Sansene
Nyere forskning viser at barnet allerede i fostertiden kan høre, kjenne, smake og føle. Alle sansene er i funksjon fra fødselen av, men på forskjellig nivå. Best utviklet er smaks-, lukte- og følesans. Barnet kan imidlertid ikke bevisst oppfatte alle inntrykk, selv om det alt fra fødselen av er programmert til komplisert samspill med foreldrene. Modningshastigheten av de forskjellige sansene varierer, og stimulering av tidlig modne systemer, som følesans, har positiv innflytelse på utviklingen av sanser som modnes senere, for eksempel hørselen.
Synet
Synssansen er en av de minst utviklede sansene umiddelbart etter fødselen. Babyen fokuserer best på 20–30 cm avstand, men er likevel fullt opptatt med å orientere seg. Hvis omgivelsene er rolige og lyset dempet, kan mange allerede den første timen etter fødselen betrakte foreldrenes ansikt.
Spedbarn skjeler ofte, men det retter seg gjerne fra 3-4-månedersalderen av, når barnet får samsyn og begynner å kjenne igjen enkelte gjenstander. Best ser det ting med gode kontrastfarger, som sort/hvitt. Ved 6-månedersalderen kan barnet skjelne duse farger fra hverandre. Synet utvikles raskt, men skarpsynet er ikke ferdig utviklet før rundt skolealder.
Hørselen
Hørselen er bedre utviklet enn synet hos den nyfødte. Barnet foretrekker helt fra fødselen av å høre menneskestemmer fremfor andre lyder, og allerede etter få dager skiller det foreldrenes stemmer fra fremmede stemmer. Når det er cirka én måned gammelt, viser barnet at det reagerer på hørselsinntrykk ved å redusere sine spontane bevegelser, og fra 4-månedersalderen snur det hodet mot lydkilder. Forskning viser at barnet kan skille mellom forskjellige språklyder allerede fra det er én måned gammelt. Med andre ord, den første forberedelsen til å lære å snakke har startet.
Persepsjon
Persepsjon betyr barnets personlige og subjektive opplevelse av sanseinntrykk. Det vil si en prosess hvor det barnet sanser blir omdannet til en opplevelse som gir mening.
Den tidlige perseptuelle utviklingen kalles ofte for sensorimotorisk utvikling, fordi det i stor grad er gjennom bevegelse (motorikk) at spedbarna tilegner seg kunnskap om seg selv i forhold til omverdenen. En begynnende intellektuell utvikling er også knyttet opp de andre utviklingstrinnene.
Allerede i løpet av få dager og uker utvikler barnet ferdigheter, og det blir i stand til å kjenne på opplevelser og trekke slutninger av det det sanser. Oppfatning av dybde og form er eksempler på to ferdigheter som kommer tidlig og gir barnet mening. Oppfatning av sitt eget speilbilde og forståelse av at det er seg selv det ser, kommer vanligvis først etter 1-årsalderen, selv om barnet allerede ved 6-månedersalderen kan smile og pludre mot speilbildet sitt.
Bevegelsesutvikling (motorikk)
Det er ikke noe tidspunkt i livet hvor utviklingen skjer så fort og fører til så store forandringer som i det første leveåret. Dette speiles spesielt godt i barnets utvikling av bevegelser.
Allerede i fosterlivet utvikles automatiske bevegelser kalt primitive reflekser. Disse er til stede ved fødselen, og kan ikke kontrolleres av den nyfødtes hjerne. Refleksene hjelper barnet å overleve, men bidrar også til å trene på ferdigheter barnet selv skal kontrollere senere. I løpet av de første månedene etter fødselen frem til barnet er cirka 1 år vil disse primitive refleksene gradvis hemmes av den stadig mer modne hjernen. Dermed overtar viljestyrte bevegelsesmønstre og holdningsreflekser. Det er helt nødvendig med en slik overgang fra primitive reflekser til viljestyrte bevegelser for at barnet skal utvikle seg normalt. Hos barn med hjernesykdom eller skade fra svært tidlig alder, ser man at de primitive refleksene kan bli værende mye lenger.
