Før fødselen hadde jeg mange tanker om både fødestillinger, takling av smerter og pusteteknikker. Men da fødselen først var i gang, gikk det så fort at jeg bare måtte prøve å henge med.

Det hele startet en fredagskveld i september, nærmere bestemt den 25. september 2009, dagen før termin. Jeg og mannen satt og så på filmen «Mumien» og nærmet oss slutten. Vi hadde kommet til den plassen hvor O’Connell, Evelyn og Johnathan rir av gårde fra pyramiden som faller sammen, med alt gullet og skattene tåpelige Beni hadde losset på kamelene før han gikk dukken…

Vannet gikk
Plutselig kjentes det ut som om to-tre små bobler nede i magen min sprakk, og jeg kjente det rant masse varmt vann ut nedentil og følte meg klissvåt. Klokken var da nøyaktig 21.00. Vannet hadde gått! Jeg hadde hatt kynnere av og til helt siden ganske tidlig i svangerskapet, det vil si at livmoren trakk seg sammen og magen kjentes stram og hard ut. Jeg hadde nesten aldri smertefulle kynnere, kanskje noen få som var litt småvonde innimellom de siste ukene bare. Denne fredagen hadde jeg også hatt kynnere. De var ikke vonde eller annerledes i det hele tatt, men jeg innbilte meg at de kanskje var litt regelmessige..

Kontaktet sykehuset
Jeg husker ikke om jeg kom med noen lyd da vannet gikk, men jeg snudde meg mot mannen min og sa: Nå gikk vannet …! Hæ!?! Tuller du? sa han. Men nei, det gjorde jeg jo ikke. Jeg kjente det kilte nedover ryggen og ble helt nervøs og nesten skjelven. Nå skjer det ! Babyen kommer!  Mannen min ringte fødeavdelingen mens jeg sprang på badet med vann rennende nedover beina. Jeg satte meg på do og det rant litt og litt. Tok på meg bind som måtte skiftes igjen nesten med en gang. Jordmoren mannen min snakket med på telefonen innhentet noen opplysninger og sa at siden vannet hadde gått, måtte vi komme ned til sykehuset. Men vi kunne ta oss god tid til f.eks dusjing, pakking og spising og komme nedover etter hvert.

Vonde rier med én gang
Med det samme vannet hadde gått og jeg reiste meg fra sofaen, kjente jeg at noe var annerledes i bekkenet/magen. Dette hadde jeg ikke kjent før, det var jo vondt! Jeg fikk altså sterke, smertefulle rier med det samme vannet hadde gått. Mellom riene hjalp jeg mannen min å pakke de siste småtingene vi skulle ha med oss til sykehuset, resten var klart. Mannen min spurte om jeg ville dra til sykehuset nå (det ville i hvert fall han!) eller om jeg vile bli hjemme litt lenger, det måtte jo selvfølgelig jeg bestemme (not ;)). Men jeg kjente at jeg ikke turte bli hjemme lenger med disse smertene. De ble jo bare sterkere og sterkere! Så vi tok med oss sakene og kjørte av gårde til sykehuset. Bilturen tar en halvtime, og det var ikke moro å sitte i bilen akkurat denne kvelden. Jeg krøllet meg sammen i bilen når riene kom, og mannen min prøvde å kjøre raskt og forsvarlig til sykehuset, samtidig som han hele tiden gløttet bort på meg og spurte åssen det gikk.

Knakk sammen utenfor hovedinngangen
Da vi kom fram til sykehuset måtte jeg stoppe og lene meg mot bilen og konsentrere meg om en rie med det samme jeg gikk ut av bilen. Etterpå gikk vi forsiktig mot hovedinngangen. Vi var nesten fremme ved hovedinngangen da jeg fikk en voldsom sterk rie, og jeg klarte ikke holde meg på bena – så vondt var det. Jeg knakk sammen på asfalten og klarte ikke å reise meg og gå ett skritt til. Umulig. Stakkars mannen min visste ikke sin arme råd, lurte på om han skulle springe inn og be om hjelp. Da kom det en dame ut og spurte om vi trengte rullestol? Ja!, sa jeg og mannen min. Hun kom med en rullestol og hjalp oss å få meg opp i den.

