I juni fødte Winnie Øverdal en liten sønn. Men alt gikk ikke som forventet og hun endte opp med totalruptur og null kontroll over underlivet sitt. Så kom infeksjonen snikende.

Sist oppdatert: 24. januar 2012

– Det tok litt tid, men nå begynner det å komme seg, forteller Winnie Øverdal.

Det er sju måneder siden sønnen ble født. Siden den gang har hun bearbeidet en fødselsopplevelse som ikke svarte til forventningene, og samtidig trent seg opp etter å ha blitt sydd etter den mest alvorlige typen fødselsrift.

Les også: Så mange får alvorlige rifter

Det var ingenting som skulle tilsi at fødselsopplevelsen skulle bli sånn. Winnie var frisk og babyen i magen var frisk og gjennomsnittlig stor. Det var første svangerskap og hun leste seg godt opp på hva som var i vente. Hun var forberedt på at fødselen kunne ta lang tid, for hennes egen mor hadde hatt lange fødsler.

Da fødselen startet seks dager etter termin, tok hun det derfor rolig, men pratet flere ganger med fødeavdelingen for å finne ut når tiden var inne for å dra dit. Riene var lange, men det gikk opp til ti minutter mellom dem. Til slutt tok de turen.

– Jeg ble sjekket og det var ingen åpning. Jeg var så skuffet. Men heldigvis skjønte de at riene var så smertefulle at jeg ikke kunne dra hjem, så vi fikk et rom på fødeloftet, sier Winnie.


Liten framgang
De neste timene fikk hun sovetabletter, smertestillende og lystgass for å slappe mest mulig av. Sent på kvelden var det endelig fire cm åpning og Winnie var i aktiv fødsel. En rolig jordmor anbefalte etter hvert epidural og Winnie takket gladelig ja. Men fødselen, som allerede gikk tregt, stoppet opp. Jordmor forklarte at hun kjente at babyen kom fram for hver ri, men at han smatt tilbake igjen når rien sluttet, og lurte på om han kunne stå skjevt med hodet i fødselsgangen.

På morgenkvisten kjente Winnie trykketrang, men hadde bare 8-9 cm åpning og måtte vente med å presse.

– Jeg kjente jeg måtte presse, men fikk ikke. Det ble klart at han lå skjevt med hodet og jordmor prøvde å snu på ham, men han bare vrei hodet tilbake igjen, sier hun.

Men endelig hadde hun ti centimeter åpning og fikk presse alt hun ville. Hun presset og presset i 50 minutter uten å komme noe nærmere målet.

– Jeg sa flere ganger at jeg ikke følte at han kom noe lenger nedover, sier Winnie.

Som førstegangsfødende stolte hun på at jordmor visste hva hun gjorde, men syntes det var frustrerende å ikke bli hørt.

Må ut nå!
Etter å ha presset i over en time, ble det plutselig fullt av mennesker på fødestuen. Både overlege, sykepleiere og barnepleier stod klare til å gripe inn.

– Ungen måtte ut nå. Vi kunne ikke vente lenger. Hvis han ikke kom på tre-fire press, ble det keisersnitt, forteller Winnie.

Winnie hentet fram resten av kreftene og presset på så godt hun kunne.

– Jordmor sa: ”Nå klipper jeg deg, Winnie”. Jeg husker jeg ropte ”Nei!”, men kjente det ikke da hun klippet. Og han kom ut på 6-7 press, sier hun.

nyfødt
Den vesle gutten veide 3500 gram og var 53 cm lang.

Hun fikk babyen på brystet, men kjente ikke den morsfølelsen hun hadde lest så mye om.

– Jeg var bare utmatta. Jeg orket nesten ikke å se på ham, forteller Winnie.

Og mens hun ble sydd, fikk far og sønn en fin stund sammen.

Klippet helt
Winnie snakker om de første timene som ”ikke kjekke”. Hun fikk også beskjed om at jordmoren hadde klippet henne helt bak.

– Hun sa i etterkant at jeg ville revnet helt likevel, og at dette var mer kontrollert og lettere å sy, sier Winnie.

Winnie hadde halvsovet og ammet litt og var så nummen at hun ikke helt skjønte hva som hadde skjedd med underlivet sitt.

– Det gikk ikke opp for meg før jeg måtte opp og bevege meg, sier hun.

Ved Stavanger Universitetssjukehus kan barselkvinner enten være på barselhotellet eller barselavdelingen, og jordmor mente at dersom Winnie klarte å tisse og dusje, så kunne hun komme over på hotellet. Hun klarte det til slutt, og kom over på hotellet.

Winnie
Siden Winnie hadde nok med seg selv, fikk far og sønn mye tid sammen.

– Da jeg skulle sette meg på sengen gikk det opp for meg at ja, her er det ganske mye sting, sier hun.

Samme kveld fikk hun og samboeren tilbud om å snakke om fødselen. Men Winnie sier selv at hun var i sjokk. Hun hadde fått en frisk sønn, og det var det viktigste.

Null kontroll
Men problemene dukket sakte men sikkert opp.

