Å se den lille på ultralyd kan være en flott og magisk opplevelse. Men det er viktig å huske på at det er en medisinsk undersøkelse også. Her er 16 leseres opplevelser.

Publisert: 26. oktober 2009

Dette er tidligere innsendte bidrag. Vil du dele din? Send den til babyverden@sandviks.com.

– Alt var perfekt!

Jeg må fortelle om min aller første ultralyd, da var jeg i uke 18 av svangerskapet. Dette var noe jeg hadde gledet meg til fra jeg fant ut at jeg var gravid i uke 5. Så det fortonet seg jo som en hel evighet frem mot uke 18 da.
 
Ukene gikk og UL begynnte å nærme seg, jeg ble mer å mer sikker på at det var noe galt med lille spire uten egentlig å ha noen spesiell grunn til det. Datoen for UL kom, og dette var jo ett øyeblikk jeg skulle dele med min kjære + glede meg over. Men siden han er sjømann og jobber 14 dager av gangen, var det jo typisk at han var på jobb når vi skulle på UL.
Jeg begynte å grue meg, tenkte at de ble ille å få beskjed om at det var noe galt uten mann min som støtte der. Jeg aner virkelig ikke hvorfor jeg tenkte slik men…. Da dagen var kommet satt jeg ikke lenge å ventet før det ble min tur. Jeg pratet litt med gynokolog først og fikk fortalt at jeg var redd spira skulle være død eller at noe var galt og hvor ille det var at mann min ikke fikk ta del i dette. Han beroliget meg så godt han kunne og sa at jeg skulle få med bilder på cd + video så min kjære kunne få ta del i dette hjemme. Jo da det hjalp jo litt men jeg var fortsatt ikke sikker på om den virkelig levde der inne…….
 
Da jeg lå på benken og den KALDE gelen klasket ned på magen min steg jo pulsen noen hakk, og da han begynnte å «kjøre» den dingsen rundt på magen min kom det fram ei lita spire der inne, h*n så litt ut som en liten ailien der h*n lå men gud så NYDELIG allikevel. Jeg hadde tårer i øyekroken.
Til og begynne med var h*n veldig rolig, men så plutselig var det full fart, h*n vinket å veivet med armer og bein og snudde seg rundt. ALT var perfekt !!! Min kjære så gullet på skjermen hjemme og jeg tror det gjemte seg en liten tåre i øyekroken der også.
 
Tenke seg til at det befinner seg ett lite minimenneske inni meg og alle de bekymringene som følger med! Det er jo et under, nei et mirakel er det. Nå må jeg også si at jeg og min mann hadde prøvd å få til dette lille miraklet i 2 år, så jeg tror det var derfor jeg var så redd det ikke skulle gå bra med lille der inne.
 
Nå er jeg 26 uker på vei og har vært på ennå en UL etter den første, ALT var perfekt da også, og min siste UL skal jeg ta om ca 4 uker. Jeg har sluttet å bekymre meg for at det ikke står bra til med lille der inne, kjenner liv hver dag så h*n sier i fra at alt er bra. Gleder meg ordentlig til siste UL hvor vi får bekreftet om det er gutt eller jente er inne! 

– Bare samboeren min visste kjønnet

Min ultralydundersøkelse skilte seg nok ikke fra de fleste andre ultralydundersøkelser, men det som skjedde etterpå var kanskje litt utenom det vanlige...

Min samboer og jeg begynte relativt sent å diskutere om vi ville vite barnets kjønn dersom dette var synlig på ultralydundersøkelsen i uke 19. Mamma ville vite, men pappa ville ikke. Dermed endte vi uavklarte opp på jordmorens kontor og da den flinke og erfarne jordmoren sa at hun tydelig så hvilket kjønn barnet vårt hadde, så måtte vi finne på noe. Jeg spurte om hun kunne skrive svaret på en lapp og legge denne i en forseglet konvolutt, og hun så gjorde. Siden min samboer var den som ikke ville vite, tok han rede på konvolutten og gjemte den.

Ultralyden var 5. november og jeg fleipet med at jeg kanskje kunne få "svaret" i julegave. På julaften lå det en konvolutt under juletreet.  
 
Denne ble åpnet med bankende hjerte, men inni sto det ingenting om barnets kjønn, bare et brev. Brevet begynte slik: "Dette var nok ikke den konvolutten du ønsket deg..." og fortsatte med en hyllest av meg og de gode forventningene til barnet som skulle komme og forventningene om foreldrerollen for oss begge. Til slutt hadde han laget en gåte som jeg trodde ville føre meg til jordmorens konvolutt. 
 
Det gjorde den forsåvidt også, men først førte den meg til en ny gåte, så til enda en osv... Først 29. desember hadde jeg fått nok spor til å dra mesterkokken Eyvind Hellstrøms bok "Enkelt og perfekt" ut av bokhylla og på side 113, med oppskriften på "potet- og purreløksuppe med reker" lå konvolutten fra sykehuset! Konvolutten ble flerret opp og der sto det "en pike :-), lykke til"...
Lillejenta vår ble født 1. april.

Det var flere der inne...

Hei på deg, var ordene jeg tenkte, da jeg først så min bitte lille spire på skjermen. 
 
Jeg var bare 5 uker på vei, men gleden av å se den lille var stor. Vi fikk beskjed om å komme tilbake i uke 12 for å se at alt fortsatt var bra, og ja visst, det sto godt til med lille spire.

Ny ultralyd i uke 16 og se! der ligger det ei lita tulle, og jeg måtte ut og kjøpe rosa tøy og fant ett navn til henne. Nathalie ble navnet.
 
