I fjor mistet Mona og Jarle vesle Heine to dager før han skulle bli født. I august kom lillebror Henning – sprell levende. Selv om han ikke er en erstatning for Heine, ville han jo sannsynligvis ikke blitt født om Heine fikk leve.

– Da Henning ble født, og vi hørte at han gråt, gråt vi begge to, forteller Mona Wathne.

I fjor kom storebror Heine stille til verden.

Et spesielt svangerskap

Å gå gravid etter å ha mistet et barn ved termin har vært spesielt. Sist vi snakket med Mona hadde hun noen uker igjen av svangerskapet. Nå ligger to måneder gamle Henning i vuggen og sover.

– Jeg skulle ønske jeg hadde gledet meg mer da jeg gikk gravid med Henning. At jeg ikke var så engstelig, og brukte nettene på grubling, sier Mona.

Hun hadde tett oppfølging gjennom hele svangerskapet, og særlig på slutten. Fordi Heine døde som følge av knute på navlesnoren, fikk hun ekstra ultralyd hver 14. dag for å sjekke at blodgjennomstrømmingen i navlesnoren var fin hos Henning. Hun gikk til hyppige kontroller både på sykehus og hos jordmor.

– Jeg husker at du klarte deg bra, men at du sa ”Jeg tror fremdeles at han kan dø” da du var på kontroller hos meg, sier jordmor Ragna T. Larsen.

Hun er også til stede i stuen hjemme hos Mona og hilser på vesle Henning. Mona gikk ofte til Ragna i svangerskapet.

Jordmor Ragna, Mona og vesle Henning. Foto: Maren Eriksen

En spesiell stemning på føden

To uker før termin ble Mona igangsatt, slik planen hadde vært hele tiden. Hun hadde håpet å få samme jordmor som hun hadde da Heine ble født, men på grunn av ferieavvikling var ikke det mulig. Barnepleieren som gjorde sterkt inntrykk på Mona da Heine ble født, var imidlertid til stede.

– Det var utrolig godt, rett og veldig betryggende å ha henne der. Vi hadde også to fantastiske jordmødre under fødselen, og hun ene kjente jeg. Vi ble ekstremt godt ivaretatt, sier Mona.

Hun sier at de hele tiden ble informert om hva som foregikk. Stemningen var god under fødselen, og Mona forteller at de lo en del. Men det var også alvor i rommet.

Mona og Jarles førstefødte, Lasse (4 år), ble tatt med keisersnitt. Derfor måtte fødselen denne gangen settes i gang med ballong. Det tok litt tid. Det ble også prøvd å ta vannet et par ganger uten hell, før Mona fikk drypp. Da kom smertene fort, og hun fikk først morfin, og etter hvert epidural.

– Henning lå høyt oppe i bekkenet lenge. Men etter en stund kjente at han endelig sklei ned i bekkenet , sier Mona.

Dermed kunne de ta vannet, og plassere en elektrode på Hennings hode. Elektroden gir god oversikt over hjertelyden hos babyen. Vanligvis er elektroden knyttet til et apparat med lyden av, men den var på resten av Hennings fødsel. Det var en trygghet for Mona og Jarle å høre at sønnen levde og hadde det fint.

Etter bare fem minutter med pressrier kom Henning til verden, 15. august klokken 23:15.

– Jeg fikk ham rett opp på brystet. Det var kjempespesielt – en stor lettelse. Det var fantastisk å kunne klemme en varm liten kropp som gryntet, sier hun.

Hun beskriver stemningen i rommet som spesiell.

– Jeg husker jeg sa ”Tenk at det gikk bra denne gangen”, sier Mona.

Jarle fikk klippet navlesnoren, noe han ikke fikk da Heine ble født. De fikk ha Henning hos seg i to timer på føden.

Barnepleier Astrid W. Sevland veier nyfødte Henning. Pappa Jarle observerer. Foto: privat

Hva er det nå som skal gå galt?

Barnepleieren observerte Henning hele tiden, og etter de to timene ville hun ta med Henning til nyfødtintensiven. Han pustet litt tungt, og hadde ikke god nok oksygenmetning i blodet. Jarle fulgte med sønnen, mens Mona ble igjen.

– Jeg tenkte ”Hva er det nå som skal gå galt?” Jeg var redd, men måtte sove. Etter en stund vekket barnepleieren meg og sa at jeg ikke trengte å bekymre meg, Henning hadde det fint, sier Mona.

Hun fikk snart besøke sønnen på nyfødtintensiven. Han hadde oksygenmaske og CPAP, og fikk også sonde.

