Jeg starter opp 15 uker med å ruste meg til familieselskap for kommende storesøster som blir 5 år. Dagen går overraskende bra. Og denne gangen er det ikke uventet når jeg igjen blir i skikkelig dårlig form.

Sist oppdatert: 21. juni 2019

Jeg starter opp 15 uker med å ruste meg til familieselskap for kommende storesøster som blir 5 år. Jeg gjorde gradvis flere og flere ting sist uke og tenker at dette bare må gå bra. Som et tiltak for å overleve dagen har vi bestemt at mannen skal hente mat, og bestemødrene samt en svigerinne baker for meg. Da behøver jeg ikke gjøre mer enn å ordne meg selv, stille opp og smile pent. Allikevel vet jeg at jeg vil ha vanskelig for ikke å bidra med å gjøre klart og rydde underveis. Ikke minst må jeg engasjere meg i gaveåpningen, som er høydepunktet for 5-åringen.

Dagen går overraskende bra. Jeg får treffe mye familie som jeg ikke har sett siden før vi ble gravide og jeg og ungene hadde svineinfluensa, så det er virkelig en evighet siden. Vi løper ikke ned dørene til hverandre, men vi er alle flinke til å gå i hverandres bursdager og med stor familie på begges sider blir det en del av dem. Nå har jeg holdt meg hjemme, så det er oppfriskende å få være med igjen.

Kroppen sier ifra

Jeg gjør mitt beste for å huske på å hvile, men det blir ingen mulighet for å legge seg ned under selskapet. Jeg klarte ikke å dy meg for å hjelpe til med rydding og pynting før selskapet heller, så jeg merker at jeg ikke har sittet og stått så her mye de siste par månedene. Ettersom festen går mot slutten, ser jeg på hendene mine at noe rart skjer. De ser plutselig ut som pølser og alle ringene sitter helt fast! Jeg skjønner at nå har kroppen fått nok og de av gjestene som ser meg studere hendene mine tar raskt hintet slik at selskapet blir avsluttet og alle går.

Denne gangen er det ikke uventet når jeg igjen blir i skikkelig dårlig form. Det virker som det henger helt sammen, jeg strekker strikken og kroppen straffer meg med oppkast og utmattethet som ikke gir seg på noen dager. Jeg må le ironisk over tanken på at graviditet ikke er en sykdom og at jeg med det som bakgrunn burde vært i full jobb. Ha, jeg hadde ikke overlevd en halv dag der sånn som jeg reagerer på nesten ingenting!

Muggen frukt på en allerede råtten kake

Jeg merker at jeg denne gangen blir skikkelig lei av alt sammen. Jeg er hoven, sliten og så utrolig lei av å kaste opp. I tillegg har jeg fortsatt disse hodepinene som startet når jeg ble 13 uker, skal de ikke gi seg snart? De er som en muggen pynt på en allerede råtten kake. Kan jeg ikke få lov til å bli bedre? I klarere øyeblikk trøster jeg meg med at jeg faktisk har klart å slutte på medisiner, mens jeg sist gang måtte gå på de enda flere uker til. Jeg er jo også i bedre form om jeg klarer å hvile 100%, da er det bare hodepinene som sitter igjen.

Tid for ny kontroll hos legen

Enn hvor stille tiden virker til å gå, har det gått to uker siden jordmor kontrollen og jeg skal igjen til fastlegen. Jeg må fornye sykemeldingen og snakke med legen om hun tror jeg kan jobbe noe lenger frem i svangerskapet tross det jordmor sa. Bare kvalmen kan gi seg burde jeg vel kunne det? Kanskje vi kan vurdere gradert sykemelding? Et lite håp tennes i meg, i det jeg prøver å legge bort alt det jordmor sa. Alt som kan gå galt må jo ikke gå galt heller.

