk til alle dere som deler.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelDødfødsel: Heine kom stille til verden
Neste artikkelSunn og billig middag som faller i smak hos barna
DEL