Men så undres jeg så veldig den store kulen på magen. Jeg syntes den var litt vel stor. Ny ul i uke 19 og der var ikke ei tulle, men TO!! Så jeg måtte ut og kjøpe mer rosa tøy og navnet på nr 2 ble Natasha. Gleden var stor med to i magen!
 
Forsnakket UL-damen seg?

Endelig var dagen her! 2. mars skulle vi endelig få se hvem huleboeren vår var! Dagene hadde sneglet seg frem mot denne magiske datoen, og når den endelig var her var vi både redde og spente på en gang meg og min samboer.
 
Var alt bra? Hadde h*n 10 fingrer og 10 tær? Vi hadde på forhånd bestemt oss for at vi ikke ville vite kjønnet, det skulle være en overraskelse når h*n kom ut. Selv var jeg bombesikker på at vi fikk en gutt, men vi ville som sagt ikke vite noe.
 
Endelig var det vår tur, og opp på benken bar det. Den kalde gelèen ble tatt på, og plutselig åpenbarte det seg et lite vidunder på skjermen.
 
Vår lille baby, som slo kollbøtte og lekte seg inni der. Det var en ubeskrivelig følelse å se at barnet vårt hadde det bra inni der. Jeg hadde ikke kjent liv ennå, så det var godt å få en bekreftelse på at det faktisk var liv inni der. 
 
Vi hadde gitt beskjed at kjønnet skulle være en overraskelse, så UL-damen sa at hun kom derfor til å si han uansett, og hun pekte og forklarte hva det var vi så på han.

Vi fikk se det pittelille hjertet som slo taktfast, og det var ikke få ganger både meg og min samboer måtte opp å tørke tårer. Og jammen trodde jeg ikke at jeg så en liten tut også! Alt stod bra til fikk vi vite, en liten baby, akkurat slik den skulle være. På dagen 18 uker gammel.

På slutten ble vi spurt om vi hadde noen spørsmål. Vi så på hverandre, skulle vi vite kjønnet? Der og da hadde jeg fryktelig lyst å vite det, det holdt hardt, men jammen klarte vi å la være. "Det lever og har det bare bra inni der" sa UL-damen, "så dere kan slappe helt av, og bare nyte de neste månedene"
Så skulle hun regne seg frem til termindatoen min, og da hun sa hvilken dato som kom til å bli overtidsdatoen min, sa jeg at jeg håpte hun kom til å komme ut før den tid, da det var dagen for 80-årsdagen til min bestemor, og jeg ville ikke feire den på sykehuset. "Hun sier du" sa UL-damen, " Er det noen grunn til det?" Nei svarte jeg, det var helt tilfeldig, jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg sa hun, da jeg alltid pleier å si han siden jeg tror det blir en gutt. "OK, jeg begynte å lure på om du var blitt synsk" svarte ULdamen da.
 
Jeg kvapp litt når hun sa det, hva mente hun? Fikk vi en jente, eller var det bare for å forvirre meg? Hun hadde jo allerede sagt han og det, kanskje hun derfor måtte si hun også?

Månedene frem mot fødselen gikk, og guttefølelsen min vokste seg sterkere for hver dag. Overraskelsen var derfor stor, da jeg 3 dager over termin, fødte en velskapt liten jente!
Jeg har alltid lurt på om det var en forsnakkelse fra UL-damen sin side den gangen, eller om det var helt tilfeldig at hun lurte på om jeg var synsk. Det spiller uansett ingen rolle, vi har fått verdens deiligste lille baby! 
 

Viste "peace-tegnet" inne i mammas mage!

Ultralyden var fantatisk. Det eneste som manglet var samboeren min. Hadde ventet lenge på denne dagen, 25. september skulle jeg endelig få se deg!
 
Samboeren min var på jobb i Nordsjøen så jeg hadde med meg mamma og min søster. Visste egentlig ikke helt hva jeg gikk til, men forstod fort at dette hadde vært verd å vente på..
 
Legen spurte meg om jeg hadde merket noe ennå og jeg svarte at; ja, jeg kjenner mye liv. Han ble overrasket siden jeg var kun 18 uker på vei. Men med en gang vi begynte ultralyden sa han at nå forstod han at jeg hadde merket mye liv. For der lå en liten gutt og sprellet for harde livet, det fantes ikke ro i ham. Og det var ikke så vanskelig å se hva det var heller når han lå å sprellet på den måten.

Jeg visste at barnets far ville bli ekstra glad når han fikk vite det var en gutt! Legen satt og irriterte seg over alle bevegelsene til lille gutten min, for han fikk nesten ikke tatt noen bilder, og vi bare lo mer og mer. Syntes det var så moro, men vi knakk helt sammen i latter når det kom opp to fingrer med peace- tegnet (V)! Hehe, og det så ut som gutten bare lo og herjet med vilje. 
 
Vi fikk noen bilder av lille gutt til slutt, og jeg ser for meg lillegutt hver dag. Så livlig og vill i magen min <3 

– Definitivt min nese!

At jeg skulle være gravid var ganske utenkelig for meg. Ikke hadde jeg hatt mensen på et par år, og fire uker før hadde jeg tatt en graviditetstest som var negativ. Men der lå jeg med blå gele på magen og det kom for en dag at jeg var 6 måneder på vei. Jeg var så sjokkert, så for å ikke gjøre det verre, fikk jeg verken se skjermen eller ta med meg noen bilder.
 
