I uke 18 ble det oppdaget lite fostervann, og Marte fikk beskjed om at det beste nok var å ta abort. Men Marte og mannen Daniel ville gi den vesle sønnen sin en sjanse.

Sist oppdatert: 29. januar 2014

Her er Birk nettopp unnfanget.Etter å ha prøvd å bli gravide i et drøyt år, ble vesle Birk unnfanget i en pediatriskål (prøverør), og graviditeten var snart et faktum. Marte og Daniel turte ikke å juble med én gang, men da alt så bra ut på ultralyden i uke sju, fortalte de nyheten til sine nærmeste. I uke 13 hadde de også en privat ultralyd hvor alt var normalt. Derfor var de ikke bekymret for den ordinære ultralyden i uke 18.

– Vi så frem til timen, men vi visste jo at alt var bra. Vi skulle bare innom og hilse på ham igjen. Trodde vi, forteller Marte.

Les flere sterke historier:

Fighteren Ella

Mirakelbabyen Elina

Nikolai var 44 prosent mindre enn forventet

Alt lå til rette for abort

Tidlig vannavgang

Seksjonsoverlege Siren Rettedal ved Nyfødtintensiv avdelingen ved Stavanger Universitetssjukehus sier at tidlig vannavgang før svangerskapsuke 37 ses i 1-3 % av svangerskap og forårsaker omkring en tredjedel av premature fødsler.

Rettedal sier at det heldigvis er det sjelden man ser svært tidlig vannavgang allerede før eller nær grensen for levedyktighet (svangerskapsuke 22-24).  I disse tilfellene kan man se alvorlige komplikasjoner som infeksjon hos mor og fosteret, underutviklede lunger, stive ledd hos fosteret som skyldes at fosteret ikke kan bevege seg fritt i fostervannet samt fosterdød. Hos dem som fødes ekstremt prematurt og overlever er det fare for senskader.

– Ved tidlig vannavgang er det økt risiko for infeksjon hos mor og fosteret, sier Rettedal. I noen tilfeller må barnet forløses av hensyn til alvorlig infeksjon hos mor.

Jordmoren som undersøkte babyen i Martes mage ble veldig stille og så betenkt ut. Hun ville konferere med en annen lege, fordi hun syntes det var litt lite fostervann. Etter flere undersøkelser skjønte Marte og Daniel at dette ikke lenger bare var en enkel kontroll. Legen mente Marte lakk fostervann, men testene kunne ikke påvise dette.

– Vi opplevde at vi ble oppfordret til, å ta abort der og da. Det ble ikke sagt direkte, men vi satt igjen med følelsen av at det var det de mente vi burde gjøre. Vi sa at det kunne vi ikke. Vi fikk fram til uke 21 på å bestemme oss, sier Marte.

Selv om det var lite fostervann, kunne ingen finne noe galt med babyen. Derfor syntes Marte og Daniel at det ble feil å abortere babyen bort. De fikk ny time uken etterpå, og da var ingenting forandret.

– Vi fikk beskjed om at det var vanskelig å si hvordan dette ville gå. Vi risikerte å spontanabortere, men vi kunne også gå graviditeten ut. Det var stor sannsynlighet for prematur fødsel om vi ønsket å fortsette graviditeten, forteller Marte.

Babyen så ut til å ha det bra, til tross for lite fostervann. Grovt estimert fikk Marte og Daniel vite at det var rundt 50 prosent sjanse for at det ville gå bra. Fordi alt var så usikkert, valgte de å ikke få vite kjønnet. Det gjorde det også enklere å distansere seg til barnet i magen.

Alt satt på vent
I stedet for å handle babyutstyr og planlegge barnerom, ble brått tilknytningsprosessen til babyen i magen stoppet opp. Marte og Daniel levde fra time til time, dag til dag og uke til uke.

– Vi ble redde, og visste jo ikke om babyen vår ville overleve, sier Marte.

Hun hadde lenge planlagt en tur til USA, og etter å ha konferert med lege, fant de ut at hun skulle reise – om ikke annet, så for å få tankene over på noe annet. Turen i seg selv skulle ikke ha noe å si for babyen i magen.

Mot alle odds:

3,3 prosent av gravide har for lite fostervann (oligohydramnion).

3 av 1000 gravide har forliggende morkake (placenta previa).

231 av 60 312 barn (0,4 prosent) ble født i uke 22-27.

1 av 200 har fødselsvekt mellom 1000 og 1500 gram.

