Møtte opp på fødeavdelingen
Jeg hastet til sykehuset, og var veldig bekymret. Alle sa at det helt sikkert kom til å gå fint. Jeg møtte opp på føden, det var travelt der. Så jeg fikk beskjed om å sitte på barselavdelingen og vente. Ble tatt imot av en jordmor som sa at de ventet på at undersøkelsesrommet skulle bli ledig. Hun hadde snakket med fødselslege om at jeg kom med uregelmessige hjerteslag hos fosteret. Videre forklarte hun at det ofte kommer inn gravide med samme problematikk, og at det som oftest er fordi hjertet ikke er ferdigutviklet. De ville uansett undersøke meg for å berolige meg.
Jeg satt en stund og ventet, og hadde kontakt med moren min. Barnefar hadde jeg kun fått sendt en melding til om at jeg skulle på sykehuset på kontroll fordi de hadde hørt uregelmessige hjerteslag hos jenta vår. Jeg så en gravid ble sendt til hastekeisersnitt, og lite visste jeg at det kunne skje med meg rett etterpå.
Jeg ble tatt inn på undersøkelsesrommet sammen med jordmor. Fosteret skulle overvåkes for å se om det hadde det bra.
Veldig lav fosterlydHun satt på registreringen og begynte å lete etter fosterlyd. Det eneste hun fant var fosterlyd på rundt 50. Hun trodde først det var min puls. Jeg måtte ligge i alle slags stillinger fordi hun trodde hun ikke var på rett plass siden jeg hadde morkaken på fremsiden.
Hun prøvde lenge å finne en bedre puls, uten hell. Hun ringte på fødselslege, og litt etterpå var det ikke mindre enn fire personer på rommet. Det ble fart på sakene og de koblet opp ultralyd for å sjekke fosteret og pulsen. Fortsatt var den på 50. De var veldig bekymret, og spurte om jeg hadde kjent liv i det siste. De så tydelig mens jeg ble undersøkt at fosteret sparket hardt. Jeg gråt og gråt. Fikk beskjed om at fosteret måtte ut nå, og at jeg måtte legges i narkose. Videre sa de at fosteret ikke hadde det bra, og at de ikke kunne ta sjansen på å vente. De ville ha en frisk mor og et friskt barn. Alle legene var enige i at jenta vår måtte ut i en fei. Jeg hylte og ba på mine knær om å kontakte mine nærmeste, de spurte om navnet til moren min, men jeg husket i hvert fall ikke nummeret hennes der og da.
Katastrofesectio
Jeg bare skalv og de trykte på nødknapp og begynte å sette venefloner på meg.Da ble et team tilkalt med anestesileger, sykepleiere, barneleger osv. De løp med meg på operasjonsstua, og de bare heiv av meg klærne. En anestesisykepleier sa at de var mange folk rundt, så jeg skulle bli godt ivaretatt. Rett før jeg ble lagt i narkose ropte jeg at jeg hadde en stor tyggegummi i munnen, og ville i hvert fall ikke ha den i munnen. Spyttet den ut.
Postoperativ oppvåkning
Våknet opp på postoperativ oppvåkning og spurte hvor jeg var. Jeg trodde jeg hadde drømt. Fikk beskjed om at jeg hadde blitt mamma. Jeg var i sjokk. Våknet opp i en seng med mange venefloner, urinkateter, stor bandasje på magen og surstoff i nesen. Når jeg våknet kom det en barnelege og en sykepleier som hadde tatt i mot datteren vår. De kom med et bilde av henne, og på det sto det 1000 gram, 35 cm og 26 cm i hodeomkrets. Videre fortalte de at hun var på Neonatal intensiv, og at det etter forholdene per nå gikk greit. Litt om det som skjedde på operasjonsbordet og så videre. Fikk også beskjed om at jeg kunne komme og se henne så fort jeg var i stand til det.
Litt etter dette fikk jeg beskjed om at moren min hadde kjøpt flybilletter og var på tur nedover til oss.
Tre måneder på sykehus
Dette var starten på et nesten 3 måneders langt sykehusopphold med oppturer og nedturer. Der barnelegene fant ut av hun hadde en medfødt hjertefeil, og en tur på Rikshospitalet ble et faktum.
Vi har vært utrolig heldig tross omstendighetene, vi har et mirakel – premature er kjempere. Ikke fikk jeg lungemodningssprøyter på forhånd. Hun klarte seg kun på cpap og nesebriller. Ingen infeksjoner og hun hadde et forventet forløp pga prematuritet. Den 31. mai klarte hun seg helt uten surstoff i nesen. Da ble vi overflyttet på familierom hvor spising og vektoppgang var i fokus. Vi strevde utrolig mye med amming og kjempet i tre uker for fremgang, pga medfødt hjertefeil. Hun hadde ikke overskudd til å ammes og sovnet med en gang. Det ble bestemt at hun skulle begynne med flaske.
Etter å ha vært en tur i Oslo for behandling fikk vi en ny baby med oss hjem. Vi så en kjempestor forandring dagen etter vi kom hjem, det var en stor lettelse at hun ble så flink til å spise, og da kom også en god døgnrytme på plass. Fikk beskjed om at det var forventet at hun skulle gå ned i vekt, men jenta la på seg masse. Nå er hun over 4 kg, og en kan ikke se på henne at hun har hatt en så tøff start på livet – bortsett fra at hun snart er 5 måneder og bruker størrelse 56 i klær.
