Siden Bjørg hadde for mye fostervann og måtte tappe av hele fem liter, ble det bestemt at fødselen skulle igangsettes tre uker før termin. Barnerommet sto klart og sengen til høyt ønsket Amanda sto ferdig oppredd hjemme i huset deres på Ålgård i Rogaland.
10. juni ble Bjørg igangsatt og i løpet av natten hadde Bjørg tette maserier. Eller; det hun trodde var maserier. Da hun ble undersøkt tidlig om morgenen, viste det seg at hun hadde sju cm åpning og at fødselen var skikkelig i gang. På slutten gikk det så fort at Bjørg ikke fikk med seg at jenta var ute.
Bjørg fikk ha henne på brystet «et halvt sekund»
– Er dette mi jente? Hvor kom du fra? Hun kom plutselig ut, uten at jeg hadde
fått det med meg! Forteller Bjørg Berge-Øvrebø.
Amanda hylte med en gang, men så ble det helt stille. Bjørg fikk ha henne på brystet ”et halvt sekund”, før hun ble ført ut. Etter nærmere to timer blir Bjørg og Bjørn mer og mer bekymret. Jordmora bekrefter at de vil bli kontaktet umiddelbart, dersom det skulle være noe alvorlig. De slår seg til ro.
Ut på ettermiddagen får de beskjed om at Amanda ligger på nyfødtintensiven, og at de kan få se henne. Der får de vite at jenta har en lunge- og hjerteproblematikk, og hun er tilkoblet respirator. Bjørn spør hvor lenge Amanda må ligge der, og får til svar: ”til over helgen”.
– Da tenkte vi at det ikke kunne være så alvorlig. Men så spurte de om vi ville døpe henne. Vi så ikke poenget – hun skulle jo hjem snart likevel, sier Bjørg.
– Dere må komme med en gang!
Bjørg er selv utdannet prest og hadde planlagt dåpen før fødselen. Bjørg og Bjørn ville ha den samme presten til å døpe Amanda som de selv hadde hatt da de giftet seg. Dette er en god kollega av Bjørg og en nær venn av dem begge. På dåpsdagen til Amanda skulle Bjørg være mamma – ikke begge deler.
Etter besøket på nyfødtintensiven, går de opp på barselrommet sitt. De har ikke spist siden før fødselen, og må ha noe å gå på. De rekker ikke begynne å spise, før telefonen ringer fra intensiven: – Dere må komme med en gang!
Nede på intensiven igjen, ser de at alle de andre foreldrene er ute av rommet. De hadde blitt bedt om å gå ut. Selv om Amanda er tilkoblet respiratoren er hun nå lys våken.
– Hun fanget blikket mitt. Låste det. Og vi så for første gang at hun hadde brune øyne. Det var utrolig mye som for gjennom hodet akkurat da, forteller Bjørn.
Bjørg døper datteren selv
Bjørg og Bjørn bestemmer seg raskt. Amanda skal døpes. Og de blir enige om at Bjørg skal gjøre det selv. Hun takker nei til både prestekjole og alterbok. Til stede er også Bjørgs foreldre som er ankommet sykehuset for å treffe barnebarnet sitt.
– Jeg husket det meste man skal si. Hun ble i hvert fall godt døpt, selv om det var mer grining enn ord.
Så stabiliserer situasjonen seg noe, men det skal ikke vare. Og ved midnatt blir det bestemt at hun skal overføres til Rikshospitalet. De to nybakte foreldrene blir ”beordret” til å få seg litt mat og litt søvn. De sovner mens de klamrer seg til hverandre, og våkner i nøyaktig samme stilling. På morgenkvisten får de se åtte personer gjøre hver sine oppgaver når den lille kroppen skal koples til en annen pustemaskin som kan være med i ambulanseflyet. Selv tar de rutefly og ankommer like etterpå.
Strikket og strikket ...Lite visste han og Bjørg om at dette skulle ta av. Familie og venner – også de som ikke hadde strikket på årtier – satte i gang med tepper, luer og sokker i bittesmå størrelser. Plaggene leverer Bjørg og Bjørn personlig på intensiven, og alt blir varmt mottatt. De har ikke annet å gi de som ligger på intensiven, alternativet er bomullstepper og bomullsbleier som de bruker over de små for å lune, men både pleiere og foreldre ser at de små ullplaggene er bedre, varmere og finere. Litt farger er med på å skape litt normalitet opp i den kritiske situasjonen barn og foreldre er oppe i på nyfødtintensiven.– Alle som ønsker det, kan bidra. Alt blir varmt mottatt! Sier Bjørg og Bjørn.
– Det å kunne bety en forskjell for andre barn og foreldre som går igjennom det samme, det har hjulpet oss, masse. Det gjør det ikke noe bedre, ikke i det hele tatt, men det gir litt mening, midt oppi det hele. Amanda sitt liv setter spor, og det blir masker med mening.
