Endelig er jeg tosifret antall uker gravid, men det går meg nesten hus forbi. Jeg er fortsatt bare hjemme, innesperret i fengsel med kvalmen min og bøtta. Hvorfor i all verden må disse graviditetene være så ulike fra kvinne til kvinne? Hvordan kan noen være lenket til seng og bøtte mens andre ikke en gang skjønner at de er gravide? Det virker så urettferdig alt sammen.

Sist oppdatert: 23. mai 2019

For å tvinge meg ut av selvmedlidenheten min tenker jeg mer og mer på hvor urettferdig andre ting er. Noen blir jo ikke gravide i det hele tatt, andre mister gang på gang og noen får så syke barn at de ikke overlever svangerskap eller tiden etter fødsel. Andre føder alt for tidlig fordi kroppen bare setter i gang fødsel og mister helt friske barn uten at det er noen mening bak. Jeg blir tross alt lett gravid, har aldri mistet et barn og har fått friske barn som i tillegg ligger langt fremme på alt – til tross for hvordan jeg har overlevd svangerskapene.

Andre mister – prøver å være takknemlig

På terminforumet mitt er vi et stykke unna den magiske 12 ukers grensa og det er flere som mister. Det er helt naturlig når det er mange gravide på ett sted, men det både berører og er trist. Jeg gråter for noen av dem, nå de åpner opp om det sterke ønsket om å få barn og motløsheten når man mister det etterlengtede barnet. For det er et barn, det føler jeg og, uavhengig om det korrekte ordet er embryo, foster eller baby. Det er så usigelig trist når et ønsket barn blir borte! Selv om man trøster seg med at det er kroppens måte å rydde opp, tar det ikke bort fra følelsene av tap.

Andre steder på forumet er det mange triste sider selv om de også tilbyr håp og omsorg, og jeg leser de opp og ned når jeg orker. De minner meg igjen og igjen på å være takknemlig og godta det kroppen kaster på meg. Det er et forum for de som mister før 12 uke, et for de som mister etter 12 uke, ett for de som har prøvd lenge og dagbøker til både de som prøver å bli gravide og de som har opplevd tøffe ting i et svangerskap. Graviditetshormonene hjelper nok til, men tårene triller når jeg leser disse stedene. Jeg skulle så ønske det kunne være enkelt for alle å bli gravide og at alles svangerskap skulle forløpe uten store utfordringer. Heldigvis er det mange som blir gravide igjen og jeg kan heie på de i stillhet hjemme fra sofaen.

Finn din terminklubb på forumet!

Dårlig samvittighet og apati

Humøret mitt ellers er helt monotont. Jeg har ikke mage enda, kjenner naturlig nok ikke liv, er bare kvalm og orker ingenting. Venner og familiemedlemmer sender meldinger for å høre hvordan det går, men jeg skulle ønske de ikke gjorde det så jeg ikke trengte å føle på at jeg ikke fikk svart. Mannen min må fortelle flere at «Nei, hun ønsker ikke besøk, men takk for at du spør». Blomster kommer på døra en dag, det er faktisk hyggelig og mannen setter de i en vase så jeg kan se. Heldigvis skjønner han hvordan jeg har det og gir meg rom.

Ungene fortsetter også å være forståelsesfulle, men lister seg meg og mer nervøst rundt meg. Nedturen er størst når jeg må legge meg i senga fordi de kommer hjem. De tenker nok begge at det er «deres feil», selv om jeg innstendig forsøker å si at det kun er jeg som er dårlig hele tiden.

Langt fra så opptatt av utseendet som vanlig

Psoriasissenen min i hodebunnen som ingen til vanlig vet at eksisterer takser helt av nå etter flere uker uten medisiner. Det snør fra hodet mitt, selv om jeg knapt rører meg. Verst ser det ut på pynteputene i sofaen som jeg hviler hodet på under dagen, de er helt hvitprikkete. Jeg burde børste av de hver gang jeg har ligget der, men det er enda en ting som havner på lista over det jeg ikke har overskudd til å bry meg om. Folk som før syns jeg var «dollete» skulle bare sett meg nå!

Heldigvis har håret mitt forandret seg. Jeg vet ikke om det er fordi det kun har blitt vasket en gang i uken siden jeg ble syk eller om det er svangerskapet, men det ser ikke skittent ut mer. Det ser helt ok ut, oppe i en ball midt på hodet hele tiden, både uten vask eller børsting. Det hjelper litt for hodebunnen også, som i det minste slipper unna unødvendige såper og produkter.

Når det jeg håper er bunnen

10 uker og 5 dager på vei når jeg det jeg håper er bunnen dette svangerskapet. Mannen og ungene er oppe og steller seg på morgenen når jeg våkner av en real kvalmebølge. Jeg skjønner raskt at jeg må spy, men registrerer at jeg ligger feil vei i forhold til hvor bøtta er. Jeg snur meg så hurtig jeg klarer, men rekker det ikke. I stedet spyr jeg over hele gulvet, masse magesyre og det vannet jeg har fått i meg på natten.

Mannen hører hva som skjer og titter inn. Han sier ingenting, men henter stille vaskeutstyr. Mens jeg sitter der skamfull og kvalm med ulidelig vondt i halsen, vasker han opp alt uten å si et klagende ord. Han lytter bare til beklagelsene mine og sier at det går bra. Jeg skjems, hva slags voksent menneske klarer ikke å nå en bøtte en halvmeter unna?

Alt kommer opp igjen

Etter at de har gått, står jeg opp og smører meg litt mat. Jeg vet at jeg må presse i meg noe, selv om jeg virkelig ikke har lyst på det. Litt mat i magen hjelper ofte på kvalmen, og dagen trenger ikke bli så ille som den startet. Det gjør den dessverre. Alt jeg prøver å putte i meg, enten det er drikke eller mat, kommer opp i rakettfart.

Jeg har helt glemt at vi skal ha vaskehjelp denne dagen, men heldigvis kommer vår alltid behjelpelige vaskehjelp og hjelper meg i stedet for huset. De siste rundene med spy røsker skikkelig i halsen og blander med seg blod. Det er de verste rundene, for de gjør så vondt i tillegg til hvor ille det er fra før.

Til slutt får jeg kommet meg i seng, beholder de medisinene jeg tar oppå sykehuset sine og slukner utmattet utover dagen.

Ny runde på sykehuset?

I det uka runder av frykter jeg at dette kommer til å ende med sykehusinnleggelse igjen, sånn her kan jeg jo ikke ha det, at alt kommer opp. Det vet jeg godt, men håper inderlig det skal snu. Straks 11 uker, det må da vel bli bedre da?

Les andre innlegg i Liljabloggen her

Hva synes du om artikkelen?