– Jeg klarte ikke å tisse, så jeg måtte ha kateter. Jeg hadde null kontroll over underlivet. Og bæsjet på meg flere ganger, forteller Winnie.

Les også om Anette som har avføringsinkontinens: - Dette er et stort tabu

Hun karakteriserer det som ydmykende overfor samboeren, men også overfor besøket som hadde kommet for å hilse på babyen.

Hun fikk beskjed om at stingene skulle gro av seg selv og at hun skulle få oppfølging av fysioterapeut for å gjenvinne kontroll over underlivet. Etter et halvt år skulle hun også få oppfølgingskontroll på sykehuset.

Hun fikk dra hjem etter noen få dager på barselhotellet, men hadde mye smerter og plager etter riften.

– Sambo kjøpte en babybadering som jeg kunne sitte på.

Les også: Anne Kristin: – Jeg lakk

Infeksjon
Men problemene var ikke slutt. Etter bare et par dager hjemme, kom feberen snikende. Winnie trodde selv at det skyldtes stress og at ammingen gikk dårlig, og så det litt an. Men feberen ga seg ikke. Den nærmet seg 40 og Winnie ble lagt inn på sykehuset igjen. CRP ble målt til over 300 og det ble klart at inkontinensen hennes hadde ført til at bakterier hadde kommet oppover mot nyrene og laget en kraftig infeksjon. De neste åtte dagene ble et mareritt med blodforgiftning, væske i lungene, flere ulike typer antibiotikabehandling og oksygenmaske for å få puste skikkelig – i tillegg til plagene hun allerede hadde etter fødselen.

– Alt gikk skikkelig til helvete, oppsummerer Winnie.

Hun prøvde å ha sønnen hos seg så mye som mulig, men etter hvert måtte hun gi opp ammingen fordi antibiotikakuren hun fikk var for sterk for ham. Til slutt fikk de bukt med infeksjonen, og Winnie kunne komme hjem til mann og barn igjen. Men først ventet utskrivningssamtalen.

– Overlegen stusset over at jeg kom over på barselhotellet med så mange sting og uten å ha kontroll over underlivet mitt. Hadde han vært på vakt, hadde han aldri sent meg dit, sier hun.

Langsom tilheling

Winnie
I begynnelsen var det best å ligge. Her en kosestund mellom mor og sønn.

Samboeren til Winnie hadde ferie da hun kom hjem fra sykehuset, og det var hun veldig glad for. Da kunne hun konsentrere seg om seg selv.

– Smertene nedentil ga seg etter noen uker, men det ble mye bekkenbunnstrening, sier Winnie.

De første to månedene etter fødselen hadde hun mye ubehag og barseltiden ble ikke som hun hadde sett for seg.

– Jeg måtte drøye med å gå på kafé med venninner og andre ting jeg hadde sett for meg. Det var vondt å sitte og det var best å ligge litt på siden. Dessuten hadde jeg fremdeles lite kontroll, forteller hun.

Har vært åpen om problemene
Alvorlige rifter og manglende kontroll over underlivet er fremdeles tema man gjerne ikke snakker høyt om, men for Winnie har det vært naturlig å være åpen om det overfor venner og familie.

– Det er klart det var flaut å være så mye sydd. Men det er ingenting jeg kunne ha gjort for å unngå det. Dessuten ble jeg jo innlagt og følte for å forklare hvorfor. Og så dro jeg jo på baderingen til å sitte på i en god stund, sier Winnie.

Hun sier hun har blitt møtt med stor forståelse og sympati, og deler historien sin fordi dette ikke er noe man hører om, men som faktisk skjer.

– Jeg ønsker ikke å skremme, men det er greit å vite at det forekommer, og hvordan det er etterpå. Heldigvis er det ganske få av oss, og jeg ønsker ikke at andre skal gå gjennom dette, sier hun.

Ønsker seg flere barn

Winnie
Får denne lille sjarmøren en bror eller søster? Winnie og samboeren ønsker seg flere barn, men det må bli ved keisersnitt.

Når Winnie skal på etterkontrollen på sykehuset, er planene for et nytt svangerskap høyt på prioriteringslisten.

– Jeg føder ikke igjen! Skal jeg ha flere barn, blir det keisersnitt. Jeg går ikke å gruer meg i ni måneder til noe som kan skje igjen, sier hun.

Både for sin egen del, men også for samboeren sin del, ønsker hun seg keisersnitt. Winnie beskriver det som at samboeren hennes ble kastet inn i farsrollen. Det har gått bra og far og sønn har et spesielt godt bånd, men ingen av dem ønsker en like dramatisk start på en ny tilværelse igjen.

– Vi så for oss at fødselen ville bli tøff, men at det skulle bli en positiv opplevelse. Men den ble mer skummel. De første ukene og månedene ble ikke slik vi hadde ønsket, sier hun.

Nå, sju måneder senere, sier hun at hun føler seg frisk, men at hun fremdeles har ubehag.

– Ettervirkningene er jo der, men det blir bedre, sier hun.

Les alt om keisersnitt, fødsel og barseltid

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelSå mange får alvorlige rifter
Neste artikkelAlkohol øker riskoen for spontanabort
DEL