Kilde: Medisinsk fødselsregister, tall fra 2012

Men allerede etter noen få dager i USA ble Marte dårlig. Hun begynte også å blø litt. Legen på hotellet mente Marte holdt på å abortere, og måtte komme seg til sykehuset med én gang. På sykehuset ble abortfaren avblåst, men det ble påvist fostervannslekkasje og forliggende morkake. Det ble til sammen tre sykehusbesøk. Marte fikk beskjed om å ligge mest mulig, og bruke rullestol hvis hun skulle noe sted. Ved det siste sykehusbesøket ble hun klarert for hjemreise til Norge, og skulle bare ta kontakt med forsikringsselskapet.

– Det var det siste jeg skulle gjort. De tre neste døgnene ble en stor påkjenning. Etter ti minutters samtale med forsikringsselskapets lege i Danmark, ble jeg nektet å fly. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte være i USA til jeg ble bedre, eller aborterte, forteller Marte.

Hjemreise uten forsikring
At fem ulike, uavhengige eksperter mente at det var trygt for Marte å fly hjem, hjalp ikke. I verste fall fikk Marte bli i USA fram til fødselen. Terminen var fortsatt fire måneder unna.

– Forsikringsselskapet sa at jeg bare kunne fly hjem, men da ville jeg ikke være dekket om noe skulle skje, sier Marte.

Til slutt var det dette hun endte opp med å gjøre.

– Jeg visste at om noe skulle skje slik at vi ville hatt behov for forsikringen, kunne vi ende opp med å gå personlig konkurs. Men det var heller ikke noe alternativ å bli igjen i USA uten familie og nettverk, og uten lønn og muligheter til å dekke utgifter der og hjemme. Jeg reiste hjem med hjertet i halsen, men det gikk bra, sier hun.

En undersøkelse på sykehuset dagen etterpå viste at babyen fortsatt hadde det greit, men at det fortsatt var lite fostervann. Den forliggende morkaken kunne bli et problem, og Marte ville ikke kunne føde vaginalt. Skulle fødselen begynne, måtte hun rett til sykehuset, muligens i ambulanse. Det kunne potensielt bli kritisk både for barnet og for Marte selv.

Å nå uke 25
Fornøyde med hver dag ekstra Birk får bli i mamma Martes mage.Allerede i uke 18 hadde paret fått vite at så snart svangerskapet hadde vart i 25 uker, ville legene forsøke å redde babyen i magen. Datoen var 25. september, og dette var det foreløpige målet. Men i uke 23 begynte Marte å blø. Det ble hastetur inn til sykehuset, men blødningene stoppet forholdsvis raskt. Det ble gitt lungemodningssprøyter, men samtidig sa legene at de ikke ville forsøke å redde babyen på dette tidspunktet.

– Det ble gjort nye vurderinger hver dag, og i denne perioden var det time for time og dag for dag som gjaldt, sier pappa Daniel.

Fostervann viktig for lungemodning

Seksjonsoverlege Siren Rettedal ved Nyfødtintensiv avdelingen ved Stavanger Universitetssjukehus forklarer at fosteret er avhengig av fostervann for at lungene skal utvikles normalt.
Hvordan det går med fosteret ved tidlig vannavgang, er avhengig av flere faktorer.
– Prognosene er dårligere jo tidligere i svangerskapet vannavgangen skjer. Det er også forskjell på om alt fostervannet forsvinner, slik at fosteret blir liggende helt tørt, eller om det fortsatt finnes noen små fostervannslommer. Dersom fosteret ikke har fostervann fra et tidlig fosterstadium, vil lungene kunne bli underutviklet, sier hun.

Tidlig vannavgang øker også risikoen for prematur fødsel.
– Sjansen for at barnet overlever er avhengig av hvor tidlig barnet forløses. Men skjer det allerede i svangerskapsuke 23-24, hvor marginene for overlevelse allerede er små, kan det være svært vanskelig dersom lungene er underutviklete, sier Rettedal.

Rettedal understreker at hun ikke kjenner til eller kommenterer denne enkeltsaken, men uttaler seg på generelt grunnlag.

I løpet av de neste par ukene ble det to turer til på sykehuset, og i slutten av uke 24 fikk de endelig beskjed om at legene ville forsøke å redde den vesle babyen om fødselen skulle begynne – hvis babyen viste at han ville leve. Det ble også laget en plan for hvem som skulle gjøre hva når keisersnittet ble en realitet.