Motorisk kontroll begynner med hodet, fortsetter med kroppen og deretter armene, beina, hendene og føttene. Bevegelsesmønsteret det første leveåret er vanligvis symmetrisk, altså at det ikke er noen tydelig sideforskjell hos barnet. Ved vedvarende sideforskjell mellom de to kroppshalvdelene, bør barnet undersøkes av lege.
Barnet bør tidlig (senest fra barnet er to måneder) få oppholde seg mye på gulvet med god plass rundt seg og stimulerende omgivelser å utvikle seg i. Selv om modningen av nervesystemet, og dermed muskel- og skjelettsystemet, går i ulik takt hos alle barn, vil barn med riktig stimuli over tid oppleve mestring og dermed utvikling innenfor sine rammer.
0–3 måneder
Som nevnt domineres bevegelsesmønsteret ved fødselen og i de første leveukene av primitive reflekser. Mange kaller dem også for overlevelsesreflekser. Et godt eksempel på dette er søke- og sugerefleksene, som er helt nødvendige for å sikre barnet mat, enten det er fra bryst eller flaske. Andre primitive reflekser er gripe- og gangrefleksene. Griperefleksen utløses når håndflaten berøres. Fingrene griper da rundt gjenstanden som utløste refleksen. Når babyen holdes opp så beina berører et fast underlag, aktiveres gangrefleksen og babyen imiterer gange.
I denne perioden hvor de primitive refleksene er til stede, klarer ikke barnet å styre enkeltbevegelser. Det vifter aktivt med bein og armer uten å kunne gripe bevisst. Barnet klarer imidlertid å løfte hodet opp fra bakken når det ligger på magen, dette er en ferdighet som utvikles fra første levemånedene.
4–6 måneder
Samtidig som de primitive refleksene gradvis dempes, avtar også barnets generelle bøyemønster. Nå kan enkelte ledd i armer og bein være strake, samtidig som andre er bøyde. Barnet utvikler hodekontroll i denne perioden, og kan dermed studere omgivelsene på en mer selvstendig måte.
Bedre hodekontroll gir også større muligheter for å studere egne kroppsdeler. Det er derfor ikke overraskende at det er i denne perioden barnet oppdager hendene sine og en viktig funksjon innledes: samarbeidet mellom syn og hånd. Fra cirka 4-månedersalderen griper barnet også aktivt, og grepet blir gradvis mer bestemt og presist. Noen gjenstander kan nås, mens andre er utenfor rekkevidde. På denne måten lærer barnet noe om avstand, og at det har både muligheter og begrensninger.
Ved 6-månedersalderen lærer barnet å rulle når det ligger på gulvet. Vanligvis lærer det først å rulle fra mage til rygg, og noe senere fra rygg til mage. Denne ferdigheten opplever barnet som et stort fremskritt, fordi det gjennom denne aktiviteten utvider sine muligheter til å oppdage og utforske ting. Barnet er derfor også svært motivert for å trene inn rullebevegelser. Sammen med kryping og krabbing er rullebevegelsen den første forberedelsen på å lære å gå.
7–9 måneder
Denne tidsperioden er bevegelsesmessig en meget aktiv periode i barnets liv. Barnets bevegelsesområde og repertoar utvider seg, og det er nå viktig at barnet får bevege seg mest mulig fritt på gulvet.
I denne perioden lærer barnet både å sitte og krype. Mange kryper først gal vei – de beveger seg baklengs, selv om de vil fremover. Det kommer av at overkroppen er mye sterkere enn beina i denne alderen. Kryping er ikke så viktig, noen går rett til krabbing.
