– Jeg løftet ham ut av kuvøsen. Han så meg dypt inn i øynene og lukket hånden sin rundt fingeren min. Så var han borte, forteller Ann Kristin Muggerud.

Sist oppdatert: 9. mars 2012

August 2011 var travel for familien Muggerud. Alexander skulle begynne på skolen, Elias i barnehagen og familien skulle flytte til nytt hus. Så kjente gravide Ann Kristin at noe var feil.

– Jeg var litt usikker på om jeg skulle gå til legen, og trodde egentlig ikke noe var galt. Men det var noe som ikke stemte, så jeg dro.

Legen undersøkte henne. Livmorhalsen var allerede åpen, og fostersekken på vei ut. Ann Kristin fikk beskjed om å legge seg ned og ble fraktet i ambulanse til nærmeste sykehus. Derfra gikk turen videre til Rikshospitalet som har mer ekspertise på ekstremt premature. Hun fikk riehemmende medisin og to lungemodningssprøyter.

Lucas Angel blir født
På dag tre gikk vannet. Ann Kristin var da 23 uker og 3 dager gravid. Hun ble spurt om hun ønsket å satse på babyen, og hun svarte ja. Navlesnoren falt ned først og kom i klem. Dermed ble det hastekeisersnitt for å redde babyen.

– Jeg følte det var min skyld at han kom så tidlig. Jeg likte ikke å være borte fra minstemann på bare 15 måneder og var veldig negativ de dagene jeg lå inne før fødselen.

Lucas Angel i kuvøsen.
Foto: privat

Mens Ann Kristin lå i narkose, ble den vesle gutten på 619 gram og 30 cm gjenopplivet og lagt i respirator. Da hun våknet og skulle få se minstesønnen sin, var hun bekymret. Hun visste ikke hva som ventet og var redd hun ikke ville synes han var søt.

– Men han var helt perfekt. Så liten og rød, med skjør hud og litt blåmerker fra keisersnittet.

Beskjeden fra legene var at de måtte ta time for time for å se om barnet ville klare seg. Det var mye som kunne skje. Den største faren var infeksjoner.

Fredag 19. august ble han døpt. Navnet var allerede bestemt kvelden før han ble født. Ann Kristin ville at han skulle hete Angel. Mannen hennes André ønsket å ha et annet navn først, og etter litt tid kom de fram til at han skulle hete Lucas Angel.

Trebarnsmamma
Ann Kristin fikk holde sin lille sønn første gang da han var 17 dager gammel.

– Det var første gang jeg følte meg som trebarnsmamma.

Selv om Lucas Angel var skjør, klarte han seg bra til å være så prematur. Han fikk ingen infeksjoner og det var svært uvanlig, mente personalet på avdelingen.

– Da han var fem uker gammel spurte jeg en på avdelingen om jeg kunne få ha Lucas hos meg når han døde. Hun svarte at jeg ikke skulle tenke sånn, for Lucas hadde jo kommet så langt.

Ann Kristin omtaler Lucas Angel som en liten kjempe.

Lucas Angel blir syk
Mandag 19. september ble Lucas Angel koblet fra respiratoren, og kom over på CPAP – han klarte altså å puste selv med tilskudd av oksygen gjennom nesen. Men gleden ble kortvarig.

– På tirsdagskvelden så jeg at magen hans vokste. Han fikk mye metningsfall (pustestopp, red. anm.) og slet med å holde pusten jevn.

Dermed havnet Lucas Angel tilbake på respirator. Magen fortsatte å vokse og Ann Kristin uttrykte sin bekymring til legene.

Torsdag dro Ann Kristin hjem til familien for å overnatte. Det var vanskelig å flytte inn i nytt hus, være til stede på viktige merkedager som skolestart og samtidig være hos Lucas Angel så mye som mulig. Hun fikk beskjed om å ikke bekymre seg – Lucas Angel var tøff.

– Vi reiste inn på sykehuset alle sammen på fredagen og da jeg kom inn til Lucas Angel var han dårligere. Han lå på ryggen og det visste jeg at han ikke likte.

Ann Kristin tok det som et dårlig tegn. 

– Den kvelden mistet jeg troen på at han skulle klare seg. Jeg visste han kom til å dø.

Lørdag morgen hadde Lucas Angel over 300 i crp, mot normalt null. Han hadde fått nekrotiserende enterokolitt – en tarmsykdom som kan ramme premature. Legene snakket om operasjon, men de fleste barna som får denne sykdommen klarer seg uten. Det trodde de Lucas Angel også ville gjøre. Dessuten var operasjonen risikabel med bare femti prosent sjanse for å overleve.

Går mot slutten
Søndag var crp’en enda høyere og Lucas Angel var dårlig. Ann Kristin pendlet mellom de to eldste barna på hotellrommet og Lucas Angel. På kvelden ble Lucas Angel lagt over på en ny type respirator.

– Legen kom og ville snakke med meg. Jeg sa at jeg trodde jeg visste hva han ville si. Han sa at Lucas Angel bare hadde én prosent sjanse for å overleve.

Han ville også snakke med Lucas Angels pappa. Ann Kristin ringte etter barnevakt til de to eldste, og inviterte moren og søsteren sin for å besøke Lucas for siste gang. André gråt og satte seg på hotellrommet og skrev et dikt til minstemann:

Farvel nydelige lille engel, farvel
En stakket stund, gav du oss gleder og sorger
Et kort øyeblikk var vi fem

Så liten og skjør, allikevel så mektig
At du kan bevege så mange
Dine smerter er over, din kamp er over

Farvel nydelige lille engel, farvel
Du skulle vært blant oss så mye lenger
Men måtte forlate oss
Farvel nydelige lille engel, farvel

Ta med våre våte tårer og vit at vi elsket deg
Du har født et ønske at vi skal sees igjen
Farvel nydelige lille engel, farvel

Ann Kristin våket over Lucas til langt på natt.