Neste gang jeg var inne til ultralyd hadde jeg den samme spenningen i kroppen som de fleste andre, var alt okay? Var det gutt eller jente? Jeg og barnefar var ikke lenger sammen da, men vi hadde pratet om det, og han ble med på den andre ultralyden, noe jeg var veldig takknemlig for. Han ville ha jente og jeg ville ha gutt, men fordi navelstrengen lå i veien, kunne de ikke si sikkert hva det var. Dermed kunne vi spøke om hva som var verst, en jente eller en gutt med liten penis? Og endelig kunne jeg slappe litt av, se der er babyen min!
 
Men bilder! Midt oppi det her glemte vi rent å spørre etter bilder! Da sykehuset hadde mye pågang var det bare å bestille time hos Majorstua-klinikken med en gang. Men tredje gang jeg var inne til ultralyd var det ikke tvil om hvilket kjønn det var. Blåst opp med prosjektor stort på veggen var det første vi fikk se en gutts kjønnsorgan. Den lille var ikke spesielt fotogen, derimot. Begge armene, navelstrengen, og til tider begge beina, lå i veien for ansiktet. Så legen prøvde i en time, og jeg måtte stå og hoppe litt for å se om det hjalp for å få flytta på ting. Til slutt fikk vi noen få glimt av et ansikt som definitivt hadde min nese! Og til slutt fikk jeg bilder å holde og se på mens jeg gikk å lengtet etter å holde han.
 
Å se barnet i sin helhet for første gang ble et tårevått øyeblikk for begge

Å få komme på ultralyd var en stor opplevelse for både meg som mor og far. Før vi reiste til ultralyd-undersøkelsen hadde vi blitt enige om at vi var fast bestemt på at vi ville vite hvilket kjønn vi hadde i magen.Vi var også skråsikre på at vi skulle få vite det.
 
Så kom vi til å få vite hvilket kjønn det var; jordmoren gjorde sitt ypperste for å finne det ut. Barnet lå med navlestrengen mellom bena og den knep igjen så vi ikke fikk skulle få se. En sjenert baby med andre ord.
 
Vi var kjempe skuffet for at vi ikke fikk vite det. Siden vi var så forberedt på at vi skulle få vite det.
 
Men vi kom fram til at det å få vite kjønnet hadde egentlig ingenting å si. Vi får jo vite det uansett, den dagen barnet blir født. Det blir ekstra spennende når vi ikke vet kjønnet, og vi gleder oss kjempemasse.
 
Min ultralyd: Satte inn ett egg – fikk to barn!
 
Renate fikk satt inn et befruktet egg med IVF-behandling. Hun stusset veldig da gynokologen bemerket at "det var satt inn to flotte egg". – Det var godt jeg lå i den stolen, ellers hadde jeg rullet ned.

Det var en spennende tid i fjor sommer og høst. Etter å ha vært igjennom IVF ble vi endelig gravide! St.hans-dagen var testen positiv, og ultralyd ble bestilt til tre uker senere.

Jeg var veldig spent, turde ikke helt å tro vi skulle lykkes! Ett kjempefint egg ble satt tilbake, og nå skulle jeg endelig få bekreftet at det hadde gått fint. Mannen min kunne ikke være med, så jeg dro fra jobben og kjørte til sykehuset alene. Jeg følte meg absolutt gravid, med kvalme og tretthet men allikevel var jeg spent på å få se dette lille nurket. Jeg hadde hørt så mye om dette å få se hjertet slå og at det var liv!
 
Det var fellesferie, så det var en vikar på gynekologisk som tok ultralyden. Det ble vaginal ultralyd, jeg var i uke 8+5 og jeg lå i stolen der og kikka rundt meg. Gynekologen så i papirene mine at vi hadde vært igjennom IVF, og sa at "det var da to flotte egg du fikk satt tilbake".
 
Jeg måtte jo rette på han og si at det ikke stemte, det var jo bare ett egg vi satte inn! Men neida, her var det to små fostre som koste seg! Det var godt jeg lå i den stolen, ellers hadde jeg rullet ned fra en hvilken som helst benk! Hvordan i alle dager kunne dette være mulig?? Akkurat da skulle jeg så gjerne ønske at mannen min var der, for jeg var helt i sjokk! Etter litt stotring og stamming ble jeg bare irritert, for han måtte jo ha tatt feil. Så jeg spurte litt snurt om jeg ikke kunne få se på skjermen siden dette måtte bare være tull.
 
Så fikk jeg med et bilde, og selv om jeg så det svart på hvitt, kunne jeg ikke fatte og begripe at jeg nå hadde tvillinger i magen! De neste minuttene og timene og dagene gikk jeg og lo hysterisk og gråt om hverandre..
 
Senere skulle det bli mange ultralyder, og alt gikk kjempefint! Det har aldri vært noen tvil om at jentene våre er eneggede i alle fall! Nå er de snart 9 måneder og jeg blir like rørt hver gang jeg ser det første ultralydbildet!
 
Ville ikke ta abort – jeg ville bli mamma!

Det gikk mot slutten av januar da jeg som 17-åring fant grunnen til de sterke magesmertene mine. Det var hverken kolikksmerter eller blindtarmbetendelse, men et lite egg som festet seg i livmoren min. Starten på et nytt liv – mitt barns liv!
 
Først i mars fikk jeg time på SUS til innvendig ultralyd. Jeg var livredd og helt i fra meg under hele undersøkelsen. Graviditeten min kom som et sjokk på familien min, og var ikke noe særlig velkommen i starten. Meningen med denne ultralyden var altså å finne ut hvor langt på vei jeg var, for å se om det enda var mulig å få utført en abort.
 
