For å tvinge meg ut av selvmedlidenheten min tenker jeg mer og mer på hvor urettferdig andre ting er. Noen blir jo ikke gravide i det hele tatt, andre mister gang på gang og noen får så syke barn at de ikke overlever svangerskap eller tiden etter fødsel. Andre føder alt for tidlig fordi kroppen bare setter i gang fødsel og mister helt friske barn uten at det er noen mening bak. Jeg blir tross alt lett gravid, har aldri mistet et barn og har fått friske barn som i tillegg ligger langt fremme på alt – til tross for hvordan jeg har overlevd svangerskapene.
Andre mister – prøver å være takknemlig
På terminforumet mitt er vi et stykke unna den magiske 12 ukers grensa og det er flere som mister. Det er helt naturlig når det er mange gravide på ett sted, men det både berører og er trist. Jeg gråter for noen av dem, nå de åpner opp om det sterke ønsket om å få barn og motløsheten når man mister det etterlengtede barnet. For det er et barn, det føler jeg og, uavhengig om det korrekte ordet er embryo, foster eller baby. Det er så usigelig trist når et ønsket barn blir borte! Selv om man trøster seg med at det er kroppens måte å rydde opp, tar det ikke bort fra følelsene av tap.
Andre steder på forumet er det mange triste sider selv om de også tilbyr håp og omsorg, og jeg leser de opp og ned når jeg orker. De minner meg igjen og igjen på å være takknemlig og godta det kroppen kaster på meg. Det er et forum for de som mister før 12 uke, et for de som mister etter 12 uke, ett for de som har prøvd lenge og dagbøker til både de som prøver å bli gravide og de som har opplevd tøffe ting i et svangerskap. Graviditetshormonene hjelper nok til, men tårene triller når jeg leser disse stedene. Jeg skulle så ønske det kunne være enkelt for alle å bli gravide og at alles svangerskap skulle forløpe uten store utfordringer. Heldigvis er det mange som blir gravide igjen og jeg kan heie på de i stillhet hjemme fra sofaen.
