Det tok flere dager fra slimproppen gikk og til jeg endelig fikk minien på brystet. Jeg er stolt over hva jeg og kroppen min har fått til.

Sist oppdatert: 13. juni 2017

Torsdag morgen 31.januar 2013 gikk slimproppen. Den hadde også spor av blod, så jeg øynet håp om at noe skulle skje ganske snart – selv om jeg visste at det trolig kom til ta 1-7 døgn, etter hva jeg hadde lest. Utover ettermiddagen hadde jeg en del vonde kynnere som kom regelmessig cirka hvert 7. minutt, men de ble aldri skikkelig vonde og tok seg ikke opp. De ga seg i ti-elleve-tiden på kvelden, og jeg sov godt om natten.

Mensmurringer
På fredag våknet jeg og hadde en del mensmurringer, men ingen tak. Jeg var ute til lunsj, og merket ikke noe annet enn murringene. Litt over klokken ett begynte de som tak igjen, denne gangen vondere enn på torsdagen, og ned mot hvert 5.minutt. Men fortsatt tok det seg ikke opp, det holdt seg sånn jevnt i flere timer. Jeg velger likevel å kalle disse takene for modningsrier, for de var annerledes. Utpå kvelden så ga det seg igjen. Nå begynte jeg å bli sliten av dette. Sov heldigvis igjen godt om natta. På lørdag var det ingenting å merke. Veldig lite murringer, og jeg tenkte at ”Ja, ja, da tar det vel en del dager til da, men i hvert fall så er kroppen og modningen i gang”.

Søndag 3. februar våknet jeg i åtte-tiden på morgenen, og utover dagen var jeg veldig mange ganger på do. Jeg hadde lest at mange opplever dette før fødsel, og øynet et lite håp. Sambo hadde dessuten for mange uker siden sagt at jeg ikke fikk føde natt til termin, for da var det Superbowl han gjerne ville se. Hadde jo vært typisk at det var da det skjedde!

Mer regelmessig og med styrke
Utpå ettermiddagen (cirka fra fire-fem) fikk jeg noen vonde kynnere igjen som kom og gikk, men jeg gadd ikke følge med på når de kom eller hvor ofte – for de var ikke vonde. Tilbake til torsdag, og jeg prøvde å innstille meg på at jeg kom til å gå sånn i lang tid. Sambo gikk ut på skitur, og skulle støvsuge på kvelden og skrive noen søknader. Da han kom hjem, begynte han å skrive søknader og oppdatere cv-en sin. Jeg sa det gikk greit å vente med støvsuginga siden han måtte rekke en frist. Takene hadde tatt seg litt opp i regelmessighet og styrke, og kvart på åtte begynte jeg å ta tiden. De varte cirka 40 sekunder, og kom med 4-6 minutters mellomrom. Jeg tenkte at de varte altfor kort til å være ”the real thing”, og fulgte ikke helt med igjen en stund.

Etter hvert begynte jeg å skjønne at dette kanskje ikke kom til å gi seg. De ble vondere, men varte fortsatt 40-50 sekunder cirka hvert 5. minutt. Jeg hadde lest at de helst burde være lengre enn 60 sekunder for at de skulle ha noen effekt, så da satt jeg der og skulle korrekturlese søknad og cv og komme med tilbakemeldinger. Jeg klarte å konsentrere meg i et par minutter av gangen, så kom det en ri. Så måtte jeg finne ut hva jeg hadde lest sist, og så videre, før jeg klarte å være klar i tilbakemeldingene i et par min før det kom en ny ri. Da sa jeg til sambo at han kanskje burde dusje snart (etter skituren).

Sambo tok tiden på riene
Cirka klokken ti begynte sambo å ta tiden på riene for meg, mens jeg i mellomtiden bare lå og slappet av  og konsentrerte meg om å puste underveis. Hadde varmet meg en rispose, men syntes ikke den hjalp noen ting. Riene varte fortsatt i underkant av et minutt, og kom cirka hvert 4.-5.minutt. Men de hadde virkelig tatt seg opp i styrke. Fant frem telefonnummeret til føden og lurte på når man skulle ringe.