– Jeg kunne ikke annet enn å gråte
Selv var jeg helt imot bare tanken på abort, men jeg var ikke sterk nok til å si ifra. Jeg kunne ikke annet enn å gråte. At det skulle gå an å føle seg så tilsidesatt i sitt eget liv. Jeg husker ikke noe av det som ble sagt under ultralyden, men har i etterkant blitt fortalt at jeg var rundt 7 uker på vei, og jeg hadde meeer enn god nok tid på meg å få utført en abort!
 
Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg tenker på denne uttalelsen fra dem som undersøkte meg. Jeg som hadde gledet meg såå til å bli mamma, høre hjertet slå for første gang, se den lille ta saltoer på skjermen foran meg under ultralyden og være lykkeligere enn jeg noen gang før hadde vært. Men slik ble det altså ikke. Jeg fikk hverken høre noe hjertelyd eller se noen bilder, og dette knuste hjertet mitt. Mitt første barn skulle ende opp som en foreldreløs liten engel, og jeg skulle bli nødt å leve resten av livet mitt i uvisshet om hvem mitt første barn skulle ha vært.
 
Men så endret alt seg...
Etter 2 uker i ren sorg og smerte forandret alt seg. Jeg som hadde følt meg som om hjertet mitt var blitt revet ut, tråkket på og kastet bort av dem jeg trodde skulle være der for meg og støtte meg uansett hva det skulle være. Jeg som trodde at livet mitt aldri skulle bli verdt å leve igjen, skulle nå endelig se at det hele bare hadde vert et utrolig dårlig oppbygget kapittel i livet mitt. – For gjett hva?? Jeg skulle bli mamma!! Jeg var ikke noen feig liten jente lenger, som var redd for å uttrykke sine meninger, og bestemme over sitt eget liv og fremtid. Den voksende magen hadde gjort noe med meg, og vekket til live den kommende mammaen i meg som for alt i verden vil beskytte det kjæreste hun eier og har. Nå kunne jeg endelig legge de vonde ukene bak meg, og bare glede meg over hver dag som gikk, og som førte meg nærmere målet og belønningen for alt jeg hadde vært igjennom.
 
En annen UL-opplevelse andre gang! 
Før jeg kunne få hilse på mitt første barn i egen person, sto en ny og sterkt forbedret ultralydundersøkelse foran meg. Den 20. mai kom endelig dagen jeg og kjæresten min hadde ventet på! Vi skulle endelig få sniktitte litt på det lille mirakelet som boltret seg i magen min, og ikke minst forsikre oss om at den lille hadde det bare bra. Jeg var som et lite barn før julaften. Det kriblet i hele meg, og jeg klarte hverken å sitte stille eller sove ordentlig nettene før den store dagen!
Jeg, Thomas (kjæresten min), faren hans og mamma møtte opp på sykehuset der ultralyden skulle finne sted. Tiden fra vi ankom sykehuset og til jordmor kom og hentet oss gikk sååå utrolig sent. Jeg husker jeg satt og holdt Thomas i hånda og smilte fra øre til øre. Jeg smilte helt inne i fra hjertet og ut. Jeg følte meg bare som verdens heldigste jente!
 
Endelig kom jordmor og ropte meg inn til time! Jeg, Thomas og mamma fulgte etter henne inn på undersøkelsesrommet, mens far til Thomas ventet utenfor. Men ventetiden var ennå ikke over. Før vi kunne få "hilse" på vårt kommende barn, måtte jeg sette meg ned og svare på en rekke spørsmål. Etter enda en liten stund som virket som en evighet var det endelig på tide å legge seg ned på benken der ultralyden skulle finne sted. Jeg hadde ennå ikke kjent noen bevegelser fra den lille, men nå kriblet det slik i magen på meg at jeg lurte litt på om det var spark jeg kjente. Thomas satt på siden av meg og kikket på skjermen rett foran oss, mens mamma satt på siden av jordmor og kikket på pc'en.
 
Mamma gråt, jeg lo og Thomas bare smilte
Vi satt helt musestille alle tre, og kunne ikke annet enn å bare beundre den lille skapningen som snudde og vrengte på seg foran øynene på oss. Babyen lå ikke i ro et sekund, så jordmor hadde virkelig vanskeligheter med å få undersøkt hjertet. Det var så morsomt å se! Jordmor dyttet borti magen min der hun sa at beina til babyen var, noe som også kunne sees på skjermen, og selv om jeg ikke kjente det, kunne vi like etter se babyen sparke tilbake igjen.

Jeg kunne ikke annet enn å le. Mamma gråt, jeg lo og Thomas bare satt der og smilte. Det var det vakreste jeg noen gang hadde vært med på. Jeg var så glad. Endelig fikk jeg oppleve den ultralyden jeg hadde ventet på og gledet meg til så lenge, og alt gikk over all forventning!
 
Jeg og Thomas hadde snakket mye om hvilket kjønn vi håpet mest at skjulte seg inne i magen min. Vi var mye frem og tilbake, men fant ikke noe endelig svar på hva vi helst ønsket oss. Vi fant til slutt ut av vi hadde like lyst på begge kjønn, så lenge barnet var friskt! Ikke for vår del, men for barnets del. Jeg har selv en bror med Dows syndrom, og vet at uansett hvem barnet ditt er eller hva som måtte være galt med det, elsker man det like høyt som man elsker et "normalt" eller friskt barn. Men jeg unnet absolutt ikke barnet mitt å være sykt. Selv om jeg og Thomas ønsket oss både gutt og jente like høyt, var vi omtrent helt sikre på at det var en jente vi skulle ha. Hjertelyden var rask, noe som kunne tyde på at det var en jente, og alle tester jeg tok på show sa også at vi skulle ha en jente. Til og med dem i familien sa til oss at vi kom til å få ei jente!
 