– Litt før halv fire skjedde det noe spesielt. Lucas Angel hadde vært på hundre prosent oksygen, men nå kunne den skrus ned til tjue.

Hun øynet et lite håp, men visste at mange får en liten topp før det er nedoverbakke mot slutten. Ann Kristin fikk et par timers søvn før avdelingen ringte og vekket dem klokken halv sju mandag morgen.

Lucas Angel dør
Storebror Alexander på seks år hadde ytret ønske om å være tilstede hos Lucas den siste stunden, så han fikk bli med inn på avdelingen. Lucas Angel lå da i åpen kuvøse. Da personalet fjernet respiraturtuben, lå den vesle gutten og tittet rundt seg. Ann Kristin forteller at det virket som om han forsøkte å få kontakt med henne. Hun løftet ham opp i armene sine og bar ham inn til stillerommet.

– Lucas Angel så på meg hele tiden. Jeg sang "In the arms of an Angel" for ham. Da så han meg dypt i øynene og lukket hånden sin rundt fingeren min. Så var han borte.

Alexander fikk holde lillebroren sin for første gang en liten stund etter at han døde. Han forsto mye av det som skjedde de dramatiske ukene på sensommeren i fjor, men har ikke hatt noen kraftig reaksjon på opplevelsen enda.

– Det er litt spesielt. For det er bare vi to som har holdt ham.

Pappaen til Lucas Angel fikk aldri holdt minstesønnen sin. Og da han ikke fikk holdt ham mens Lucas Angel ennå levde, ønsket han ikke å holde ham etter at han var død heller.

– Men vi tror begge at vi kommer til å møte ham igjen.

Ann Kristins søster var også tilstede da Lucas Angel døde. Moren hennes passet på Elias som sov uvitende om hva som skjedde. Senere på formiddagen fikk også mormor ta avskjed med vesle Lucas Angel. 

– Da knakk jeg helt sammen, forteller Ann Kristin.

Familien valgte å ta med seg Lucas Angel hjem fra sykehuset denne dagen.

Begravelsen

Du var oss så kjær og så tung å miste, Mamma og pappa lød teksten på bårebuketten.
Foto: privat

Det var viktig for familien å ha en fin begravelse for Lucas Angel, og ville la alle som ønsket det, delta i deres farvel. En solist sang sangen ”Words” av Chris Medina – en sang som betyr mye for Ann Kristin, og som hun selv ofte sang for Lucas Angel. Ann Kristin leste diktet mannen hadde skrevet.

– Selv om livet hans ble så altfor kort, følte vi at han levde lenge.

Ann Kristin bar selv den vesle kisten ut av kirken, men husker det ikke. Planen var at hun og mannen skulle senke kisten ned i jorden sammen, men det klarte hun ikke.

To sykepleiere som kjente Lucas Angel var til stede i begravelsen, og Ann Kristin har på oppfordring sendt bilder til dem som ikke kunne være der.

Hvorfor meg?
Tankene om hvor urettferdig livet kan være har kvernet i hodet til Ann Kristin.

– Hvorfor meg? Jeg har vært sint og frustrert. Det er jo sjelden av barn dør av den sykdommen, så hvorfor skjedde det med ham?

Hun har også vært sint for at Lucas Angel hadde det så vondt de siste timene. Da hun spurte legen om hvorfor de ikke kunne la veslegutten slippe litt tidligere, svarte legen at det var fordi han ønsket å gi Lucas Angel den lille sjansen som fremdeles fantes.

Tomrommet etter Lucas Angel er stort. Og den første tiden etter han døde ønsket Ann Kristin å bli gravid igjen så fort som mulig. 

– Vi fikk beskjed om at det var lurt å vente litt. Ingen kan erstatte Lucas Angel. Nå tenker jeg at det nok kommer en til, men ikke ennå.

Hun vet hun vil få tett oppfølging ved et nytt svangerskap, men er likevel redd for at det skal skje igjen. Hun vet ikke hvorfor Lucas Angel ble født så prematurt, mens de to storebrødrene hans ble født til termin.

- Han er hos englene nå, sier mamma Ann Kristin.
Foto: privat

Ville ha en god dag i 2011
Ann Kristin og André hadde forlovet seg like etter at Alexander ble født. Nå fant de ut at tiden var inne for å gifte seg – seks år senere.

– Vi ville ha en bra dag i 2011, så vi bestemte oss for å gifte oss på nyttårsaften. Det var godt å ha noe å glede seg til.

På morgenen på bryllupsdagen besøkte Ann Kristin graven til Lucas Angel. Der ble hun lenge.

– Jeg kjente ham veldig sterkt der da. Det var nok derfor det var så vanskelig å gå derfra.

Hun forteller at hun iblant snakker til sønnen sin, og at det noen ganger kjennes ut som han er til stede.

Presten som viet dem var den samme som hadde holdt begravelsen til Lucas Angel. Det føltes godt for familien.

For Ann Kristin er det viktig at Lucas Angel blir sett på som et fullverdig familiemedlem.

– Hvis noen spør hvor mange barn jeg har, svarer jeg at jeg har tre, men at en av dem er en engel i himmelen.

Under kan du se Ann Kristins egen minnevideo om Lucas Angel

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelDa lille Martin kom til verden
Neste artikkelBabyverden-mammaer på landstreff
DEL