Selvstendig sittefunksjon utvikles mot slutten av perioden, men mange trenger fortsatt noe støtte. Det anbefales at barnet ikke settes opp i sittende stilling alene før det selv klarer å reise seg opp i sittende stilling. Setter du barnet opp tidligere, belastes den umodne muskulaturen og ryggraden unødig. Først når barnet selv setter seg opp, er ryggen sterk nok til å tåle belastningen. Når barnet klarer å sitte selv, uten å måtte støtte seg på armene, betyr det at stabiliteten i hofter og rygg er blitt bedre. Nå foretrekker gjerne barnet å sitte når det utforsker omgivelsene sine.
Ved 9-månedersalderen anvender barnet pinsettgrep. Det vil si at det klarer å plukke opp ting mellom tommel og pekefinger. En ny verden åpner seg for barnet nå når selv de minste gjenstander kan studeres, stables og sorteres. På dette tidspunktet begynner en også å ane hvilken hånd som vil bli den dominerende. Den dominerende hånden brukes fortrinnsvis til å undersøke en ting med, mens den ikke-dominerende hånden holder tingen. Det er viktig at barnets valg respekteres, og at man ikke prøver å påvirke et venstrehendt barn til å bruke høyre hånd.
10–12 måneder
Barnet ønsker stadig vekk å utvide sin aksjonsradius og jobber nå iherdig med å videreutvikle sine bevegelsesferdigheter. Når barnet kan krabbe, vil det gjerne opp og stå. I denne perioden er dette mye mer interessant enn å sitte. Ved veksling mellom å stå og sitte lærer barnet også å bedømme og tilpasse seg høydeforskjeller. De fleste lærer å gå med støtte. Noen lærer også å gå uten støtte i slutten av perioden.
Barn i denne alderen er svært mobile og nysgjerrige, og krever hele tiden observasjon. Det er derfor ikke så rart at mange foreldre opplever perioden som meget anstrengende. Men barnets nysgjerrighet og gå-på-mot er et sunnhetstegn, og det er viktig at denne utviklingen ikke bremses. I hele vår tilværelse lærer vi nytt ved å være nysgjerrige og ved å stille spørsmål. Barnet kompenserer for manglende språk gjennom å plukke på, undersøke ting og putte dem i munnen.
12–15 måneder
Som et resultat av innlærte bevegelser og opptrening av balanse tar barnet nå sine første skritt. I begynnelsen er armene høyt løftet, gangen bredsporet, og kroppen lener seg svakt fremover. Hofter, knær og ankler er lett bøyde, og hele foten plasseres på underlaget samtidig. For å gi barnet best mulig støtte og balanse er føttene flate, uten særlig spenst, og peker gjerne litt utover. Gradvis oppnås bedre koordinering og balanse, men ingen annen bevegelsesferdighet tar så lang tid å modnes som gangen. Først ved 7-årsalderen er gangen ferdig etablert slik vi kjenner den i voksen alder.
Intellektuell, personlig og sosial utvikling
Man vet at barn lærer fra første stund og har sine psykologiske særegenheter. Som nevnt under persepsjon, påvirker utviklingsområdene hverandre. Med andre ord, intellektuell utvikling påvirkes av barnets bevegelsesutvikling og omvendt. Andre utviklingsområder er den personlige og sosiale utviklingen, og alle disse områdene påvirker hverandre gjensidig. Barnet lærer av de erfaringene det gjør ved å bruke sansene sine, og ved å bruke kroppen aktivt når det utforsker omgivelsene. Læring foregår i en balanse mellom påvirkning fra omgivelsene og at barna aktivt prøver ut det de har rundt seg til daglig. Det er viktig å huske på at utviklingen skal være naturlig for barnet, og i de første leveårene er barnets følelse av trygghet og tillit det aller viktigste.
Intellektuell utvikling
Den intellektuelle utviklingen omfatter utvikling av tankeevne; evne til å løse problemer av forskjellig art, forstå logikk, begrep og nyanser, og å bruke språk.
Spedbarnet begynner å forstå at visse forhold henger sammen allerede ved 1–2-månedersalderen. Det skjer gjennom stadige gjentagelser av de samme sanseinntrykkene, og ikke uventet er brystet noe av det første babyen gjenkjenner.
