Gjesteblogger: Helene Ragnhild Andersen, heleneragnhild.blogg.no10535Sist oppdatert 14.02.18
I flere år har vi fulgt Helene Ragnhild, både som prøver og gravid. 2. februar, på selveste termindatoen, ble hun stolt mamma til lille Lykke Marie. Her er hennes historie om en fødsel som ble helt annerledes enn hun hadde sett for seg.
Min fødsel ble noe helt annet enn forventet, faktisk ble det ytterpunktet av hva jeg ønsket. Det tok litt tid å fordøye opplevelsen, og kanskje vil jeg trenge å jobbe mer med den også senere, men akkurat nå føler jeg meg så klar for å dele den. Å skrive har alltid vært terapi for meg, og det å få fortelle om fødselen mange ganger har hjulpet enormt. Hver gang jeg opplever noe vanskelig tenker jeg at det er for at jeg skal lære noe, og kanskje også hjelpe andre.
Advarsel: langt innlegg
Slimproppen og vannavgang
Torsdag 1. februar hadde jeg kontroll hos min jordmor Tone på ABC-klinikken. Slimproppen min gikk på søndag og mandag, og jeg synes det var litt mer vått enn før allerede på onsdag. Natt til torsdag, og kontroll, sendte jeg Jonna ml da han var på nattevakt om at jeg trodde vannet kunne ha gått. Vi hadde lurt litt, men nå var det plutselig endel flekker på tisselakenet jeg hadde lagt i sengen. På torsdag var både jeg og Tone veldig i tvil, men hun ville ta en test for sikkerhetsskyld. Hun ble ganske overrasket da den ble positiv, og jeg fikk beskjed om å komme tilbake klokken 20 samme dag. Vi tok CTG (måling av rieaktivitet, hjerterytme og bevegelsene til lille), og jordmor så på bindet jeg hadde hatt på meg. Vi ble enige om at det var helt sikkert at vannet hadde begynt å «lekke».
Ønsket ikke å bli satt i gang
Jeg ble så lei meg og gråt hele veien hjem i bilen. Om jeg ikke fikk rier i løpet av natten ble det ingen ABC fødsel. Jeg sa til Jonna at dette skulle gå fint, men at jeg var full av hormoner og trengte litt tid på å omstille meg. Å bli satt i gang er jo ikke naturlig for kroppen, og jeg hadde sett og hørt om alt for mange som endte med en tirade av intervensjoner som jeg ikke ville ha. Jeg hadde så mange modningstegn, så jeg tenkte at i verste fall ville jeg bare trenge et lite puff for å komme i gang selv.
Jeg fikk time på fødeavdelingen klokken 12 for igangsettelse, men fikk komme på ABC klokken ni for akupunktur, ny CTG og samtale med Tone. Hele natten hadde jeg maserier og håpet så veldig at kroppen skulle komme i gang selv, men da jeg stod opp stilnet det. CTG viste at riene var der, men de var ikke så sterke. Vi måtte dessverre gi avkall på ABC og ta turen til føde B på Ullevål. Vi gikk først og tok en kaffe og hadde det koselig, snakket om at nå var lille snart her og dette skulle jeg klare å forsone meg med.
Helene Ragnhilds siste magebilde.
På føde B ble vi møtt av ny, søt jordmor og fulgt til venterom. Der lå vi med to andre par som også hadde eller skulle bli satt i gang. Jeg fikk ny CTG og klokken 12.30 ble jeg satt i gang. Ved tidlig vannavgang uten skikkelige rier øker infeksjonsfaren, og jeg hadde gått ganske lenge uten skikkelige rier. Jeg hadde 1 cm åpning og fikk en slags tampong som jeg måtte ligge med i en time. Etter det tok vi en tur ut og gikk litt rundt, før jeg gikk tilbake på rommet og hvilte. Jeg hørte litt på podcast og rolig musikk i sengen og Jonna sov litt i en lenestol.