– 25. september ble det feiring. Vi var ute og spiste. Nå visste vi at babyen hadde en sjanse. Men vi skjønte at vi ville få et prematurt barn, forteller Marte.

Opprinnelig skulle det bli planlagt keisersnitt i uke 36, men for å være sikker på at fødselen ikke skulle begynne av seg selv, ble det endret til uke 34. For Marte og Daniel var uke 28 neste milepæl.

Jo nærmere hun kom uke 28, jo mer sikker ble hun på at fødselen ikke var langt unna. Hennes mål var ikke lenger uke 34, men uke 28, som hun selv ikke trodde hun ville nå.

Birk blir født
Marte var i uke 27+1 da hun syntes magen var så rar. Den vekslet mellom å være myk og hard, og hun skjønte at nå gjaldt det å komme seg til sykehus. Det viste seg at hun hadde rier, og de var ganske tette. På sykehuset fikk hun rihemmende midler, men riene tok seg bare opp. Hun fikk epidural, og snart ble det klart at det ville bli keisersnitt den dagen.

Marte var våken da Birk ble født. Han var stille, men så snart de gikk ut med ham, skrek han litt. Marte fikk ikke sett ham. Pappa Daniel fikk komme ut og se ham etter en stund.

Bitte liten og full av slanger og ledninger.– Han var så bitte liten, og fikk en røff start på livet. Men selv om han var slapp, viste han vilje til å leve, sier Marte.

Den vesle gutten veide 1145 gram og var 36 centimeter lang. På grunn av fostervannslekkasjen hadde han ikke fått trent lungene sine skikkelig, så de var små.

Keisersnittet skulle egentlig vært en kjapp affære, men Martes morkake hang veldig godt fast. Etter en time og 45 minutter klarte ikke legene å fjerne mer, og hun ble sydd sammen. Ingen vet sikkert om alt er kommet ut, men Marte skal etter hvert undersøkes. Da vil hun også få vite om hun noen gang kan få flere barn – hvis hun tør.

Morsfølelsen uteblir
Etter noen timer får Daniel igjen hilse på sønnen. Birk lå i kuvøse med respirator, slanger og ledninger. Lungene ble tappet for væske, han fikk næring gjennom navlen og fikk medisiner. Daniel filmet sønnen slik at Marte også skulle få sett ham. Marte sov ikke den natten, men ventet bare på å få hilse på sønnen. Liggende på båre fikk hun endelig hilse på den vesle gutten. Da hadde det gått nesten ett døgn siden keisersnittet.

Tilknytningen gikk langsomt i begynnelsen, når de ikke visste om Birk ville klare seg, og ikke fikk holde ham.– Det var ingen følelser av at den lille krabaten var vårt barn. At det var han som hadde ligget inni magen min og romstert rundt. Han var bare et bitte lite menneske som hadde fått en tøff start på livet. Jeg fikk behov for å beskytte ham, men det kjentes ikke som han var vår, sier Marte.

Heldigvis hadde de lest seg opp på premature barn, og visste at lykkerusen og forelskelsen ofte er litt forsinket i slike tilfeller.

– Det høres forferdelig å si det, men jeg tenker det er helt naturlig i den prosessen vi har vært. Vi har ikke kunnet glede oss over graviditeten siden uke 18, vi hadde ikke forberedt oss hjemme i tilfelle det ikke skulle gå bra, og nå måtte vi fortsatt være innstilt på at vi kunne miste ham, sier Marte.

To andre par, blant annet et vennepar av Marte og Daniel som fikk en sønn uken før Birk ble født, mistet sine små på samme avdeling mens Birk var på sitt mest kritiske.

Les også disse sterke historiene:

Både Daniel og Marte nøt stundene de fikk holde vesle Birk.Vi synes Martine er helt perfekt

Jeg har to sønner, men bare en som er hos meg

Jenni Lake (17) var mamma i 12 dager

Mange små fremskritt
Historien om Birk er likevel på mange måter en solskinnshistorie. Til tross for kritiske uker og mye medisinsk hjelp, gikk det framover.

– Vi gledet oss over de små lyspunktene – første gang han glippet med øynene, første forsøk på å gå over fra respirator til CPAP, de første edle dråpene med min morsmelk som han fikk, sier Marte.

Hun og Daniel roser særlig kontaktsykepleieren til Birk, og sier at hun gjorde en tøff situasjon enklere å håndtere.

At Birk hele tiden la godt på seg, gjorde også at legene ikke var så bekymret. 10 dager gammel ble han koblet av respirator og over på CPAP (se faktaboks), og stadig nye ledninger forsvant. Marte fikk holde en lille bylten for første gang.