Til føden
Klokken 22.40 begynte de plutselig å komme med under 3 minutters mellomrom. Da klokken ble 23 ringte jeg og fikk snakke med ei veldig hyggelig jordmor. Hun lurte på hvordan jeg følte meg, og om jeg følte meg trygg og så videre. Siden jeg var førstegangs ville hun vente litt før jeg kom, men da jeg fikk en ri mens jeg snakket med henne, og måtte puste meg igjennom den, spurte hun på nytt hvor ofte de kom. For, som hun sa, ”Den varte jo litt”. Så da fant vi ut at vi tok turen inn til føden for å sjekke hvordan det sto til.

Riene kom oftere da jeg var oppe på do, og da jeg gikk til bilen. Sambo var ganske rask med å hente bagen på soverommet og legge oppi en del flasker med drikke som sto klart. Vi tok kun med min veske med helsekortet opp, og parkerte halvannen time. Tenkte at om vi ble kom det til å ta tid, og sambo kunne gå ut og flytte bilen og hente bagen senere.

Da jeg kom inn på føden møtte jeg en utrolig søt jordmor som het Camilla. Jeg tror det var hun samme som jeg hadde snakket med på telefonen. Hun tok meg med til et undersøkelsesrom og lytta på babyen, og holdt på magen min underveis i en ri. Klokken tippet akkurat midnatt. På dette tidspunktet begynner tiden å bli borte for meg, men jeg har fått litt påfyll fra sambo i etterkant, samt fra jordmor.

3 centimeter åpning – og veldig kvalm
Jordmor syntes riene mine kom ganske ofte, så hun ville sjekke om jeg hadde åpning og sannelig hadde jeg 3 cm og var i aktiv fødsel. Så da gjorde hun i stand en fødestue til oss. Hun lurte på om jeg ville prøve badekar, da jeg hadde nevnt dette på omvisningen, så hun gikk for å ordne i stand dette. Hun lurte også på om hun skulle sette klyx, men vi fant ut at vi tok det etter badekaret så jeg kanskje kunne slappe av litt først. Mens jeg ventet på at hun skulle tappe i vann så ble jeg brått skikkelig kvalm. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg brakk meg, men det var ikke få. Utrolig hvor mye rester av middagen som var igjen over 5 timer etter middag! Å spy taco var ikke gøy, fysj for en smak i munnen etterpå. I en ri litt etterpå prøvde sambo å stryke meg over håret, eller i hvert fall ta på meg. Da fikk han streng beskjed om å holde seg unna. Jeg orket ikke å bli tatt på!

Avslappende i badekaret
Da jeg kom nedi badekaret var det som en annen verden. Så utrolig deilig og avslappende! Nå var det flere rier hvor jeg virkelig kunne slappe av og puste meg igjennom rien og la kroppen gjøre jobben for meg. Jordmor sa det var viktig at jeg fikk i meg drikke mens jeg var der, og sambo hadde fått kalde kluter han kunne legge på panna mi. Men jeg ville heller ha de på håndledda. Jeg drakk noe vann, men da begynte jeg å spy igjen. Det er ikke digg å ligge i badekar og holde seg hardt fast til kanten mens man spyr oppi en pappgreie. Stakkars sambo sto ved siden av og holdt pappgreia, og syntes nok ikke at jeg hadde det så fint.

Jeg fikk et par rier til hvor jeg fikk slappet av, og så var det på’n igjen. Da kom jordmor inn og lyttet på babyen. Pulsen hans hadde gått litt opp, dette var visst vanlig i vann. Og siden jeg slet sånn med å spy, så fant vi ut at jeg skulle opp. Å puste seg igjennom noe når man spyr er vanskelig! Dessuten blir man sliten av å spy. Det var ikke bare-bare å komme seg opp av badekaret.