Kjente et dunk i bekkenet
Rundt kvart på fem gikk jeg på toalettet og da jeg kom tilbake skalv jeg i hele kroppen og frøs. Jonna pakket meg inn i sengen, og det hjalp husker jeg. Plutselig kjente jeg et dunk nedi bekkenet, som om noen presset ned et vakuum. Jeg trodde til og med at jeg kunne høre at det kom et dunk, og jeg kjente at vann fosset ut. Smertene nederst i magen tok seg opp skikkelig og varte plutselig lenge. Jeg sa til Jonna at jeg trodde han burde trekke i snoren, og jordmor kom inn. Jeg sa at jeg måtte fra ta av meg buksen for nå ble jeg jo helt våt. Hun hjalp meg så opp av sengen og jeg fikk gå på toalettet for å ta på nettingtruse. Jeg klarte ingenting på grunn av riene som nå kom så tett og var så intense. Jeg ble stående fire ganger og klamre meg til vasken mens bena mine ristet og jeg ikke klarte å si noe, jeg bare pustet så godt jeg kunne. Jeg fikk ny CTG, men etter sikkert bare 1 minutt skrudde hun av og sa hun straks kom tilbake.
Inn på fødestue
Jordmor kom inn med en annen jordmor og en barnepleier, og vi fikk beskjed om at nå skulle vi på fødestue. Jeg fikk på morgenkåpe og ble hjulpet bort på et annet rom. Fødestuen så for meg mest ut som noe fra en skrekkfilm, jeg vet ikke hvorfor jeg fikk denne assosiasjonen, men Jonna var enig. Det var fliser og kaldt, masse maskiner og trangt. Jeg ble lagt opp i en seng og prøvde å legge meg på siden. Riene kom hele tiden, og jeg slet med å puste da de var så sterke. Det kom inn en lege som sa at han skulle undersøke meg og sette en elektrode på barnets hode.
Heftige rier – og stresset baby
Jeg skjønte selvfølgelig med en gang, etter alt for mange episoder av fødeavdelingen, at dette kunne bety at lille var stresset. Jeg hadde ca 1,5 cm åpning, og de kunne nå lytte til pulsen hennes. Lege nummer to kom inn og hilste på, og jeg stotret frem at jeg egentlig skulle føde på ABC. Jeg husker hun sa at jeg måtte kanskje turne litt, for babyen likte ikke at jeg lå på siden. Jonna sa at de måtte gi meg informasjon, ellers ble jeg stresset. Jeg kom over på rygg, og lå med jordmor og barnepleier på den ene siden av meg og Jonna på den andre. En av jordmødrene holdt meg i hånden og hjalp meg å puste, mens Jonna holdt i den andre og sa at jeg kunne se på ham. Det var kaotisk og jeg husker jeg ble undersøkt masse og at det stadig åpnet seg. 2, 3, 4 og plutselig 5 cm på ti minutter! Legene var nesten i sjokk! Han stod med fingrene i været og så overrasket ut.
Jeg prøve å puste når riene kom, men det var ingen pauser og bena mine ristet så kraftig på grunn av alt adrenalinet. De prøvde tre ganger å gi meg medisiner i veneflonen for å roe riene, men det hjalp ikke nok. Den ene legen sa de måtte ta en blodprøve av barnet for å måle melkesyren hennes. Den var høyere enn legene hadde forventet, og det betyr at barnet ikke får nok oksygen. Riene var alt for sterke for henne og hun fikk ingen pauser. Jeg prøvde å puste dypt inn med nesen og ut gjennom munnen, men hele meg vrei seg der jeg lå på sengen.
Jeg hørte tidlig ordet keisersnitt, og sa at jeg ikke ville i narkose. I verste fall kunne Jonna være med meg inn og jeg kunne få henne opp på brystet. Legen tok en ny laktatprøve for å kontrollere, og da den var like høy, var det som om hele rommet var helt stille i 3 sekunder – før legen fortalte meg at de dessverre måtte få ut babyen. Hun sa at nå blir det mange mennesker og veldig hektisk, og de kom til å løpe.
