En mamma på forumet er provosert over at enkelte ønsker seg premature barn fordi de er lei av å gå gravid og fordi de synes premature babyer er søte. Som mor til en prematur gutt vet hun at en slik start ikke er noe å ønske seg – for hverken foreldre eller barn.

Sist oppdatert: 14. august 2018

Her er hennes innlegg på Babyverdens forum:

Sønnen min er nå 5 måneder, men allikevel bruker han bare 56. Det er dette jeg vil formidle for dere! Enkelte ganger har jeg både sett og hørt de som gjerne ønsker babyen sin skal komme ut fra uke 25 og oppover. Fordi de er så lei av å være gravid. De som spør om tips til å få satt i gang fødsel i uke 30 f.eks. Jeg kjenner jeg blir litt lei meg og såret over det. Dere mener sikkert ikke noe vondt med det, men kanskje jeg kan opplyse dere om at hver eneste dag mot termin skal du være takknemlig for.

Jeg vet jeg snakker for flere titalls tusen prematurforeldre når jeg forteller dette. For de tankene og følelsene man har, er veldig reelt i en slik situasjon.

Skulle ønske jeg gledet meg mer over svangerskapet

Jeg hadde et veldig tøft svangerskap. Allerede i uke 7 fikk jeg svangerskapsdepresjon og hyperemesis gravidarum. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ønsket alt bort, jeg ville rett og slett dø.
I uke 31 fikk jeg sjokk beskjeden om at jeg hadde alvorlig svangerskapsforgiftning (hellp syndrom). Jeg var timer fra å få en hjerneblødning og dø. Ut måtte lillegutt i frykt for våres liv. Men jeg skulle så ønske jeg hadde klart å gledet meg under graviditeten og heller satt pris på hver dag han lå i magen. For den frykten jeg fikk da jeg ble syk, unner jeg ikke min verste fiende enn gang.

Jeg var bare i uke 32! Eller skal man si, heldigvis kommet til uke 32.

31. mars 2018 kom lille Theodor til verden. 1484 gram og 39 cm lang.

Å bli mamma til en baby som ikke er klar for verden

Det er ingen større smerte enn å få et bittelite menneske ut som overhodet ikke er klar for verden. Du vet aldri hvordan det vil gå, og hver eneste dag må du sette pris på! Du får ofte dårlig samvittighet om du ikke er med babyen din 24/7, fordi, hva om? Hva om du ikke får sett babyen din igjen dagen etterpå? Du glemmer å spise, dusje og sove. Du vil bare være med den lille engelen din så mye som mulig, i frykt for at det er siste gang du får holdt babyen din.

Du er sliten, utmattet og har en sorg allerede før du vet om alt går bra. Du klarer liksom ikke glede deg over det miraklet du har. Hva om det ikke klarer seg? Som er tilfelle i mange prematur situasjoner. Du klarer ikke se fremover, for du tar en dag av gangen. Tilfelle du blir knust på veien. Babyen din er koblet opp til maskiner, ledninger og sonder. Det piper i maskinene og du får alltid et sug i magen når du hører den lyden. Hva om?

Når legen sier «babyen din glemmer å puste av og til» ja da glemmer du faktisk å puste selv. For du blir livredd for at babyen din skal slutte å puste. Mange, som jeg fikk, får et traume av alt som skjer. Som gjør at du får flashback hver eneste dag. Selvom babyen er frisk og fin. Jeg husker hvert eneste ord som ble sagt, hver eneste tanke og følelse. Det gjør fortsatt så vondt.

Ingenting i starten blir som du hadde drømt om

Du må forvente å bo på sykehuset i flere dager – uker – måneder! Du føler egentlig at sykehuset eier babyen din mens du er der. At du bare låner din egen baby. Du må kanskje spørre om lov til å ha familie på besøk, og det er ikke alltid det går bra.

Du ønsket nok å fullamme, men du må heller fullpumpe. Hvorfor? Fordi babyen din er for liten og sugesvak. Du må pumpe, pumpe, pumpe og pumpe til du blir sår og mørbanket i brystene. For babyen din trenger den rike og fete melken som bare du har. For mange så kommer ikke en gang melken, som også er en vond ting å komme gjennom.

Smått er ikke alltid bare søtt, men også skummelt lite og sårbart

Hele garderoben til babyen som er i størrelse 50 og 56 er det ofte flere måneder til du får brukt. Du må kanskje ned i størrelse 38. Kanskje kommer babyen din aldri til å bruke 50 enn gang. Ikke alle miraklene er sterke nok til å komme seg dit. Alt er så smått, så smått så smått. Å skifte bleie på babyen er skummelt, for det er så smått. Skrikingen hører du nesten ikke fordi babyen er fortsatt så svak. Menneskene på nyfødtintensiven er utrolig dyktige og flinke, men det er fortsatt ikke alltid det går den riktige veien.

Premature barn tåler mindre

Som prematurforeldre må man også ta mye hensyn til babyen sin som sjeldent noen utenfor forstår. Det er tungt! Min sønn blir lett overstimulert, tar jeg ikke hensyn til det kan han grine utrøstelig i flere timer. Er en grunn for at jeg ikke vil ha så mye besøk, eller at han skal være en kasteball. Fordi jeg har lært meg å kjenne min egen sønn. La han sove på ukjente plasser er en kamp i seg selv! Så det er faktisk uaktuelt om ikke jeg er med. Det er det heller sjeldent noen som forstår. Ikke minst, så er det mange som sliter med senskader i ettertid som følge av at de er prematurbarn. Ikke minst er ikke immunforsvaret like bra.

Ingen ønsker seg et prematurt barn

Så om du er av den som går å håper at babyen din skal komme ut fra uke 25 og oppover så tenk deg litt om! Jeg unner ingen å gå gjennom det jeg gjorde. Jeg var heldig, men tankene som beskrevet over var der HVER dag, og kan fortsatt være der i dag.

Vær takknemlig for hver eneste dag babyen din kan få inne i magen din, der den kan vokse seg stor og sterk. Jeg skulle gjort alt for å kunne hatt babyen min i magen til termin! Du er heldig om du får muligheten til det!

For verden utenfor er skummel for en liten baby. Men enda skumlere for en liten prematur baby!

Om du fikk en tankevekker nå, så var det faktisk det jeg prøvde på.

Hva synes du om artikkelen?