– Jeg ble beroliget da jeg fikk se ham, og ble informert om at det ikke var farlig. Jeg hadde tenkt på alt som kunne skje – om surstoffmangel og hjerneskade. Men dette er visst sånt som skjer. Jarle snakket med moren min, og jeg var redd hun skulle bli engstelig. Men hun sa at jeg også hadde svelget fostervann da jeg ble født. På den tiden gjorde de visst ikke så mye utav det, sier Mona.

Hun forteller at de følte seg godt ivaretatt på nyfødtintensiven.

– De som jobber der gjør en utrolig flott og meningsfull jobb. Vi fikk god informasjon om hvordan det stod til med Henning, og vi forstod at han var i trygge hender. Det var en fin gjeng med profesjonelle, omsorgsfulle og moderlige damer vi møtte der, sier Mona.

Henning og pappa Jarle på sykehuset. Foto: privat

Hvordan er slike fødsler for jordmødre?

Jordmor Ragna deler din erfaring fra mange års jobbing på fødeavdeling.

– Det er ingenting i prosedyrene våre om fødsel etter dødfødsel. Fødselen i seg selv er fysisk ikke annerledes, men vi er opptatt av å trygge foreldrene på at alt er normalt, vi er ekstra påpasselige med å gi informasjon, og er mer til stede under fødselen. I papirene står det om forhistorie, og vi gjør alt vi kan for å tilrettelegge. Slike fødsler er ofte intense og sterke opplevelser, og det første møtet med det levende nyfødte barnet blir gjerne sterkt og rørende for oss jordmødre også, sier hun.

Bokstavoppkalling etter Heine

Mona og Jarle syntes det var vanskelig å finne et guttenavn begge likte. Men en dag mens Mona fortsatt var gravid, og de satt i bilen, kom hun plutselig på Henning. Begge likte det med én gang.

– Det var kjekt at det begynte på H, slik at det på en måte er en oppkalling etter Heine, sier hun.

Hun ringte til en kompis som heter Henning og spurte om lov til å bruke navnet. Han syntes det var stas.

Hvor er skjelettet hans?

Storebror Lasse har vært et viktig midtpunkt i familien, og han har vært inkludert i det meste. Han er fortsatt opptatt av døden og lillebror Heine som har en stjerne på himmelen. Han fikk besøke Henning på nyfødtintensiven.

– Vi måtte forberede ham på at Henning hadde slanger og ledninger i ansiktet. Han ble nok litt overrasket over alle lydene og tingene, men han tok på hånden til Henning. Så spurte han ”Hvor er skjelettet hans?” Vi svarte at det var på innsiden av Henning. Og så ga han lillebroren en bamse og dét var dét, sier Mona.

Storebror Lasse (4 år) på besøk hos mamma og minstebror Henning på nyfødtinensiven. Foto: privat

En slags stedfortreder, ikke en erstatning

Første gang Mona, Jarle, Lasse og Henning kjørte forbi kirkegården der Heine ligger, knakk Mona sammen.

– Vi kunne hatt tre, men har bare to, sier hun og gråter.

Hun kjenner følelsene er litt i konflikt i henne.

– Henning er ikke en erstatning for Heine, men hadde ikke Heine dødd, ville vi ikke hatt Henning. Og jeg ville ikke vært noen av dem foruten, sier Mona.

Heine er fortsatt i tankene hennes daglig. Og hun er opptatt av at graven skal se fin ut. Det er fortsatt vondt å besøke graven, men det blir gradvis lettere.

– Jeg skulle ønske han var her, sier hun.

Når familien kjører forbi kirkegården roper de alltid noe til Heine. Etter hvert har det blitt litt komisk – som når Heine informeres om at de er på vei til frisøren for å klippe Lasse, eller på butikken for å kjøpe lørdagsgodt.

Lasse snakker mye om Heine

Storebror Lasse er fortsatt veldig opptatt av døden, og Heine.

– En ansatt i barnehagen fortalte meg at hun hadde hørt på da Lasse og en kompis snakket om døden. Lasse hadde sagt at han hadde en lillebror som var død, og hadde forklart det så fint at den ansatte hadde fått tårer i øynene, sier Mona.

Hun forteller også om en drøm Lasse snakket om.

– Han hadde drømt at han og Henning hadde vært i verdensrommet. Henning hadde mistet smokken, og da kom Heine krabbende bort med den, sier hun.

Heine er ofte i tankene til Lasse.

– Han var så søt her en kveld. Han hadde fått et sverd som kunne lyse, og spurte morfaren om de kunne gå ut i mørket og lyse med det – slik at han kunne vise det til Heine, sier Mona.