Jeg ropte til Jonna at han måtte ta babyen og holde henne hud mot hud. Så skjedde akkurat det hun hadde sagt, rommet ble fylt med mennesker og jeg ble løftet over på en annen seng. Plutselig var jeg på gangen og de ropte til nybakte foreldre "ut av veien"! Hele tiden fikk jeg rier og prøvde å puste meg gjennom. Jeg ville bare at det skulle være over, for det var så vondt! Så var jeg inne på operasjonssalen og omringet av anestesileger, sykepleiere, barneleger, barnepleier og gynekologer. Jeg ble lempet over på operasjonsbordet og jeg kunne høre alle stemmene over meg. Anestesilegen ga meg oksygenmaske og ba meg puste dypt inn, noe jeg gjorde, men jeg klarte ikke å puste ut ordentlig og prøve å si at jeg ikke fikk puste. Hele tiden fikk jeg jo rier og ville bare få sove. Jeg husker at de la ting over magen min, la armene mine ut til siden og at det var et slags forheng foran meg. Det siste jeg husker er at anestesilegen strøk meg på kinnet også hørte jeg dem si "Er vi klare?", så sovnet jeg.
Våknet igjen – og hadde blitt mamma
Jeg våknet visst en time etter på oppvåkning, og ble møtt av nybakt pappa Jonna med Lykke i armene sine. Han sa at hun hadde vært helt perfekt og fått full score av barnelegen. Jeg bare gråt og gråt, men fikk henne opp på brystet mitt og hun begynte straks å die. Jeg hadde blitt mamma.
De sa at barsel var fullt og vi måtte ha dobbeltrom, og at jeg kunne dessverre ikke ha Jonna der på natten. Jeg gråt mer og følte at ingenting hadde blitt som jeg hadde ønsket. Klokken var allerede snart ni, og pappaer må hjem klokken ti. Jeg ble liggende på oppvåkning i det som føltes som en evighet, mens Jonna hadde lille i bæretube på rommet. Jeg gråt og gråt og sa at jeg måtte få komme ned til babyen min, og at nå måtte snart Jonna dra. Til slutt fikk jeg endelig komme ned til dem og få henne inntil meg igjen. Jonna fikk bli en time ekstra og vi fikk være sammen bare vi tre.
Katastrofesnitt
Helt fra jeg fikk ordentlige rier til hun var ute tok det rett over en time, og vi endte altså med et såkalt katastrofesnitt. Dette er når det er fare for liv hos mor eller barn, de har svært dårlig tid, og det må gis full narkose. I ettertid fikk jeg vite at de ikke engang rakk å vaske magen min, og derfor måtte stifte meg sammen for å gjøre det lettere å ta opp tilfelle infeksjon. Det tok to minutter fra jeg sov til hun var ute! Lykke skrek allerede da hodet hennes kom ut og resten av kroppen fortsatt var i livmoren, og barnelegen trodde ikke sine egne øyne. Hvordan et barn med de målingene kunne komme ut så sprekt, skjønte visst ingen.
Av en eller annen grunn klarte jeg å legge fokuset der det skulle være, å få en god start med babyen min. Den første natten med henne var helt magisk, særlig fordi jeg tilfeldigvis fikk en jordmor som hadde ekstravakt, men egentlig jobbet på ABC. Hun hjalp meg å amme, og ga meg så mye selvtillit på at jeg bare måtte få ha Lykke i sengen inntil meg i bare bleien hele tiden om jeg ønsket. Siden har hun ligget mest der, når hun ikke ligger inntil pappaen sin. Den plastbøtten på hjul brukte vi mest til å sette ting i når vi var nede og spiste osv, og hun hadde kun på seg klær når vi var nede for å få besøk.
Selv om det ble en heftig fødsel, fokuserte Helene Ragnhild på å få en god mammastart. Og hun hadde Lykke Marie hud mot hud så mye hun kunne.