Grunnlaget for barnets intellektuelle utvikling starter dermed like etter fødselen, selv om den intellektuelle utviklingen først viser seg tydelig fra omkring 8–9-månedersalderen. Barnet begynner da å forstå meningen med forskjellige lyder, reagerer på navnet sitt og enkle beskjeder som “nei”. Barnet utvikler språket sitt ved at det i denne alderen begynner å gjenta lyder. De første ordene kommer gjerne ved 10–12-månedersalderen, men det er, som ved den motoriske utviklingen, store individuelle forskjeller i barns språkutvikling. Når først språkutviklingen er i gang, går det raskt; barnet lærer cirka ett ord per uke fra 1 år og ett ord per dag fra 2 år. Vi sier grovt at barnet kan sette sammen setninger på to ord ved 2-årsalder og tre ord ved 3-årsalderen.
Barnets hukommelse er påfallende kort langt opp i småbarnsalderen. Varig hukommelse oppstår først nærmere 5-årsalderen. Ved 3-månedersalderen glemmer barnet mor etter cirka en ukes atskillelse, i 6-månedersalderen varer erindringen i omtrent to uker, og i 18-månedersalderen cirka tre måneder. Spedbarnets korte hukommelse sier også noe om hvor avhengig barnet er av repetisjoner for å lære.
Personlig utvikling
Den personlige utviklingen er et resultat av de erfaringene barnet får i forhold til fysisk og psykisk omsorg, samt at det blir akseptert og respektert. For å bli trygg og knyttet opp til deg som foreldre trenger barnet mye omsorg, kjærlige følelser og tilstedeværelse. Hvis barnet opplever og føler tillit, vil det også ha lettere for senere å utvikle stabile forhold til andre mennesker.
Sosial utvikling
Den sosiale utviklingen omfatter utviklingen av normer og regler, samt oppfatninger og holdninger til hva som er akseptabelt, riktig og galt.
Helt fra fødselen av er barnet et sosialt vesen. Det tar initiativ til kontakt gjennom kroppsbevegelser, ansiktsuttrykk og lyder. Det er viktig at barnet opplever å få bekreftelse med blikk og svar. På den måten lærer det seg at det nytter å ta kontakt og får bekreftet at det er en viktig person for deg som forelder. Barnets sosiale utvikling er derfor svært avhengig av mors og fars/medmors tilknytning og samspill med barnet. Det er de sosiale ferdighetene som i stor grad er avgjørende når barnet skal knytte gode vennskap med jevnaldrende. Det er mye som tyder på at grunnlaget for både den personlige og den sosiale utviklingen starter tidlig i spedbarnsalderen. (Se Kontakt, samspill og utvikling.)
Barn med forsinket utvikling
Hos noen barn vil medfødte funksjonshemninger bli oppdaget like etter fødselen, mens andre først kan vise tegn til forsinket utvikling senere i det første leveåret. Hvis du som forelder føler bekymring for barnets utvikling, er det både riktig og viktig at du tar kontakt med helsepersonell. Du kan gjerne kontakte helsestasjonen. I de aller fleste tilfellene er heldigvis foreldrenes bekymringer grunnløse, men det kan være godt å dele dem med kvalifisert fagpersonell. Dette er en av helsestasjonens viktigste oppgaver. De kan også gi deg henvisning hvis det er behov for å søke videre hjelp.
Hvis undersøkelser viser at barnet ligger etter i utviklingen innen ett eller flere områder, taler all erfaring for at tidlig behandlingsstart gir best resultat. Dette fordi deler av hjernen til spedbarn har en egen evne til å ta over for områder i hjernen som ikke virker like godt. I slike situasjoner vil ofte fagpersoner bli trukket inn for å dekke barnets ekstra behov for stimulering.
Men det er viktig å være klar over at barn med forsinket utvikling er enda mer avhengige av mor og fars/medmors kjærlighet og omsorg for at utviklingen skal bli best mulig. Det er derfor vesentlig at en ikke glemmer å være vanlige foreldre og gleder seg over hvert fremskritt barnet viser.