Jordmor Ragna berømmer Mona og Jarle for å ha inkludert Lasse på en god måte.

– Han har fått være en del av sorgen, og fått det forklart. Det har ikke blitt overlatt til fantasien, sier hun.

Lasse og minstebror Henning. Foto: privat

Å nyte babytiden?
På spørsmål om hun nyter babytiden, nøler Mona litt.

– Jeg prøver. På sett og vis nyter jeg det mer enn jeg gjorde da Lasse var liten. Jeg suger til meg så mye jeg klarer, for jeg vet ikke hvor lenge det varer, sier Mona.

Hun er fortsatt litt engstelig.

– Jeg er fortsatt redd for at noe skal skje, og det tror jeg kommer til å henge i lenge. Jeg er så redd at han skal slutte å puste, at jeg sjekker på ham flere ganger hver natt. Nå har jeg funnet en måte å gjøre det på uten å vekke ham samtidig, sier hun.

Mona har problemer med søvnen. Det har hun hatt helt siden Heine døde i mai i fjor. På natten kommer alle de skumle tankene fram, og hun blir liggende og gruble.

– På natten blir alt større og skumlere. Ofte begynner det i svangerskapet, og varer en stund etter fødselen – også uten at man har mistet et barn før, sier jordmor Ragna.

Hun kommer med trøstende ord til Mona:

– Som gravide får vi en spesiell mental tilstand. Vi blir mer sårbare og følsomme. Det skjer for at vi skal bli gode mødre, og henger ofte i de første tre månedene etter fødselen. Så lukker man seg litt mer og får mer filter. Etter hvert blir man mer robust og mer seg selv igjen. Du vil nok snart oppleve at du kjenner deg selv mer igjen, Mona. Det er nesten litt magisk hvordan den mentale prosessen lukker seg. Jeg håper det skjer for deg óg, sier Ragna.

Mona forteller at broren hennes nylig kommenterte etter et familieselskap at han endelig så et snev av den gale Mona som lo høyt og hjertelig.

– Både du og Jarle har taklet alt med Heine, og nå med Henning, helt fantastisk. Det har vært tøft, så det er ikke så rart at dere trenger tid til å lande. Man kan tenke rasjonelt og være fornuftig, men det er ikke alltid det emosjonelle henger med, sier Ragna.

Mona nikker.

– Jeg har sett at verden fortsetter selv om jeg følte jeg stoppet opp. Men nå henger jeg nok snart med igjen, sier hun.

Følelsesmessig kaos
Mona mener Jarle fant roen da han så at det gikk fint med Henning. Nå er fokuset hans heller på henne.

– Jeg tror han er mer bekymret for meg. Jeg er trøtt, sliten og lei meg uten grunn, mens han ikke har den samme bekymringen, sier Mona.

Jarle sendte sitt synspunkt på dette til oss:

– Mona har vært og er veldig trøtt, men det er jo naturlig når det hele tiden er mating, bleier og trøsting – og Mona ikke får sove så mye som hun trenger. Forhåpentligvis går det bedre når Henning får en bedre søvnrytme og Mona ikke er så engstelig for ham lenger, sier han.

Ragna sier det er normalt med følelsesmessig kaos i Monas situasjon.

– Når man få et levende barn etter å ha opplevd dødfødsel er det vanlig med emosjonell overload. Man opplever en enorm lettelse samtidig som man får reaktivert vonde følelser knyttet til dødfødselen. Det blir veldig mange følelser på én gang, og man bruker så mye mental energi på å beherske dem. Samtidig forventes det gjerne at man burde være glad, for det gikk jo bra denne gangen, sier Ragna.

At Mona er lei seg uten grunn synes ikke Ragna er rart.

– Midt oppi alle følelsene får mange dårlig samvittighet fordi de ikke bare er glade, eller at de er lei seg uten å vite hvorfor. Det er viktig å forstå at det er normalt, og at det kan ta tid å få styr på følelsene igjen, sier hun.

Mona har ikke fått høre at hun burde være glad og takknemlig som tross alt har fått et levende barn denne gangen. Det mener Ragna hun kan takke seg selv og Jarle for – fordi de har vært åpne om Heine.

Mona prøver å nyte babytiden med Henning. Foto: Maren Eriksen

Lurt å søke hjelp

Ragna legger til at det kan være lurt å søke hjelp dersom det følelsesmessige kaoset blir veldig overveldende eller vedvarer lenge.

– Noen trenger profesjonell hjelp til å komme på plass i seg selv. Man har ikke vært seg selv på lang tid, og man vet aldri helt når ting kommer til å stabilisere seg. Dessuten kan det være en stor utfordring for parforholdet. Opplevelsene har endret begge to, så passer de fortsatt sammen? Alle par går gjennom en endring når de får barn, og den blir jo ikke mindre når man har vært gjennom en dødfødsel først, sier hun.