Gutt eller jente?
Så da jordmor spurte oss om vi ville vite hvilke kjønn barnet hadde svarte vi at ja det ville vi, men at vi var omtrent helt sikre på at det var ei jente. Jordmor dyttet og "flyttet" på magen, og til slutt smilte hun, kikket på Thomas og sa: "ser du hva dette er, pappa?" Jeg lå bare å kikket på Thomas med omtrent vidåpen munn, og han satt og stirret på bildet av noe som lignet veldig på en tissemann og en pung. Da babyen synes vi hadde sett nok og flyttet foten sin ned igjen, sa jordmor: "det er en gutt!"

Både jeg og Thomas fikk ganske sjokk da vi hørte dette, i og med at vi var så innstilte på ei lita jente. Jeg tror jordmor sanset at vi ikke trodde henne helt, så hun sa at man helt klart kunne se at det var en gutt, det var ikke tvil om det. Etter å ha fått høre det tok det ikke mange sekundene før vi slo fra oss tanken om at det måtte være ei jente.
 
Da vi kom ut i fra undersøkelsesrommet kunne vi ikke annet enn å smile begge to. Nå vet jeg hvordan det må føles å være ruset, for det var nettopp det jeg var: ruset på glede! Vi var helt i vår egen verden både jeg og Thomas. Thomas var nesten helt stum, og jeg bare bablet og hørte ikke hva noen andre sa til meg. Vi hadde blitt satt en uke tilbake i tid, og den vakre gutten vår var nå 17+6 uker gammel. Og ja, jeg synes virkelig at han var nydelig ved bare å ha fått se omrisset av ham. Han hadde den søteste lille nesa jeg noen gang hadde sett, og en helt utrolig pen profil!
 
Fem måneder etter kom Leon
Nøyaktig 5 måneder etter ul kom lille Leon til verden fem dager før termin. 3538 gram og 49 cm var ham. Aldri har jeg sett eller opplevd noe så fantastisk nydelig! Det som startet som et virkelig mareritt endte opp i noe vakrere enn den vakreste drøm man kan forestille seg.

Mamma og pappa elsker deg lille skatt, og vil alltid være her for deg, stille opp for deg og sloss for deg om så er nødvendig!

– Var så herlig å se!

Vi var veldig spente på den store dagen. Var det en gutt eller jente i magen? Hadde hele tiden tenkt gutt fordi det var vel det vi ønsket oss og jeg hadde ikke vært i noe dårlig form. Men tankene mine begynte å gå over til jente.
 
Men neida; det var en gutt der. Ultralyden var veldig spennende, klare og store bilder og en veldig flink jordmor. Vi fikk se lillegutt som ville suge på tommelen sin. Var så herlig og se. Har sett folk som har fått kjempedårlige og små bilder, så vi ble veldig positivt overrasket. Etter ultralyden begynte jeg å tenke "det var ikke 2 der inne." Noe som ikke var i tankene mine da jeg lå der.
 
Vi var på 3d ultralyd senere og var ikke noe fornøyd med det. Dårlig lege, gutten vår lå ikke noe bra til og dårlige bilder. Så dette var skuffende.
 
Men hadde en kjempefin opplevelse med vanlig ultralyd og var mer fornøyd med den i forhold til 3d.
 
– Heldigvis ikke så alvorlig som jeg trodde

Jeg ble innkalt 4 uker for tidlig til ultralyd til UNN i Tromsø. Grunnen til denne var at jeg var usikker på når jeg hadde hatt siste menstruasjon. På en måte så var dette kanskje ment. Jeg var alene på første ultralyd. Etter en stund på venterommet ble jeg kaldt inn til jordmor.
 
Vi snakket litt og jeg la meg på benken klar til å se vårt aller første barn. Etter noen minutter sa jordmora at hun ville at en overlege skulle komme og se på ungen. Overlege kom inn og fortsatte ultralyden. Jordmora hadde sett noe unormalt som fløt rundt i fostervannet, og ville at overlegen sjekket dette. Overlegen sa at babyen hadde gastroschise. Det er at tarmene ikke har gått inn i magen da den lukket seg. Babyen hadde tynntarmen og litt av tykktarmen ute. Dette kom som et stort sjokk for meg.
 
Det er ikke dette man forventer når man drar på ultralyd. Man venter jo at alt skal være greit med babyen, og alt skal "gå som en lek". Jeg tenkte at dette er mitt livs nederlag, å få en syk unge som ikke kan leve på normalt vis. Heldigvis var ikke dette så alvorlig som jeg trodde. De fleste ungene blir operert rett etter fødselen og de vil ikke merke noe til at de er født med tarmene utfor magen. Vi ble fulgt opp tett under hele svangerskapet. På slutten var vi på ultralyd annenhver uke. Da jeg var i uke 34 ble jeg sendt til Rikshospitalet, for det var der jeg måtte føde. Jeg kom dit på en søndag og barnefaren kom onsdagen etter, for legene sa at fødselen kunne starte når som helst.
 
Vi gikk i Oslo og Rikshospitalet i ca 3 uker før de satte i gang fødselen. Lille prinsessa vår kom til verden 18 dager før tida. Hun ble operert en time etter at hun var født. Etter 15 dager fikk vi reise hjem til Tromsø. Der var jeg og babyen på sykehuset i to netter før vi endelig fikk komme helt hjem.
 
