Mannen min og barna er tilbake når jeg runder 9 uker. Jeg går nå på medisinene jeg fikk av sykehuset, men er fortsatt helt overveldet av kvalmen. Jeg spyr i rykk og napp også, og det eneste lyspunktet er at jeg klarer å presse i meg litt mat og noe væske. Jeg har blitt ekstremt innbitt i at jeg vil holde meg hjemme og skal gjøre alt jeg kan for å få det til.

Sist oppdatert: 23. mai 2019

Sykehuset ringte jeg til og ga beskjed om at jeg ikke trengte å komme tilbake, så nå gjenstår det å se om jeg klarer å slippe unna regelmessige besøk hos helsehuset for å få væske intravenøst.

Det er bedre å reise til helsehuset noen timer enn å bli lagt inn på sykehuset uten tvil, men jeg er fortsatt der at jeg ikke orker å ta en dusj, så å reise ut blant vanlige mennesker føles som å bestige et fjell med en sekk på 200 kg.

Kvalme-boble

Jeg lever nå i samme hus som min fryktelig snille mann og de søte barna mine som lister seg rundt meg, men egentlig lever jeg i min egen, kvalme boble. Jeg sover igjen halve døgnet, kun avbrutt av eventuelt oppkast og evinnelige runder med å snu seg i senga for å ignorere kvalmen. Bøtta står solid ved siden av senga og jeg har den typiske kjekspakka på nattbordet, men orker lite av den. I stedet prøver jeg å drikke litt av en vannflaske jeg også har der hver gang jeg våkner, for å klare mitt mål om å drikke 1 liter væske i løpet av døgnet. Det er grensa mi for å slippe væsketilførsler. Mannen sover inne hos ungene og kommer kun løpende når jeg behøver hjelp, for ikke å forstyrre meg unødvendig.

Etter at mannen og barna er dratt ut på morgenen for å kjøre til skole, barnehage og jobb, drar jeg meg opp trappa og legger meg på sofaen kun akkompagnert av bøtta. Jeg har funnet et par rolige tv serier jeg så vidt orker å se litt på, og ser jeg bort i lengre perioder går jeg ikke glipp av noe uansett da det strengt tatt ikke skjer noen ting som helst i disse programmene. Jeg vet med meg selv at jeg aldri kommer til å se på dette igjen i mitt liv, da alt jeg gjør disse ukene vil minne meg om denne ulidelige kvalmen.

Å dusje er et stort prosjekt

To ganger i løpet av uka bestemmer jeg meg for å tvinge meg til å dusje. Selv om jeg ikke er så tett på familien føler selv jeg på at jeg ikke er så delikat. Første gangen svartner det for meg i dusjen. Det er en fryktelig ubehagelig opplevelse og jeg finner ut at sånn kan jeg ikke ha det. Det blir så svart for meg så lenge at jeg bare må synke ned på gulvet og vente til det går over. Det er nesten så jeg bare blir liggende der, da jeg ikke orker å reise meg igjen for å tørke meg og kle på klær.

Så neste gang setter jeg inn en krakk og forkynner til familien at den krakken nå bor i dusjen for jeg orker ikke å løfte den ut og inn. Det er ikke sjans at jeg klarer å dusje om jeg må stå, det har jeg ikke energi til.

Tidligere i svangerskapet lovte jeg meg selv at jeg skulle sminke meg oftere dette svangerskapet, fordi jeg ser så syk ut på alle bildene fra sist svangerskap. Tross alt er det ikke meg å se så utslitt ut hele tiden. Selv om utseendet egentlig ikke betyr noe betyr det allikevel noe for selvfølelsen å ta seg så godt ut som man kan. Det forsettet kan jeg bare le av nå. Jeg hopper i stedet over å se meg i speilet og orker ikke bry meg om at håret kun blir børstet maks en gang i uka.

Spy og drikke, spy og drikke

På bordet ved sofaen står tablettpakka mi samt den andre medisinen jeg fikk fra fastlegen. Den virker ulikt fra sykehuset sin så på de dårligste dagene tar jeg den oppå for å døyve spyingen. Spyposene jeg fikk fra sykehuset har jeg overalt, selv om jeg prøver å orke og spy i bøtta da den kan skylles. Så har jeg vann alle steder hvor jeg er for å prøve å nå litermålet mitt. En dråpe her og en dråpe der…

Terminklubben på forumet

Jeg forsøker å følge med på terminforumet mitt, men orker ikke mye av det. Alle har det så ulikt og de færreste er slik som meg. Andres bekymringer for at familie eller kollegaer skal finne ut om graviditeten blir så langt fra sånn jeg har selv om jeg elsker å følge med på hvordan de andre har det og gleder meg over de som er tålelig friske. På min side føles det som om halve kloden vet at jeg har vært innlagt sist uke og at mannen måtte dra alene på ferie med ungene. Det er ikke vanskelig for de som kjenner meg å legge sammen to og to som i dette tilfellet blir et nytt barn.

Blod på papiret

Selv overraskes jeg over blod på papiret en del dager inn i uka. Jeg sitter forfjamset på do og ser på det. Kan det være fordi jeg er blitt hard i magen, med det lille jeg spiser? Kan noe være galt? Stikk i strid med mitt vanlige jeg har jeg ikke energi til å bekymre meg. Det får bare gå som det går. Tross alt får jeg ikke gjort noe fra eller til, jeg frykter egentlig bare mest spørsmålet om jeg orker å gjennomgå dette en gang til, dersom det går galt. Sist gang rundt var jeg 5 ½ år yngre, jeg syns jeg taklet det så mye bedre da. Den gangen informerte jeg mannen på sykehuset i uke 9 om at jeg skulle ha enda en til etter det, tross hvor dårlig jeg var. Denne gangen vet jeg jammen ikke, jeg vet rett og slett ikke om jeg orker mer! Går dette bra, er det i hvert fall det siste barnet vi skal få.

Dagen etter sitter jeg hos fastlegen igjen, atter en gang kjørt dit av min mor. Legen min har bestemt seg for å følge meg som en hauk dette svangerskapet og stoler fint lite på at jeg selv sier fra hvor dårlig jeg er. Heldigvis har jeg mindre ketoner i urinen nå og legen er enig i at jeg klarer meg OK gitt omstendighetene. Det føles nesten som en liten seier.

Nok en liten sniktitt

Så kommer jeg på at jeg burde nevne den lille blødningen jeg hadde. For å være sikker tar legen frem ultralydapparatet sitt, men det brukes kun på utsiden så jeg er usikker på om hun vil se noe, liv eller ei.

Etter en liten tid sier legen at «Se der, der er babyen og jeg ser at hjertet slår». Selv forsøker jeg å nistirre på skjermen, men ser ingenting. Samme hvor mye jeg konsentrerer meg ser jeg ikke antydning til liv. Nå ser ikke legen mer heller, men hun slår seg til ro med at hun så det og noterer liv på helsekortet jeg nå endelig har fått. Jeg føler meg ikke overbevist, men synker tilbake til apatien min. Igjen, det er jo ikke noe jeg kan gjøre utenom å la dagene gå?

Les andre innlegg i Liljabloggen her

Hva synes du om artikkelen?