Det er garantert det tøffeste og hardeste jeg har opplevd, men fyttikatta for en fin fødsel!

Sist oppdatert: 13. juni 2017

24. mai hadde jeg time hos jordmor for modningsakupunktur. Jeg var kommet til uke 39+0, og kjente veldig at vi nærmet oss mål. Svangerskapet hadde vært ekstremt tøft, både fysisk og psykisk, så jeg var veldig klar for å føde. Jordmor satte 8 akupunkturnåler, i håp om at det ville hjelpe modningen i gang, og det gjorde det virkelig!

25. mai, Kristi himmelfartsdag, fri fra barnehagen og langhelg for 5-åringen. Jeg gikk og kjente mye nedpress og vondere sammentrekninger i magen. 5-åringen skulle på overnatting hos tanten sin, og jeg kunne få hente meg inn og slappe av.

Noe var annerledes
Vi gikk og la oss ganske tidlig, og jeg våknet ofte gjennom natten, men siste gangen jeg var oppe, kjente jeg på kroppen at det var noe som føltes annerledes. Jeg var uvel og kjente mye liv fra den lille i magen. Likevel klarte jeg å sovne igjen, og fikk noen timer til på øyet.

Tidlig fredags morgen 26. mai våknet jeg av vondt som jeg måtte puste meg igjennom. Mannen våknet og spurte om det gikk bra med meg, for det hørtes ut som jeg hadde vondt. Like etterpå fikk jeg vondt på ny, og jeg måtte puste meg gjennom til det slapp taket. «Nå tror jeg faktisk at det er rier jeg har», sa jeg. Bestemte meg for å ta meg en varm dusj for å se om det kunne lindre litt. Det gjorde det altså ikke. Smertene tok seg fort opp, og jeg kjente at dette kunne kanskje gå fortere enn vi trodde.

Riene tok seg fort opp
Jeg bestemte meg for å ringe føden, og forklarte når det hadde startet og hvor vondt jeg hadde. Fikk beskjed om å ta to paracet og prøve å slappe av, for jeg var nok bare i startfasen av fødselen. Jeg prøvde hele tiden å stille meg inn på at jeg skulle være hjemme så lenge så mulig og slappe av, men styrken på riene tok seg så fort opp at jeg bare ville komme meg inn på sykehuset.

Det var en lang 30 minutters kjøretur med heftige rier. Klokken var nå rett over 7, og det var 1 time og 10 minutt siden første rie. Da vi kom fram var det bare å traske opp til føden, ja vi tok til og med trappen, for jeg ville ha gang på denne fødselen.

Ikke tid til epidural
Vi ble tatt imot av ei koselig jordmor som fulgte oss inn på mottaksrom for CTG-registrering. Idét jeg skulle sette meg på benken fikk jeg ei rie, og jordmor skjønte allerede da at denne fødselen var godt i gang. Hun skaffet kjapt en fødestue, og jeg fikk lagt meg ned i sengen. Jordmor spurte om jeg hadde noen ønsker, og jeg ville ha epidural – sånn helst i går!! Jeg ble satt på liste for å få epidural, men da jordmor sjekka åpning, fant hun fort ut at det ikke var mye tid til epidural – for der var det 7 centimeter allerede!!

Misfarget fostervann
Vannet gikk og var misfarget, så jordmor festet elektrode på hodet til babyen for å ha bedre kontroll på fosterlyden. Da tok panikken meg, og frykten for at noe skulle gå galt var stor. Jordmor klarte å roe meg ned, og betrygget meg med at fosterlyden var som den skulle og babyen hadde det helt fint. Derifra var det bare å komme seg gjennom riene på best mulig måte. Lystgassen ble flittig brukt, for å si det sånn.

Tøft – men fantastisk
Plutselig fikk jeg veldig trykketrang, men likevel var ikke hodet kommet langt nok ned til at jeg kunne presse. 3 smertefulle rier til, og jeg fikk endelig lov til å presse. Klokken var da rett rundt 8, og 19 minutter etterpå tok jeg selv imot verdens vakreste lillesøster!

Det er garantert det tøffeste og hardeste jeg har opplevd, men fyttikatta for en fin fødsel! Fra første rie til lillesøster var ute gikk det 2 1/2 time, så det gikk fort!!

Etter fødselen hadde jeg en helt enorm mestringsfølelse, og følte meg som den fødekvinnen! En opplevelse for livet.

Les flere fødselshistorier her

 

Hva synes du om artikkelen?