Denne sommer har jeg fått mitt aller første barnebarn, og har blitt farmor for første gang – og jeg fikk lov til å være jordmor da den lille gutten kom til verden. Her kommer historien om hvordan det opplevdes å være jordmor-farmor.

Sist oppdatert: 6. september 2016

Jordmor og farmor – det er to titler som i min verden er veldig, veldig fine og veldig livsbekreftende. Begge handler på hver sin måte om livets gang, og om at nytt liv kommer til verden. Og både som jordmor og farmor kommer du tett på store følelser og emosjoner – og det er veldig fint!

Som noen av dere kanskje har lest i et tidligere blogginnlegg, så ble jeg UTROLIG glad og ganske ydmyk da de unge spurte om jeg kunne tenke meg å være med dem under fødselen. Jeg tenkte umiddelbart at det må være det største man kan oppleve, både som farmor og jordmor – å være med under fødselen av sitt eget barnebarn.

Tilbake i Danmark
Siden min sønn og svigerdatter bor og studerer i Danmark, måtte jeg til Ålborg da fødselen nærmet seg. Ålborg er byen hvor jeg tok jordmorutdannelsen min, så det var kjempekjekt å være tilbake der over litt tid.

Uken før termin gikk fint. Sønnen min fikk lest masse og tatt noen av sine eksamener, og sammen med min svigerdatter fant jeg på utrolig mange ting å gjøre. Vi fikk klippet hekk og vasket hus, vi ble eksperter på å lage hjemmelaget, koffeinfri iskaffe siden det var fantastisk sommervær den uken, og vi var riktig deilig forventningsfulle og positive til det som skulle komme.

Kriblende spenning
Svigerdatteren min går på jordmorskolen i Danmark, og vi er begge to langt over middels opptatt av fødsler! Når vi la oss om kvelden kunne jeg kjenne på en helt spesiell spenning – akkurat som om du gleder seg sånn at det nesten blir en fysisk følelse som setter seg i magen og flagrer rundt der en stund. En følelse av kribelende spenning kombinert med «håper sånn det kunne gått i gang i natt» og «ønsker av hele mitt hjerte at dette blir en god opplevelse for de unge foreldrene»!

Men dagene gikk, terminen ble passert og fødselen kom ikke i gang. Vi prøvde alle triks i ludo for å se om det kunne hjelpe, men denne lille gutten ville bestemme fødselsdagen sin selv. Hverken akupunktur, tøying og stripping eller fysisk aktivitet så ut til å kunne ‘dytte’ fødselen i gang. I disse ‘vente-dagene’ over termin fikk jeg virkelig øvd meg i den dyden tålmodighet faktisk er. Det å holde fast i at kroppen ordner opp, og at det er helt aldeles normalt å gå over termin. Holde fokuset positivt og fylle dagene med noe som er med på å gi energi og overskudd. Det mentale spiller en SÅ viktig rolle i denne helt spesielle tiden! Og jeg synes vi klarte det fint!

Fødselen satt i gang
12 dager over terminen var overtidskontrollen, og det viste seg at det var litt lite fostervann igjen i magen. Det kan være et tegn på at morkaken begynner å vise alderdomstegn, og at babyens ressurser til å tåle fødselen gjerne kan være litt mindre. Derfor ble fødselen satt i gang denne dagen. Det var så modent at man bare kunne ta vannet – det var heldigvis klart og fint.

Fokuset var hele veien å gjøre det aller beste ut av de rammene som denne fødselen nå engang kom til å få, og det var HELT fantastisk å se hvordan min svigerdatter klarte å holde fokuset på fødejobben, selv om det ble en igangsatt fødsel. For både hun og jeg hadde jo absolutt håpet  på spontan fødsels-start, så vi kunne være lenge hjemme og jobbe fødselen skikkelig godt i gang før vi reiste inn til sykehuset – det skal ikke være noen hemmelighet. Men slik er det jo med fødsel – av og til blir det annenledes enn du hadde tenkt og ønsket, og da er det SUPER-viktig likevel å holde fokus og jobbe mest mulig rolig og konsentrert ut ifra slik tingene faktisk er!