Mona har fått tilbud om hjelp, men syntes ikke hun fikk så mye ut av tilbudet så langt. Hun ble liggende våken om natten og kjenne på skyldfølelse.

– Det er viktig at man kan gråte og snakke om følelser i kontakt med helsepersonell, men målet er at kvinnen skal gå løftet ut, sier Ragna.

Mona sier at hun likevel ikke tror hun hadde klart seg like bra uten all oppfølging i svangerskapet, under fødselen og etterpå. Etter fødselen har det blitt mye mindre oppfølging, og det har tatt litt tid å venne seg til.

– Jeg skulle ønske jeg hadde fått litt oppfølging også i tiden etter Hennings fødsel. Jeg hadde så tett oppfølging fram til det, så det tok tid å venne seg til at det tok slutt, sier Mona.

Nyttig vennskap med andre i samme situasjon

Etter Heines død fikk Mona tilbud om å gå i sorggruppe. Hun har holdt kontakten videre med to av dem.

– Alle tre gikk gravide samtidig. Tenk at alle tre fikk baby nå – og det gikk bra! Ei fikk i juni, og hun andre en uke før oss. De er supre damer, og vi har møttes et par ganger etter at Henning ble født. Vi har mye til felles, og det er lettere å åpne seg og snakke om følelsene når vi har vært gjennom det samme, sier Mona.

Hun sier de snakker mye om barna de aldri fikk med seg hjem. De finner mye trøst i hverandre, og ler mye.

Mona (til høyre) og venninnene fra sorggruppen, Lene Jeanette Wannberg (til venstre) og Monica Olsen.

– Føler meg ikke sterk

Når andre forteller om en tøff hendelse, vil mange si ”Jeg hadde aldri klart det”. I realiteten har man ikke noe valg.

– Jeg føler meg ikke sterk. De fleste hadde nok handlet sånn vi gjorde. Skulle noe lignende skje igjen, hadde jeg nok gjort ting på samme måte. Men kanskje litt mer kontrollert? Jeg ville kanskje vært litt mer forberedt og reflektert, for nå tenker jeg på at slike ting kan skje, sier Mona.

Råd til andre

Hun har likevel noen råd til andre som opplever å miste barnet sitt i tiden rundt fødselen.

– Det er veldig viktig å få hjelp, og å ta imot den hjelpen som tilbys. Å prøve å få et barn til kan være viktig for sorgprosessen, selv om det kan ta litt tid. Bare den enkelte kvinne vet når hun er klar for å bli gravid på ny. En må være klar, for svangerskapet kan til tider være litt skummelt. God oppfølging er viktig, sier Mona.

Ydmyk og lever mer i nuet
Mona mener hun av person er typen som liker å leve i nuet og ta ting på sparket. Men nå gjør hun det kanskje mer enn noen gang. Og klager mindre enn før.

– Jeg har ikke samvittighet til å klage når Henning gråter. Jeg er nok mer takknemlig i stedet for å irritere meg over bagateller. Jeg har fått mer perspektiv på ting, og velger å bruke energien min på hyggelige ting i stedet, sier Mona.

Det er mye hun gleder seg over, og til.

– Men jeg gleder meg til at Henning skal begynne å spise fast føde, krabbe, gå og snakke, sier hun.

Nydelige Henning. Foto: privat

Henning er fortsatt i jordmor Ragnas armer. Han har på seg et strikkesett farmoren hans strikket til Heine. Det skulle vært hentesettet til både Heine og Henning, men var for stort.

– Det er en god følelse at Henning bruker Heines klær, sier Mona.

Mona strikker prematurluer. Det har hun gjort en god stund nå.

– Det føles godt å gjøre noe meningsfullt. Henning fikk også et strikketeppe da han lå på nyfødtintensiven. Det er en fin ting jeg ønsker å fortsette med, sier Mona.

– Takknemlighet i hver maske, legger jordmor Ragna til.

Mona smiler.

– Henning er en bekreftelse på at det faktisk kan gå bra, og er en glede for hele familien. Jeg har falt til ro med at dette er slik livet mitt har blitt. Jeg vil alltid ha en rift i hjertet mitt for at Heine aldri fikk bli med oss hjem. Jeg tenker på ham hver dag – hvem han ville vært, hvordan ville stemmen hans ha hørt ut om han ropte ”Mamma”, og hvordan ville latteren hans vært, avslutter Mona.

Hva synes du om artikkelen?