Mannen min trillet meg inn på sykehuset og opp på fødeavdelingen. Vi gikk/trillet til «resepsjonsluken» og der ble vi tatt imot av en jordmor. Husker ikke nøyaktig hva klokken var da, men tror den var rundt 22. Hun spurte om diverse ting jeg ikke husker, og jeg sa at jeg hadde så utrolig vondt og nesten ikke klarte å gå. Hun tok oss med inn på et undersøkelsesrom for å sjekke åpning, og satte på meg et belte rundt magen for å registrere hvordan barnet hadde det og rieaktiviteten.

Begynte å få panikk
Med mye hjelp greide jeg å få karret meg opp på undersøkelsesbenken og jordmoren tok på meg beltet. Nå hadde jeg så vondt at jeg begynte å få panikk. Jeg var så redd og hadde så vondt at jeg ikke greide å puste ordentlig. Jeg hadde lest masse på forhånd og prøvd å forberede meg på smertene og håndteringen av dem, men dette hjalp ikke en døyt da.

Jordmor og mannen min prøver å berolige meg. Jordmor sa hun vil sjekke åpningen. Oj.. ! sa hun, du har allerede 7-8 cm åpning du. Har jeg?! tenkte eller sa jeg, og tenkte at heldigvis, da kan det ikke ta så innmari lang tid!. Jeg var livredd for at det bare var noen få centimeter åpning og at jeg måtte ligge med disse smertene og kanskje verre (det kunne forresten ikke blitt verre!) i mange timer til. Så jeg fikk i hvert fall en liten forhåpning midt oppe i smertene og redselen da det var så stor åpning allerede.

Vi ble fraktet til en fødestue nesten umiddelbart etterpå. Riene kom tett og var så sterke og smertefulle at all min konsentrasjon og styrke var rettet mot å takle dem, og da mener jeg virkelig HELE min styrke/konsentrasjon altså! Jeg hadde ingen krefter til overs, greide ikke flytte på meg eller holde beina oppe der jeg satt og skreva. Hold beina mine, sa jeg til jordmora. Du må støtte beina mine! jeg greier ikke å holde dem oppe slik selv! Så mye for alle mine planer om fødestillinger, pusteteknikk og så videre. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg ville klare meg uten noen som helst form for smertestillende, så langt det var mulig. Hadde noen imidlertid tilbudt meg det da det stod på som verst, så skal jeg ærlig innrømme at jeg hadde nok tatt imot det meste. Men slik ble det ikke, da det hele gikk så raskt, og i ettertid er jeg stolt av å ha født mitt barn med smerte.

Kroppen gikk over på automatikk
Da jeg lå/satt i fødesengen, greide jeg av en eller annen merkelig grunn å slappe av i de små riepausene. Det var som om kroppen min gjorde det helt automatisk, den visste hva den skulle gjøre. Kjempebra, sa den andre jordmoren som også var til stede nå, du er kjempeflink til å slappe av i pausene. En skikkelig fødekvinne du har fått deg der, sier hun til mannen min. Når du kjenner at du må på do, så sier du ifra, sier den andre jordmoren til meg.

Ikke lenge etterpå kjenner jeg en skikkelig trykketrang og gispet til jordmoren at nå må jeg på do! Ok, hun ba meg holde igjen litt, og undersøkte meg nedentil. Kan jeg trykke nå?, jeg greier ikke mer! ropte jeg til jordmoren. Ok, du kan trykke nå, sa hun. Jeg begynte å trykke, eller rettere sagt, kroppen min begynte å trykke. Jeg hadde ikke sjans til å holde igjen eller styre noe som helst. Jeg hylte. Mannen min sa etterpå at jeg hylte så høyt, både under de siste riene og under pressriene, at han var sikker på at vinduene skulle knuses.

Kjenne på hodet?
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hadde presset, det var i alle fall ikke mange, før jordmoren sa at nå så hun hodet! Ja! tenkte jeg, jeg må få babyen ut, jeg greier ikke mer. Litt etterpå spurte jordmoren om jeg ville kjenne på hodet til babyen mellom beina. Hæ?! Kjenne på hodet? Nei, jeg må jo få den ut! tenkte jeg. Nei, ynket jeg til henne. Jeg trodde jeg skulle stryke med. Nå var det også en lege til stede, vet ikke helt når hun kom inn, men jordmødrene ville ha henne der siden alt gikk så fort.