Nå er jeg gravid for andre gang. Er i uke 22. Jeg fikk komme til ultralyd tidligere for å sjekke om alt var i orden med babyen. På venterommet var jeg så nervøs at jeg begynte å skrike. Da jeg kom inn til legen begynte jeg å skrike igjen, men heldigvis var alt bra med babyen. Vi venter en gutt med termin 14. februar. Vi gleder oss alle tre.
 
– Det vakreste og mest magiske vi har sett

20. mai viste graviditetstesten endelig positivt etter ett år med prøving etter en spontanabort. Alt gikk bra og etter 3 mnd følte vi oss lykkelige og trygge. Ultralyden var noe vi hadde gledet oss veldig mye til – helt fra den dagen vi fikk brev om dag og klokkeslett.
 
Som regel skriver jeg (blivende mamma) alltid opp timer og møter både i huskebok og på mobil, men av en eller annen grunn gjorde jeg ikke dette med en gang siden det var såpass lenge til. Når det nærmet seg steg forventningene og vi var veldig spente både på og kanskje skulle få se kjønn, men mest av alt for å se og høre at alt sto bra til med den lille skatten. Jeg var helt sikker på at vi hadde time 28.08 kl.13.00 (For jeg husker jo normalt sett slik..hihi), så dagen i forveien skulle jeg bare dobbeltsjekke tidspungtet og finne frem helsekort osv. slik at alt var klart.
 
Dette var da altså 27. august kl. 09.30, og da jeg fant fram innkallelsen fra sykehuset fikk jeg meg en stor overasskelse når det var DEN dagen vi skulle til ultralyd og ikke dagen etter, men det verste var at vi allerede skulle vært der – for en time siden! Huff huff, skal si jeg ble fortvilet! Som sagt husker jeg "alltid" på slike ting, og i alle fall en så viktig ting om ULTRALYD! Så jeg ropte til samboeren min at jeg hadde husket helt feil dag og tidspunkt, og ringte i hui og hast til sykehuset med tårer i øynene og forklarte situasjonen. Heldigvis hadde jordmor tid til å ta oss inn til time kl.11.45 i stedet, og de var veldig snille og fortåelsesfulle.
 
Så det var med glede og litt stressende følelser at vi fikk oppleve det vakreste og mest magiske vi har sett – vår lille baby som beveget seg aktivt i mors mage, frisk og fin!! Vi klarte ikke å se om vi får gutt eller jente, men det blir, i motsetning til å oppdage at man er for sent ute til ultralyd, en fantastisk overraskelse :) 
 
Idet vi er ferdige og skal gå, lykkelige over det vi har sett og glade for å slippe å utsette opplevelsen, sier jordmor med glimt i øyet "Husk å komme tidsnok til fødselen da". Skal love at alt nå blir skrevet opp og kontrollert nøye slik at vi får med oss alt fram til babyen kommer på nyåret!! 
 
– Gleder meg til å holde nurket på bildet
 
Det er lov å både grue seg og glede seg til første ultralydtime. En ting er sikkert, dere kommer til å elske det som ligger i magen den dagen det blir født!
 
I grunnen hadde jeg gledet meg veldig til denne dagen, og skrev den ned flere plasser slik at vi ikke skulle glemme timen vi hadde fått. Da dagen nærmet seg, ble jeg plutselig litt små urolig. Jeg tenkte at det var nå vi ville få vite hvordan det stod til med den lille babyen vår. Ville vi få noen overraskelser? Positive, Negative? Plutselig ble denne dagen jeg hadde sett frem til såååå lenge, en dag jeg gruet meg litt til også. Jeg orket ikke tanken på at noe skulle være galt. Ekstra redd var jeg nok også siden jeg hadde opplevd en spontanabort før denne graviditeten. Følelsene mine rundt denne ultralyden ble derfor den siste vente tiden anderledes enn jeg hadde trodd. 
 
Da dagen kom, husker jeg at jeg våknet tidlig på morningen, ca kl 5. Dagen var kommet. Gledet jeg meg? Gruet jeg meg? Litt begge deler var det nok... Mannen min var på jobb den dagen, og kom å hentet meg slik at vi begge var der samtidig. Jeg husker at jeg syntes at ventetiden på venterommet var evig lang, og da vi ble ropt inn slo hjertet mitt ekstra fort kjente jeg. 
Jeg hadde min første ultralyd da jeg var i uke 20. Jeg og samboeren min var veldig veldig spente, og vi var begge enige om at vi ville vite kjønnet dersom det lot seg gjøre.
 
Da vi fikk vite at alt så bra ut, var jeg lettet. Dette så ut til å bli et friskt og sunt lite barn husker jeg legen sa. Jeg ble så glad av de ordene at jeg husker jeg felte noen tårer, og flere ble det da han sa at vi ventet en liten jente! Jeg husker at jeg tok mannen min i handa og tenkte at dette var en av de lykkeligste dagene mine!!! Vi fikk også med oss noen bilder, som jeg en dag i dag ikke klarer å la være å smug titte på! Nå nærmer terminen seg, og jeg kan ikke vente til å få holde det lille nurket som er på ultralydbildet!
 
Jeg gleder meg også til at den lille jenta blir så stor at hun også kan få se hvor liten hun en gang har vært. Jeg unner alle som venter en liten baby denne opplevelsen, den er helt unik. Det er lov å både grue seg og glede seg til første ultralydtime. En ting er sikkert, dere kommer til å elske det som ligger i magen din den dagen det blir født!
 
– Det fæleste som kunne skjedd

Denne historien viser at det dessverre ikke alltid er oppløftende informasjon man får ved undersøkelsen.
 
I november fant eg ut at eg var gravid, noe som vi var overlykklege over. Et svangerskap som varte i over 5 mnd, uten noen problemer. Vi hadde vært på to ultralyder. Alt så fint ut. Men de klarte ikke å se kjønnet, noe vi ville vite.