Jordmor ville sjekke meg igjen da vi kom inn på fødestuen, og plutselig hadde jeg 7 centimeter åpning. Dette var cirka klokken 2 på natta. Jordmor ble litt overrasket over hvor fort det hadde gått. Her ble det ikke tid til noe klyx. På med to belter som var veldig irriterende å ha på magen!

Akupunktur
Jeg klarte fortsatt stort sett å puste meg fint igjennom riene, men de kom ofte, så jeg følte ikke jeg hadde store tiden på å komme meg på. Og ikke noe mer alvorlig smertelindring heller. Jeg fikk spørsmål om jeg ville ha akupunktur og sa ja. En annen jordmor kom inn og spurte hvor jeg hadde vondt, foran eller bak? Jeg måtte jobbe meg igjennom en ri og klarte å presse ut ”foran”. Jeg fikk fire nåler, en midt på hodet, en på magen og en på hver hånd mellom tommel og pekefinger. Sambo lo av den som stakk opp midt på hodet, han mente jeg så ut som en alien.

De første riene etter akupunkturen følte jeg gikk fint, og at jeg fikk slappet litt mer av i pausene. Om dette var fordi nålene funket eller en placeboeffekt er ikke godt å si, det varte uansett ikke lenge. Jordmor ville ha i meg sukker, siden jeg snart kom til å trenge det. Hun fikk sambo til å gi meg eplejuice. Det var en liten slurk, så var spydde jeg igjen. Ikke snakk om sukker her, nei.

Jordmor sjekket igjen, og jeg var gode 8 centimeter. Hun ville ha meg opp og stå. (Enten før jeg fikk akupunktur, eller omtrent her, så tok jordmor vannet siden det ikke hadde gått.) Hun fikk meg opp og på do for å tisse. Da presset jeg samtidig uten å vite det selv, kroppen bare gjorde det. Jordmor klagde og mente jeg ikke skulle gjøre det, men jeg gjorde det ikke, det bare skjedde. Godt jeg satt på do. Det er første gang jeg har blitt tørka i rompa på veeeeldig mange år.

Jeg ble stående i prekestolen, og en barnepleier måtte hjelpe til å holde på motsatt side –hvis ikke hadde vi nok ramla. Nå gjorde det inni helvete vondt og jeg ville bare presse, men jordmor manet meg til å ikke gjøre det. Jeg sto og trippet under riene, og sambo sa i etterkant at han har bare sett en annen person oppføre seg sånn – og det er faren hans under hjerteinfarkt.

Befrielse å presse
Jeg kom oppi senga igjen, i knestående. Jordmor sjekket meg igjen, og sa noe jeg ikke fikk med meg. Da jeg klarte å spørre ”Hva sa du?”, så var det at jeg kunne presse om jeg ville. Jeg var ikke vondt å be. Jordmor sa at babyen sto litt høyt oppe enda, så det kom nok til å ta en stund. For en befrielse å presse! Plutselig gikk jeg fra et smertehelvete jeg ikke helt skjønte noe av og ikke klarte å puste meg igjennom lenger, til rier jeg fikk jobbe med og med gode pauser i mellom. På dette tidspunktet klarte jeg å drikke vann igjen uten å spy! Det var utrolig deilig å få noen slurker med vann. Sambo var god til å vanne meg.

På et tidspunkt her så ble jeg kjempeirritert på noe hår som hang ned i ansiktet. Hestehalen var ganske løs og det irriterte meg utrolig. Dette husker jeg kjempegodt! Sambo måtte fikse på spennene mine. Jeg aner ikke hvor lenge jeg holdt på sånn, men jeg tviholdt i noen håndtak i senga.

På et tidspunkt fikk jordmor meg til å snu meg, beltene ble tatt av og det var deilig. Plutselig var det enda flere inne på rommet. Mellom hver ri sjekket de pulsen til babyen, og han hadde det fint. Jordmor forklarte meg hvordan jeg skulle presse. En god stund sa hun at hun kunne se hodet til babyen som skled inn og ut, uten om å liksom komme noe videre.