Ei fin jente
Nå er det bare to-tre press igjen så er babyen ute, sa jordmoren til meg, og oppmuntret meg til å ta i litt ekstra under pressrien. Og etter en pressrie eller to, så kjente jeg babyen gli ut av meg med et plopp, og alt var mye bedre. Klokken var 23.10. Babyen er ute! Den er ute! Jeg er ferdig! tenkte jeg og ble helt slapp i kroppen. En fin jente!, sa jordmoren. En jente!? Ja! En jente! Jeg har fått en jente!, tenkte jeg. Husker ikke hva jeg sa. Tror jeg sa jeg ville holde henne. Jeg var så sliten, og nå kom tårene. Jeg hulkegråt av lettelse og glede for at det var over, et sammensurium av følelser. Jeg fikk ikke med meg en gang at de vasket henne og tok på henne en lue. Da jeg fikk henne på brystet mitt gråt jeg enda mer. Jenta mi! Jeg klarte det, jeg er mamma. Så vakker du er!

Morkake og sying
Etter en liten stund, sa jordmor at nå kunne pappaen holde henne litt, for nå måtte jeg presse ut morkaken. Hæ? Jeg er jo ferdig, ikke mer nå!, sa jeg. Jo, det måtte jeg, men det skulle være fort gjort, da. Så mannen min tok datteren vår mens jordmoren ba meg presse samtidig som hun trykket noe innmari hardt på magen min. Au!, sa jeg og prøvde å fjerne hendene hennes. Slutt med det der! Men jordmoren var standhaftig.

Det tok litt lenger tid en forventet, men så kom morkaken ut, den også. Og jeg var endelig ferdig! Da skal jeg bare sy ett lite sting, sa jordmoren. Nei, NÅ er det nok! Jeg kjente det kokte i hodet mitt. Ikke mer nå! Jeg var jo ferdig! Da vil jeg ha bedøvelse, sa jeg. Ja, det skal du få, sier jordmoren. Hun sprayet på ett eller annet og begynte å sy. Jeg kjente et lite stikk, og sa at jeg skulle ha MER bedøvelse!

Ha ha, morsomt å tenke på nå. Hadde vært igjennom DE fødselssmertene liksom, og så taklet jeg ikke et lite sting..! Men det var nok fordi jeg var så sliten og så bestemt på at nå var det nok, jeg var ferdig og ville bare være i fred med min lille familie. Ble litt hissig da den andre jordmoren kom og kjørte en sprøyte rett i det ene låret mitt uten forvarsel også (den som gjør at livmoren skal trekke seg raskere sammen igjen, men visste jo ikke jeg da..).

Koste oss sammen
Etter å ha sydd ferdig, fikk vi være i fred. Jeg fikk noen brødskiver og litt saft, og vår lille familie koste oss sammen med datteren vår liggende på brystet mitt. Den lille skjønne skapningen vår hadde de dypeste og mørkeste blå øyne jeg hadde sett, og hun var så liten og skjør (trodde jeg) at jeg nesten ikke turte å ta i henne. Hun fikk navnet Sarah, som vi hadde bestemt på forhånd at det skulle bli hvis det ble jente. Sarah veide 3710 gram og var 50 cm lang da hun ble født. Hun fikk også 10/10 i apgar score.

Et hav av følelser
Vel, dette var min fødselshistorie. Fødselen er det mest smertefulle og skremmende jeg har opplevd. Jeg tror jeg ble så redd på grunn av at riene begynte så brått og sterkt, det ble liksom ingen gradvis tilvenning slik som mange kan få, med svake rier i starten som gradvis bygger seg opp. Følte det hele kom som kastet på meg, helt uventet, og det ble en veldig skremmende opplevelse for meg. Jeg trodde ikke jeg kom til å klare det da det stod på (det vet jeg mange andre også tror når de holder på å føde, men det minsker ikke følelsen jeg hadde akkurat da), følte jeg hadde null kontroll på kroppen og smertene mine. Kroppen gjorde alt av seg selv, og jeg måtte bare være til stede enten jeg ville eller ikke – og dette opplevde jeg som veldig skremmende. All min konsentrasjon og fokus var på å overleve riesmertene. Det var imidlertid kjempestort da jeg presset henne ut og var ferdig og fikk henne på brystet mitt. Ubeskrivelig! Et hav av følelser. Fremmede, men gode følelser. Så selv om jeg opplevde fødselen som hard, så var det uten den minste tvil verdt det. I dag skulle jeg gjerne født flere ganger hvis det var for hennes skyld! Min elskede dyrebare skatt…!

Les flere fødselshistorier her.

Hva synes du om artikkelen?