Ville vite kjønnet
Så eg bestilte en ekstra ultralyd. Bjørnar kunne ikke være med, så eg fikk ei veninne med. Eg og Michelle (som hadde termin samme dag som meg) satt på venterommet. De sa navnet mitt og vi gikk inn. Eg var kommet til uke 21 dag 3.
 
Legen såg på babyen, så spurte han om det var ok at en lege til kunne komme å kikke. Det var ok for meg. Men eg likte ikke helt at det var hodet de studerte når de var kjønnet vi skulle se på.

Eg spurte hva som var galt. Da sa de at det var noe galt med hodet til babyen. Det såg ut som en stor hjerneblødning som dekket over 40 % av hjernen. Så eg ble sendt til det store sykehuset et stykke unna.

– Eg unner ingen denne opplevelsen
På sykehuset såg de det samme. Dagen etter tok de fostervannsprøver osv for å undersøke. Etterpå var det ny UL, der eg husker legen snudde seg og såg på meg og sa "Da var det desverre ikke liv lenger". Noe som sitter hardt i meg ennå. Jenta vår døde i uke 21 dag 5. Vi reiste til lokalsykehuset, der fødselen ble satt i gang. Etter 21 timer kom hun ut med rompa først. 495 gram og 28 cm.
Det fæleste som noen gang kunne skjedd. Eg unner ingen denne opplevelsen. Hvil i fred Aurora.
 
Men....
Nå er vi gravide igjen, er i uke 20 nå. Noe som er nervepirrende. Vi får ekstra oppfølging fra to sykehus.
 

"En frisk gutt"

Jeg og samboeren min bodde i Madrid i tre måneder i våres mens jeg var i andre trimester. Der fikk jeg nøye oppfølging av graviditeten av spanske helsevesenet, og siden jeg ikke snakker spansk, og svært få i Madrid snakker engelsk, så hadde jeg med meg samboeren min som tolk hver gang.

I Madrid tar de mange flere tester som rutine enn i Norge, og etter å ha tatt glukosetest en uke tidligere, fikk vi den beskjeden ingen vordende foreldre ønsker å høre. Testen var ikke helt bra, og de mistenkte svangerskapsdiabetes. De trudde også det var mulig at dette hadde påvirket babyen i magen, og ville ha meg tilbake senere for en ultralydundersøkelse. Jeg gråt og gråt og forbannet meg selv for hver minste lille sjokolade jeg hadde spist de siste månedene, og ønsket meg bare hjem igjen til Norge. Vekk fra et uvant stressende helsevesen hvor alt var stort, forvirrende og skremmende effektivt, og hjem til rolige Norge hvor jeg kunne ta meg god tid og prate med noen uten at det gikk i hui og hast gjennom min samboer, som tross alt ikke var helt hundre prosent sikker i det spanske språket.

Men en ukes tid senere etter mange bakymringer og tårer og total omlegging av kosthold, var vi tilbake i en av de utrolig mange, klamme rommene på en av Madrids helsestasjoner. Jeg fikk beskjed om å legge meg ned på en ultralydseng og plutselig dukket han opp på skjermen. Sprellende. perfekt. Og all irritasjon og bekymringer var som blåst vekk da jeg så det lille bankende hjertet, og den kvinnelig legen og den mannelig assistenten hennes smilte varmt til meg og sa "Un niño sano". En frisk gutt.

 
Senere viste det seg at jeg hadde bare en mild glukoseintoleranse, men fortsatte å være flink med kostholdet. Resten av oppholdet i Madrid ble en fryd, og vel hjemme i Norge fødte jeg en frisk og aktiv gutt i slutten av mai.
 
Jeg kan med hånden på hjertet si at min ultralyd var en av de øyeblikkene som jeg vil huske resten av mitt liv.

Etter fem år med lengting....

Jeg må nesten få starte fra da vi prøvde å få barn. Jeg og mannen min slet i 5 år før vi til slutt fant ut at jeg hadde endometriose, som gjorde hele prosessen vanskelig. Men da vi fikk tilbud om prøverørsmetode takket vi ja, og til alles store glede og overraskelse, gikk det på første forsøk. Så som vi hadde lengtet i alle år etter dette!!!

Vi lurte jo selvfølgelig på om det var en jente eller gutt, og vi sa begge at vi trodde det var gutt, men inni meg et sted tenkte jeg at det var en jente. Første UL ble tatt i uke 8 for å påvise liv og hvor mange det var. Det var et magisk øyeblikk!!! Å høre hjerte slå til den lille, og ane både armer og bein på en bitte liten kropp… Vi var begge bergtatt i øyeblikket, og jeg fikk tårer i øynene! Tenk at vi endelig fikk vår tur til å ha et barn, et så etterlengtet barn som dette. Det gjorde ingenting at vi måtte betale penger for denne korte men flotte opplevelsen, for det var jo BABYEN VÅR vi fikk se!

Neste UL gledet jeg meg veldig til! Det var i uke 16, og jeg var nesten sikker på at vi kom til å få se kjønnet. Det hele var veldig spesielt, for i uke 16 var vi i Thailand, og dro på sykehuset her for å se babyen vår. I stor spenning fikk vi se babyen vår som et lite menneske, med tydelige armer og ben, og bitte små fingre som ble suttet på. Babyen hikket også, og jeg lo da jeg kjente rykkingen i magen samtidig som vi så det på skjermen. Men dessverre fant vi ikke kjønnet, for babyen var kanskje litt sjenert og ville ikke vise fram sine ”beste sider”. Men lykkelige var vi etter besøket, for vi hadde sett babyen vår igjen. Men jeg var så fast bestemt på at jeg ville finne ut kjønnet, og bestilte ny UL time da vi var hjemme i Norge igjen, og det fikk vi. Dette var i uke 23, og nå MÅTTE vel alt være ganske tydelig tenkte jeg.
 