Rørende hvor godt hun jobbet
Riene kom kjapt etter vannet ble tatt, og en time senere var det tette og gode rier – og det helt uten medisin eller drypp. FANTASTISK! Hjertelyden til babyen var hele veien helt fin, og min svigerdatter jobbet som en helt. Når jeg tenker tilbake blir jeg faktisk utrolig rørt…… Det var så rørende og bevegende å se, hvordan de to jobbet sammen og hvordan min sønn virkelig var til stede og nærværende. Det rørte både jordmorhjertet og i høy grad også mammahjertet.


Men det aller mest fantastisk var det å se hvordan min svigerdatter bare fant sin «fødeboble». Hun var simpelthen helt RÅ! Hun jobbet med fullt fokus på innøvd pusteteknikk, bevisst avspenning under riene og hadde en helt spesiell evne til å bare «go-with-the-flow» – la kroppen gjøre jobben og slippe riene til. Dette er kjent som fødselsforberedelseskonseptet Smertefri fødsel. Både underveis og nå når jeg tenker tilbake, har jeg SÅ respekt for den jobben hun gjorde. Det var virkelig enkelt for meg å være jordmor. Små støttende bekreftelser på at hun gjorde en fabelaktig jobb, hviske til henne: ”Én ri om gangen – slapp av, snart en liten pause på vei”.

Pulsen til babyen gikk nedover
For å gjøre en lang historie litt kortere, så gikk det kjemperaskt fremover – det burde det også med de tette knall-riene hun hadde. Etter en del målrettet jobbing med stillings-skift og bruk av rebozo for å få den siste centimeteren til å slippe taket, var det plutselig full åpning. Det var en aldeles fantastisk følelse. Hjertelyden til babyen hadde hele veien vært fullstendig normal og fin. Pressriene tok seg godt opp, og det så veldig lovende ut. Men så begynde pulsen til babyen å reagere – den falt mye under hver ri, og det var tydelig at han ikke likte pressriene i det hele tatt.

Lege ble tilkalt, og etter en rask vurdering ble det forsøkt et par ganger med en lett sugekopp uten at noe særlig skjedde. Og det kan jeg i grunnen veldig godt forstå, for riene forsvant som dugg for solen da det plutselig ble en del «action» på fødestuen. Og uten rier er det ikke så godt å få ut en baby. Derfor ble det bestemt å gjøre et akutt keisersnitt.

Klump i magen
Jeg må si at de folkene som var til stede var utrolig fine og veldig flinke til å informere, selv om ting gikk relativt raskt. Men da de kjørte av gårde med sengen, og min sønn fulgte med, kjente jeg for første gang på en stor klump i magen. Nå var det hele utenfor min kontroll. Siden det var på et fremmed sykehus fikk jeg ikke være med på operasjonen – det var den lokale jordmoren som hadde vært med oss hele kveldsvakten som gjorde den jobben.

Minuttene fra de kjørte av gårde til keisersnittet, og til jordmoren kom tilbake og sa at alt hadde gått fint, gikk både veldig raskt og VELDIG sent. Jeg følte meg trygg på at alt skulle gå fint – jeg syntes bare så utrolig synd på min svigerdatter som SÅ gjerne ville føde naturlig og så var så nære på akkurat det!


Alt gikk bra!
LETTELSEN da jordmoren kom og ga beskjed om at alt hadde gått fint, og at både babyen og min svigerdatter var i fin form, var helt ubeskrivelig. Det er sikkert enklest bare å si at jeg gråt mange gode og taknemmelige tårer.

Oppsummert vil jeg si at denne opplevelsen er én av de fineste og følelsesmessig mest intense jeg noen gang har vært med på: Rørende og bevegende på en helt ny måte, heftig og sterk og utrolig flott, og ikke minst har det bragt meg utrolig tett på det livet som den lille familien i Danmark lever.

Bloggen er publisert i samarbeid med Mamastork

Hva synes du om artikkelen?