1. september fødte jeg en liten prinsesse, vårt første barn. Jeg har generelt behov for kontroll, og leste derfor side opp og side ned om alt som hadde med graviditet og fødsel å gjøre. Jeg leste at man ikke har kontroll under en fødsel, for da tar kroppen over.

Jeg falt til ro med dette, og tenkte at så lenge jeg hadde kunnskap om de ulike fasene i fødsel, og var forberedt på hva som skulle skje, så var det min måte å ha kontroll på! 

Dagen kom da jeg begynte å kjenne rier. Dette startet i 20-tiden på kvelden. De var svært milde og nesten vanskelig å skille fra nedtrykk når hun sparket og presset hodet ned. Men de kom med 6-7 minutter mellom, så jeg ble til slutt sikker på at noe var på gang.

Tenkte vi hadde god tid
Helsesøster hadde sagt at vi skulle ringe sykehuset når det var 10 minutter mellom hver rie, men det startet jo hyppigere. Sykehuset ba meg ringe igjen ved 4 minutter mellom. Jeg sendte mannen i seng, men hadde selv såpass vondt at jeg ikke fikk sove. Vi pakket ikke siste rest heller, for jeg tenkte at min søster og mor brukte over 1 1/2 døgn fra riene begynnte til de hadde født, så vi hadde god tid! 

Plutselig klokken 01 gikk vannet, og DA satte riene igang! Nå var det plutselig såpass vondt at jeg knelte hver gang de kom, og de kom med kun 2-3 minutter imellom. Da vi kom frem var riene kun på 1 1/2 minutt mellom hver. Jeg hadde jo lest at det skulle være mange minutter imellom og man skulle få pauser, men det eksisterte bare ikke pauser! 

Ønsket ikke apparater
Jeg har en magesykdom, ulcerøs kolitt, jeg tar faste medisiner for, og følges opp av spesialist med tanke på dette. Han har flere ganger forsikret meg om at jeg ikke trenger ekstra oppfølging på grunn av disse medisinene. Jeg ønsket meg derfor til tun A på Ahus, som er den "naturlige" siden uten masse apparater og med vanlig seng. Dette var viktig for meg, og jeg ble helt stresset av å skulle se alle apparatene. Jeg visste vann hadde beroligende effekt, og ville i alle fall bruke det som smertelindring, om ikke også føde i vann. Jeg hadde også forhørt meg med pleierne om dette var mulig med tanke på min sykdom da vi var på fødselsforberedende kurs. Det var i orden.



Da vi ankom ble jeg fortalt at legen på vakt ville ha meg til tun B for observasjon. Jeg slo meg litt vrang på dette, for det var jo ikke det vi hadde planlagt. På grunn av de tette riene måtte jeg bare få komme inn på et rom, så jeg gikk til slutt med på tun B. Her ble jeg koblet opp til apparater, slik at jeg ikke fikk lov til å dusje eller bade heller. 


Fikk tilbud om epidural
På sykehuset ble jeg tilbudt epidural 2 ganger før de sjekket åpningen. Jeg visste jo ikke hvordan det skulle være å føde, men pleierne så nok tidlig at jeg brukte fryktelig mye krefter på dette. Jeg hadde i utgangspunktet lyst til på klare dette på egen hånd, da jeg følte meg godt forberedt. Jeg var forberedt på hyppighet, hvor vondt det skulle være i ulike stadier, og at når man har lyst til å gi opp så er man nesten i mål. Dette hadde jeg lest. Da de sjekket meg og sa jeg hadde 2 centimeter åpning, og riene var på 1 1/2 minutt, sa jeg blankt ja takk til epidural. Der var jo ikke slik det skulle være før man nærmet seg slutten! Jeg kunne virkelig ikke holde på i ett døgn til med dette, tenkte jeg! 


Plutselig gikk det fort
Jeg lå lenge på 4-5 centimeter åpning, men endelig var den kommet til 8 centimeter. Plutselig skjedde alt veldig raskt! Jeg fikk beskjed om å begynne å presse. Jeg skulle vel ikke presse før 10 centimeter? Dette hadde jeg ikke fått med meg, og kjente selv nedpresset først 10 minutter etter at jordmor ba meg presse. Noen minutter senere stormet det på med leger og annet helsepersonell. De hadde ikke tid til å fortelle hva som skjedde, men sa at hun skulle bli tatt med vakum – og jeg ble klippet. Keisersnitt var det siste jeg ville, så jeg presset for harde livet da de dro. Jeg skjønte jo at det hastet å få henne ut! 20 minutter etter at pressriene startet, var hun ute. Mannen fikk aldri mulighet til å klippe navlestrengen, for de hastet bort med henne for å undersøke henne. Heldigvis fikk jeg henne på brystet toppen ett minutt senere! Jeg var så lykkelig for at hun var frisk og hel og bare vår lille skatt! 


Ikke noe som forventet
Ingenting ved denne fødselen ble som jeg hadde trodd. Det ble ikke den fine naturlige fødselen jeg var så godt forberedt på og som jeg skulle jobbe meg gjennom, men mer en medisinsk oppfølging under hele fødselen med tråder, bånd, skjermer, medisiner og masser av helsepersonell. Likevel når jeg ser tilbake så følte jeg og mannen min oss trygge og at vi ble tatt godt vare på. Jordmødrene hadde kontroll for meg. Å føde den lille prinsessa vår er fremdeles det mest spektakulære jeg noen gang har gjort!


Les flere fødselshistorier


DEL
Forrige artikkelLa babyen sove trygt
Neste artikkelHadde du en lik fødsel som moren din?