Dette er CPAP

Continous Positive Airway Pressure (CPAP) er en maskin som hjelper pasienter å puste. Den blåser luft med høyt trykk ned i luftveiene for å forhindre at lungene klapper sammen. Brukes på premature som trenger litt pustehjelp.

Kilde: Wikipedia

– Det var godt og skummelt på én gang. Og han laget lyder! Det var ikke så mange lyder han laget, men han sa ifra at noe ikke var greit. Det var lyder vi hadde savnet, forteller Marte.

Når de fikk holde sønnen, kunne også tilknytningen komme skikkelig i gang. Daniel fikk først følelsen av at vesle Birk var hans sønn, og snart fikk Marte også den samme opplevelsen.

Liten og spinkel, men Birk har hele tiden lagt godt på seg.Etter noen dager fikk Birk flytte over til ny kuvøseavdeling, ett skritt nærmere heisen, og ett skritt nærmere hjem. Fremskrittene fortsatte, og han ble lagt over i seng. Marte og Daniel fikk holde ham to ganger hver dag, og alt så lyst ut. Men så reiste den kjære kontaktsykepleieren på ferie, og tryggheten ble borte. Birk ble også dårligere. Det ble to lange og tunge uker med berg- og dalbane både for Birk og for foreldrene. Det ble også nevnt at Birk kanskje hadde BPD (Bronchio Pulmonal Dysplasi), som betyr at lungene ikke klarer å ta opp like mye oksygen som normalt hos premature. Lungene hans var små og stive.

Hjem til jul?
Det ble smått med julestemning, men juleglede var det nok av.Da kontaktsykepleieren kom tilbake, ble det gjort noen justeringer, og siden det har det gått fremover – sakte, men sikkert. Det ble nevnt at de kanskje ville kunne komme hjem til jul, og Marte og Daniel begynte å se lys i enden av tunnelen. Selv om de fort skjønte at det ikke var realistisk å komme hjem til jul, gjorde det ikke så mye, for fremskrittene var store.

Det ble 2014 og termindato, 10. januar,  før Birk endelig kom hjem. Med oksygen. Han var da tre måneder gammel, og veide 3265 gram.

– Vi har fått en oksygenkonsentrator som bråker som Darth Vader. Den har en tolv meter lang slange som vi må dra med oss rundt i huset, for Birk er avhengig av at den er på hele tiden, forteller Daniel.

De har også små dykkerflasker med oksygen til turer utendørs. Legene mener Birk vil måtte være på oksygen i tre til fire måneder. Men allerede i slutten av januar har de kunnet kutte ned på oksygenmengden, og Birk har korte perioder uten ekstra oksygen.

Har begynt å lande nå
Både Marte og Daniel har mottatt pleiepenger slik at de kunne være så mye som mulig hos Birk. Daniel var også hjemme de to første ukene etter hjemreise.

– Det å kunne være to om det har hatt alt å si for oss, sier Daniel.

Etter et par hektiske dager hvor de skyndet seg med alt, skjønte de at de ikke skulle tilbake på sykehuset, men faktisk var hjemme for godt. Og etter litt oppstartstrøbbel med en del alarmer, er Birk nå stabil. Familien er klar over at den vesle gutten er mer sårbar for sykdom, så de isolerer seg mer hjemme enn de vanligvis ville gjort. Birk får også månedlige sprøyter mot RS-viruset til sesongen er over.

Marte innrømmer at hun fortsatt jobber med følelsene, men at hun føler hun begynner å ”lande” litt mer nå.

Endelig hjemme!– Det har vært en lang reise med mange opp- og nedturer. Nå sitter vi her hjemme og prøver å hente oss inn etter seks turbulente måneder, oppsummerer hun.

Og Birk? Han har klart seg bra – mot alle odds. Eventuelle senskader vil man ikke oppdage før om flere år. Lungeproblemene kan føre til at han får astma, og legene har sagt at han sannsynligvis ikke vil bli noen toppidrettsutøver. På sikt skal ikke den tøffe starten ha noe å si for livskvaliteten hans.

– Alle undersøkelser er bra. Birk er en blid og fornøyd gutt som gråter lite. Han smiler og sier tydelig ifra. Han er en bestemt liten fyr. Kanskje det er årsaken til at det gikk så bra – at han er så sta. Det er helt utrolig at alt har gått så bra som det har, avslutter Marte.

Hva synes du om artikkelen?