Hun heiet for å få meg til å presse lenger på hver ri. Jeg begynte å bli skikkelig sliten, jeg merket at jeg har spydd mye og ikke fått i meg noe energi. På et tidspunkt spurte jeg om hjelp til å holde bena mine. De gjorde det på neste ri, og rien etter der hadde jeg plutselig noen bøyler å støtte bena mot. Det hjalp skikkelig.

Endelig var han ute!
Nå sprengte det utrolig etter hver ri, det var tydelig at babyen var på vei ut. Jordmor spurte om jeg vil kjenne på hodet som sto litt ute, men det ville jeg ikke. Sambo fortalte meg i etterkant at han hadde titta ned, for han var nysgjerrig, og da sto toppen av hodet halvveis ute. Da sa jordmor at på neste ri kom han. Og det gjorde han! Den siste var til og med bare et kort press, så var han ute. Og gud for en befrielse! Og så rart hvor hardt man har jobbet for å presse ut hodet, og plutselig bare sklir hele kroppen ut. Og i tillegg så utrolig rart hvordan det med en gang slutter å gjøre vondt! Og hvor merkelig at babyen begynner å puste og skrike med en gang den er ute! Et av livets mange mysterier.

Jeg fikk ikke mini opp på brystet, for navlestrengen var så kort. Jordmor ville vente til den sluttet å pulsere før den skulle kuttes, men etter noen minutter så bestemte hun seg for å kutte den likevel – selv om den fortsatt pulserte en del.  Sambo kuttet navlesnoren, og den var veldig rar å klippe i, syntes han. Han sa at da så han hele krigssonen.

Kilte da de sydde
Endelig fikk jeg mini opp på brystet. Etter litt sa jordmor at jeg kunne presse om jeg kjente en ri igjen, men jeg kjente ingenting. Hun ba meg presse likevel, og plopp så var morkaken ut. Den var hel og fin. Mens vi lå der ville jordmor sjekke om jeg hadde revnet. Det kilte! Det var så overfølsomt der nede, og det kilte da hun tok på meg. Hun fant ut at jeg hadde to små rifter foran som hun vil sy med pyntesting så de ikke skulle gjøre noe vondt.

Jeg fikk på en bedøvelsesspray som skulle svi litt, men det sved ikke. Jeg kjente ikke at jordmor stakk nåla inn, men jeg kjente at tråden skled igjennom, og det kilte utrolig. Jordmor måtte le litt, jeg var visstnok den første hun har sydd etter fødsel som lå og lo av det.

Stolt av meg selv og kroppen min
Mini var 3485 gram og 48 centimeter stor, hodeomkrets 35 centimeter. Så de traff ganske godt på estimeringen på ultralyd. Jordmor mente at han kom til å bli stor siden han tok hele plassen i magen. Jeg syntes han var stor nok! Jeg fikk beskjed i etterkant at jeg hadde vært utrolig flink til å jobbe med kroppen, og at jeg burde være stolt av meg selv og kroppen. Under 5 timer aktiv fødsel som førstegangs er ganske raskt, så jeg fikk beskjed om å komme raskt til sykehus hvis vi skal ha flere.

For meg er hele fødselen litt vag, for den var så intens. Da barnepleier kom inn for å veie og måle mini så kjente jeg henne ikke igjen, men det var hun som sto og holdt fast prekestolen. Jeg kunne vært alene eller jeg kunne hatt 10 mennesker inne hos meg i slutten av åpningsfasen. Jeg husker heller ikke hvordan akupunktur-jordmor så ut. Alt mellom badekaret og at mini er ute, går i ett for meg. Men så utrolig deilig å være ferdig – og for en nydelig premie!

Les flere fødselshistorier her.

Hva synes du om artikkelen?