Siden jeg har blitt så ustabil i formen atter en gang, er det igjen min mor som er sjåfør. Jeg lurer på hvor mange ganger til dette svangerskapet hun skal måtte kjøre meg rundt, det er jammen ikke mye underholdning i å sitte på venteværelser. Heldigvis er hun lett å be og har vært en stor støtte dette svangerskapet. Jeg vet nesten ikke hva jeg skulle gjort uten henne, selv om jeg da vet at mannen ville blitt med. Allikevel, det føles teit at han skal ta fri fra jobb støtt når legen vil at jeg skal gå til kontroller hver fjortende dag.

Tilbake i jobb?

Fastlegen min har vært legen min i over tjue år. Hun kjenner meg godt og vet akkurat hva som kommer når jeg starter opp med en tirade om at jeg tror jeg vil kunne jobbe lenger frem bare denne kvalmen gir seg. Hun ler litt forståelsesfullt mot meg og spør om jeg virkelig tror hun vil la meg jobbe, gitt situasjonen min? Ikke bare er helsa mi slik den er, men svangerskapshistorikken er ikke akkurat på min side. Hun minner meg på at jeg har satt meg i denne situasjonen selv og nå må jeg betale for det. Så legger hun til at hun VET at jeg virkelig ønsker meg dette barnet, så dette takler jeg. Så er diskusjonen tydelig over.

Igjen føler jeg meg satt på plass som en skolepike, men vet godt at hun har rett. Jeg har fått så mange påminnelser de siste ukene om at barna, inkludert det i magen, kommer først. Det er på tide å ta den vanskelige praten med jobben. Før det avslutter legen timen med å høre på hjertelyden som er like fantastisk som sist. Hun måler også SF – målet mitt, selv om det er for tidlig i forhold til utfylling på helsekortet. Hun vil dog ha noe å sammenligne med på de neste kontrollene, slik at vi kan følge med på om det blir mistanke om for mye fostervann. Magen min fortsetter med å være stor, men jeg velger å spare bekymringene for det til lenger frem i svangerskapet.

Orker endelig litt mat

Etter timen tar min mor meg med på lunsj. Det føles hyggelig å være ute på en kafé, selv om jeg ikke orket sminke den dagen. Jeg overrasker oss begge med å spise opp hele porsjonen. Det er så godt med litt annen mat! Det har blitt altfor mye av det samme de siste månedene; knekkebrød med hvitost, ristet brød med hvitost eller havrefras med melk. Jeg spiser også litt av det mannen lager til middag om jeg orker, men det repertoaret er begrenset det også. Det smaker rett og slett himmelsk med litt andre smaker!

Forteller sjefen om sykemeldingen

Så blir det på tide med den fryktede samtalen med sjefen. Jeg må fortelle at jeg er sykemeldt en måned til, men også få fortalt at jeg nok ikke kommer tilbake før etter fødselspermisjonen. Det vil si, at jeg helt sikkert ikke kommer tilbake. Det sitter så langt inne å ytre de ordene; å innrømme at jeg ikke er en de kan regne med fremover og at jeg ikke bare kan ta meg sammen som jeg pleier. Heldigvis møter jeg bare forståelse. Jeg tror ikke han blir overrasket heller, men jeg kjenner stresset tar meg litt allikevel. Denne graviditeten har virkelig tatt over livet mitt. Heldigvis blir det langt hyggeligere når babyen kommer, da kan jeg endelig glede meg over å være hjemme.

Kynnere

Jeg begynner å få mer og mer av det jeg vet er kynnere denne uka. De er slitsomme og kommer helt ut av det blå. Magen trekker seg sammen og blir helt hard før det går over igjen. Jeg håper de skal gi seg, men foreløpig har de en tendens til å dukke opp hver gang jeg står eller går, eller når jeg snur meg i senga. Jeg kan ikke huske å ha hatt så mange så tidlig sist gang og vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dem. Jeg og moren min prøver oss på å gå en tur en dag og da kommer de enda hyppigere. Alt jeg kan gjøre er å tenke at det er helt normalt og håpe at kroppen bare må venne seg til at jeg er i mer aktivitet enn tidligere, selv om det ikke er mye.

Les andre innlegg i Liljabloggen her

Les også:

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkel14 uker: Prøver å komme meg litt ut av huset igjen
Neste artikkelAngelika
DEL