Mannen min sa at hvis det var en gutt, kunne vi bare kjøpe en fin brukt vogn på finn.no, og da kunne han lage en gokart. Men jeg kjente fremdeles den lille følelsen inni meg som sa at dette måtte være en liten jente.
 
På UL-benken igjen, kjempe spente, fulgte våre øyne nøye med på hver lille detalj jordmor viste oss, og hun spurte om vi ville finne ut kjønnet. "JA", sa vi begge enige…mens jordmor førte UL-”pennen” fram og tilbake og opp og ned, hamret hjerte mitt litt ekstra, nå var det vel bare rett før vi kunne gi babyen vårt et navn…Men denne gangen måtte vi også gå skuffet hjem uten noe resultat. Jordmor foreslo med all forståelse og empati om ikke vi ville sette opp enda en ny time, siden tilbudet faktisk var gratis. Det tok vi imot uten å nøle.
 
Tiden imellom her var spesiell for oss. Det hendte noe rart, for jeg fikk i mine tanker både kjønnet og et navn til babyen, og bare dagen før UL fikk også min mann i tankene at han skulle få en datter, og han fikk også et navn i tankene. Og navnet var det samme som jeg tenkte på. Så kom vi tilbake i uke 26 og jeg må innrømme at jeg ikke forventet meg stort, men til vår store overraskelse og glede sa jordmor ” Ja, se her! Dette er ei lita tulle, det er det ingen tvil om” Og vi kunne bare bekrefte at det var det vi også tenkte på! Jeg gråt litt, for jeg var så rørt, og mannen min sa med en bestemt og glad stemme at, ”Dattera mi skal ikke ha noen brukt vogn nei, hun skal få en helt ny vogn”. Og slik ble det!
 
7 mnd etter at vår lille datter kom til verden, fikk jeg en sms fra en god kamerat som lurte på hvordan det gikk med oss, og så fortalte han at han hadde drømt at jeg var gravid og fikk en gutt, men så vidt meg bekjent var det ikke noe på gang. Men 2 uker etterpå oppdaget jeg at jeg plutselig ventet enda et barn, til vår største gledelige overraskelse, men samtidig litt sjokkert over at det skulle gå til for oss.
 
Første UL var i uke 11 for å påvise liv samt antall. Det var én der inne nå også, og det var jeg lettet over.
 
Andre UL fikk vi i uke 18 og jeg håpet på å se kjønnet, men denne legen var så lite trivelig og lite empatisk over vår spenning, at det hele bare ble en rask og kald undersøkelse uten i det hele tatt at han prøvde å anstrenge seg litt for å finne kjønnet. Jeg var kjempeskuffa og følte meg snytt. Mannen min, som også var med på denne UL-timen, var skuffa over vår behandling av legen. Så jeg klaget både til min fastlege og til jordmor, men de sa at jeg dessverre ikke kunne få en ny erstatningstime, for han hadde utført det han skulle. Så da tok jeg saken i egne hender og bestilte ny time, og sørget for at jeg ikke fikk den samme legen denne gangen.
 
UL-timen var i uke 22, og natta før denne UL-timen, drømte jeg at jeg var på UL-timen og fikk se en liten gutt i all sin prakt. Det var ingen tvil! Han lå med sprikte ben og viste oss hvem han var. Jeg fortalte mannen min om drømmen.
 
Spente satt vi der, både jeg, min mann og dattra vår og skulle nå se om babyen ville vise hvem h*n var. Jeg la meg ned på benken, fikk gelè på magen, og AKKURAT som i drømmen min – DER LÅ GUTTEN VÅR og sprikte med bena sine og sa ”hei, jeg er sønnen deres” Vi ble så glade, for vi hadde snakket om at vi ønsket oss en av hvert kjønn, og slik ble det!
 
Navn har han også fått! Og han kan bruke vogna til søstera si, og pappa skal bygge en gokart.
 
– Han så frisk og fin ut

Jeg var fryktelig spent på ultralyden min da, både jeg og kjæresten har tvillinger i familien. Og så var jeg litt nervøs på grunn av at jeg ikke har klart å slutte helt å røyke. Var redd det skulle være noe galt.
Våres nummer ble ropt opp og inn til jordmor gikk vi. Hun fylte ut noen skjemaer, så la jeg meg på benken.
 
Babyen dukket opp på skjermen med en gang. Hun målte alle disse omkretsene å sånn, flere ganger. Hun syns at babyen vår var litt liten. Jeg ble litt nervøs med en gang og spurte om den var ”dverg liten”, men det var den ikke. Alle ledd sto i stil til hverandre. Hun ville flytte termin litt tilbake, men dem var fortsatt usikre. Så jeg fikk beskjed å komme til en ny ultralyd noen uker seinere. Ellers så han, ja HAN, frisk og fin ut! Jordmor på ultralyd var rimelig sikker på at det var en gutt det inne, og viste oss rumpa hans.
 
Alt i alt var det hele en flott opplevelse å få se babyen inni magen, at hjerte dunker å at alt så bra ut. Gleder meg til neste ultralyd, og håper de får gitt meg termin da.
 

Send inn din ultralydhistorie til babyverden@sandviks.com

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelGravid og dønn trist
Neste artikkelEtter fem år med lengting….
DEL