34 uker, jeg er 34 uker på vei! Det føles helt utrolig, tenk at jeg plutselig har kommet så langt tross alle tanker om annet. For nøyaktig 10 uker siden satt jeg på fødepoliklinikken og fikk høre at det ville bli en bratt oppoverbakke å skulle komme til uke 34. 34 uker var det store målet, og her er jeg.

Sist oppdatert: 25. november 2019

Til tross for vedvarende vondt i magen på grunna av det ekstra fostervannet jeg har er det heller ingenting som tilsier at jeg skal føde enda. Jeg føler meg mer og mer sikker på at jeg skal få gå til uke 37, men jeg har heller ikke lyst til å gå lenger.

Skal ta CTG
Det er på tide med ny kontroll på sykehuset denne uka. Nå er jeg også så langt på vei at jeg før jeg treffer legen der skal ta en CTG-registrering hvor de måler babyens hjertelyd og aktivitet. Den måler også veer, om det er noe av det.  Hjertelyd og eventuelle veer registreres ved hjelp av hvert sitt belte som festes på magen mens jeg selv må registrere aktivitet og spark ved å trykke på en knapp jeg får holde i. Dette har jeg gjort mange ganger før i tidligere svangerskap og vet godt at noe så rutinemessig kan bli ganske så vanskelig på min store mage med alt vannet. Det ekstra vannet gjør at babyen flytter raskt på seg og det kan bli utfordrende å få en god nok CTG-registrering.

– Venter du tvillinger?
Jordmora som har tatt meg imot ser forvirret på meg når jeg bretter opp trøya for å avdekke magen. – Var ikke du 34 uker, spør hun og ser på papirene mine igjen. Mens hun raskt ser over de smiler jeg bekreftende og sier at jo, det er jeg. Hun ser opp og ser enda mer forvirret ut før hun spør igjen. – Venter du tvillinger, jeg syns ikke jeg så det i papirene? Da ler jeg. – Nei, svarer jeg, og forklarer i stedet at jeg har polyhydramnion. Jeg vet jo godt at det ikke er vanlig med noen som har så mye ekstra vann som meg, så jeg syns ikke det er rart at det ikke er noe av det første som faller jordmora inn å spørre om.

Full aktivitet i magen – så forsvinner hun, igjen og igjen
Så starter jordmor med å feste beltene rundt magen min. Hun strammer godt til og føler at hun finner hjertet til babyen raskt. Går dette bra skal registreringen bare ta 20-25 minutter. I førsten går registreringen fint og babyens hjertelyd er rolig og stabil. Så våkner hun og sparkene starter for fullt. Pulsen stiger til noe jeg syns er litt vel høyt, 200-220 slag i minuttet. Raskt deretter forsvinner hun fra registreringen, igjen og igjen.

Både jeg og jordmor prøver iherdig å flytte rundt på beltet så hun kommer inn igjen, men uten varig hell. 40 minutter senere er jordmor ordentlig lei, mens jeg selv mimrer tilbake til lignende tilstander for fem år siden med storesøster. Heldigvis har jeg gjort dette før, så det bekymrer meg ikke. Jeg tenker raskt på en på forumet hvor de oppdaget uheldige pulsdropp i babyens hjertelyd og babyen måtte ut. Det ville de aldri oppdaget på meg med disse rare, konstant avbrutte registreringene, men jeg er ikke urolig for det. Jeg har hele veien etter de første ukenes mange spørsmål følt meg trygg på at alt er bra med lille i magen.

Ekstra vennlig innstilt livmor
Etter femti minutter har jordmor fått beskjed av overlegen at han godkjenner registreringen, selv om den ikke er som den skal. De konkluderer begge med at jeg er i fare for å måtte sitte der veldig lenge om den skal bli optimal. Det er en ny lege jeg skal til, men jeg liker han umiddelbart. Han virker til å ha lest seg opp på situasjonen min og jeg føler meg trygg tross min tidligere skepsis til å møte nye leger. Han har også en interessant teori om hvorfor jeg produserer så mye fostervann i alle mine svangerskap.

Han tror at det muligens er fordi livmora mi har et så godt vekstmiljø at morkakene mine blir store og dermed produserer ekstra mye vann. Det er jo umulig å vite om det stemmer, men jeg liker tanken på at at jeg har en ekstra vennlig innstilt livmor. Jeg blir jo veldig raskt gravid også, så hvem vet, kanskje det er riktig.

Veldig mye fostervann – alvorlig grad
Undersøkelsen for øvrig går som forventet. Det blir påpekt at babyen min er uvanlig aktiv, akkurat det samme som ble påpekt med storesøster og det er naturlig å anta at det kan skyldes den ekstra tumleplassen i magen. Det er den veldige aktiviteten som gjorde pulsen hennes så høy og legen er ikke urolig for den. Hun ser som tidligere ut til å ha det tipp topp der inne. Veksten hennes er estimert rett over gjennomsnittet og de kan fortsatt ikke finne noe anatomisk galt. Vannmengden har derimot økt igjen og det er nå alvorlig grad av polyhydramnion. Til sist diskuterer vi igangsetting i uke 37 og avtaler ny kontroll i uke 36, om to uker, hvis jeg går så langt. Skjer det noe før det eller jeg ikke orker mer skal jeg ta kontakt.

Urolig – sammenligner med forrige svangerskap
Jeg føler meg litt betenkt når jeg går derfra. I utgangspunktet er alt som forventet, men jeg liker allikevel ikke at vannmengden øker enda mer. Var det ikke rundt nå det startet å øke så voldsomt sist gang? Skal det gjøre det igjen nå? Jeg setter meg i bilen og fisker opp telefonen, for å finne ut hvordan det var sist med storesøster i magen. Jeg leser meg opp på alle ukene rundt denne fra sist svangerskap og blir heller mer urolig enn beroliget.

Av en eller annen grunn har jeg slått meg sånn til ro med at selv om det er ille denne gangen og ting ble oppdaget tidligere denne gangen, så var det totalt sett verre sist. Det skulle liksom ikke bli så ille denne gangen. I uke 35 sist gang var det så ekstremt mye fostervann at jeg oppå alle smertene ikke pustet bra og fikk ikke hvilt noe som helst. De smertene sitter enda i psykisk og jeg har virkelig ikke lyst på noen sånne uker igjen.

Redd for hva som vil skje de neste ukene
Jeg taster nummeret til mannen min, men ombestemmer meg og ringer moren min i stedet. Jeg vil ikke forstyrre mannen min på jobb med mine stressa tanker om hva som kan skje, når vi ikke engang vet sikkert om det blir verre enn det er i dag. I dag takler jeg det, men vil jeg takle det om det blir så voldsomt som sist? Når jeg forklarer moren min resultatene av dagens undersøkelse og ser tallene stå på helsekortet mitt, kommer tårene. Jeg prøver å undertrykke det, men blir redd for hva de neste ukene skal komme med.

Min mor lurer på om det virkelig er så viktig å komme seg helt til uke 37, kanskje jeg ikke må holde ut så lenge? Tanken på ikke å gi babyen min den beste starten jeg kan gjør at jeg tørker tårene og bestemmer meg for å bite det i meg. I stedet for å uroe meg for hva som kan skje, må jeg fokuserer på å være klar på å få en liten en i hus. Det er i underkant av tre uker igjen av dette trøblete svangerskapet, og det skal jeg da klare å stå i.

Les flere blogginnlegg i Liljabloggen

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelArnar
Neste artikkelRurik
DEL