Likevel en fantastisk start på mammalivet
Selv om jeg endte med en fødsel som var noe helt annet enn jeg, og jeg tror noen andre, hadde drømt om, har jeg faktisk fått en fantastisk start på mammalivet. Jeg bestemte meg tidlig for at det å våkne med kateter, et stort operasjonssår i magen og være helt ute av stand til å ta vare på meg selv, skulle vi ha det koselig på sykehuset og jeg skulle ta vare på henne. Jeg ba om masse hjelp, alt fra å bli vasket nedentil, til å legge til Lykke ved brystet. Også nøt jeg henne bare, luktet og koste på henne, og det har vi også gjort siden. Hver gang jeg var lei meg la jeg henne inntil meg og det hjalp med en gang, det sier de også på sykehuset.
Helene Ragnhild ble stiftet sammen for å gjøre det lettere å ta opp i tilfelle infeksjon. Det tok to minutter fra hun sovnet av narkosen til Lykke var ute!
To døgn sammen – alle tre
Etter to netter uten Jonna ble vi forespeilet å få komme tilbake på ABC, men så viste det seg å være fullt. Det ble en ny nedtur for meg, og jeg gråt igjen til jordmor at nå fikk jeg jo aldri komme tilbake på ABC, ikke på kontroll, for fødsel eller på barsel. En venninne av meg hadde akkurat vært på ABC på barsel etter fødsel på vanlig avdeling, og sammen med en annen venninne av meg som var der på besøk, tryglet de om at jeg skulle få overta hennes rom da hun skulle dra. Så ved hjelp av noen veldig gode kontakter fikk vi likevel komme over hit, og her fikk vi være sammen som en familie hele døgnet i to hele døgn.
Fantastiske folk rundt meg
To dager etter fødselen fikk vi en kjempefin samtale med legen som var hos oss i fødestuen og på operasjonsstuen. Selv om jeg ikke kan føde på ABC neste gang, forsikret hun meg om at jeg kan ha en vanlig fødsel. Hun synes vi hadde vært så rolige, og sa at hadde det ikke vært for at Lykke ikke hadde det bra, hadde jeg født som en drøm. Det var visst tydelig at jeg hadde øvd på pust og at smerteterskelen min var høy. Jeg må virkelig skryte av Ullevål, og alle de vakre menneskene vi har møtt. Vi har fått så god hjelp og blitt så godt tatt imot, jeg er utrolig imponert over alle disse menneskene som hver dag jobber meg å hjelpe oss. Jeg følte meg aldri redd her, og alltid at alle prøvde å gjøre det beste de kunne for å gi oss hjelpen og støtten vi trengte. Et pluss i boken er at Jonna har fått ekstra tid med Lykke og blitt en mester på å skifte bleier, bysse og stelle. Jeg er ikke bare forelsket i babyen min, men helt på nytt i den fine kjæresten min. Kroppen er ikke akkurat så fin etter et slikt inngrep, og det er nok ikke bare bare å se meg slik. Men han har oppmuntret meg hele veien.
Selv om jeg er lei meg for at jeg ikke fikk en spesielt god fødselsopplevelse, og at det aldri blir ABC, er jeg uendelig takknemlig for at legene kunne handle så raskt da det først ble slik. Jeg skjønte ikke før etter samtalen med legen at det faktisk kunne gått riktig ille med Lykke. Det var ingen god følelse da dette gikk opp for meg, men det er tross alt slik det er å være forelder. Å være bekymret for det mest dyrebare på jord.
Helene Ragnhild er klar til å ta med lille Lykke Marie hjem i bilstolen.
Verdens heldigste
Som jeg skrev for noen dager siden endte vi jo tilbake på Ullevål med betennelse både i livmor og bryst. Så litt uflaks har vi hatt, likevel føler jeg meg som verdens heldigste.
Tusen takk for alle hilsener og gratulasjoner. Dette er virkelig det største jeg har opplevd, og det er ekstra koselig å kunne dele med dere! Nå nyter vi dagene hjemme og jeg kunne ikke vært mer lykkelig over å endelig ha blitt mamma.
Vil du se hele Helene Ragnhilds historie fra begynnelse til fødsel?
