Jeg forsøker å være mer positiv igjen denne uka. Tross alt er jeg gravid og det kommer en flott belønning om under 8 måneder. Jeg starter en tråd på forumet om hva vi gleder oss mest til. Det er både hyggelig tenking og lesing. Selv gleder jeg meg mest til å kjenne spark og at magen får en fin kul. Jeg gleder meg også masse til selve babyen kommer. Om kroppen min tåler svangerskap dårlig, elsker jeg desto mer å ha en liten baby i hus. Babytiden er bare helt fantastisk!

Sist oppdatert: 25. april 2019

På jobb er det hektisk, som det alltid er. Det gjør at dagene går fort, men med tiden som går øker to ting: Bekymringene og kvalmen. Jeg har forsøkt å ignorere det, men kvalmen har gjort seg mer og mer fremtredende ettersom dagene har gått. Det gjør meg mer og mer bekymret. Jeg og sjefen hadde en avtale om at jeg skulle si fra straks jeg ble gravid, for at vi kunne planlegge for en brå exit. Tross alt har vi vært gjennom dette to ganger før.

Hvordan blir det med jobben?

Allerede første dag på jobb etter positiv test, sa jeg fra. Vi fikk vår første gratulasjon, som var stas, men jeg og sjefen hadde også en lang prat. Jeg jobber i et utbyggerfirma og er ansvarlig for salg av ny-boliger. Vi har også til enhver tid et hav av ulike kunder/par som jeg har det øverste ansvaret for, selv om vi nå har en egen, fantastisk kundebehandler. I tillegg hjelper jeg til med planlegging av nye prosjekter. Salget er dog første prioritet, selger vi ikke nok kan vi ikke bygge. Jobben har mer enn 90 ansatte å sysselsette, så det er viktig å ha jobb klar for de neste årene.

Det er alltid mye å gjøre, og jeg elsker jobben. Sier kroppen stopp, er det dog ikke noe å gjøre med det. Kanskje blir jeg borte om noen få uker, men kanskje det går bedre denne gangen? Hvordan planlegger man egentlig for det? Uten noen konklusjon, men med et håp om at kanskje denne gangen er annerledes, avsluttes møtet. Jeg retter i stedet all min energi mot å få unna oppgaver som jeg må være involvert i. Jeg har mye ansvar, også for flere andre ansatte. De sier vi foreløpig ikke noe til, men jeg vet at jeg på et tidspunkt må forberede minst en av de på dette.

En av dagene kvalmen holder på å få overtaket på meg, får jeg en kollega til å vise meg en ny blokk som er under bygging i et viktig prosjekt. Vi går opp 5 etasjer i stillaser og jeg syns det er nydelig å være ute i frisk luft i stedet for på kontoret. Snart vil det være mulig å vise interessenter her opp også, men for nå vil jeg se utsikten selv. Når man selger en bolig som ikke er bygd, selger man oftest en drøm. Det er derfor viktig for meg at jeg har solgt noe jeg står inne for og vet kunden vil bli glad for.

Bekkensmerter allerede?

Vel tilbake på kontoret setter jeg meg litt med sjefen og diskuterer. Heldigvis vet han om babyen, for straks jeg forsøker å reise meg streiker bekkenet. Jeg klarer rett og slett ikke å stå uten å holde meg, langt mindre gå. Panikken slår innover meg. Jeg slet veldig med bekkenet i det første svangerskapet og har egentlig aldri blitt ordentlig bra, men dette tar jo kaka. Jeg er jo bare 6 uker på vei! Jeg skjønner straks at det er klatringen i stillasene som gjorde det og drar på et flaut smil. Av erfaring vet jeg at det nok bedrer seg bare jeg fortsetter å røre på meg, ikke minst må jeg jo komme meg til mitt eget kontor.

Etter en liten stund stavrer jeg meg ut av kontoret hans, og holder meg forsiktig i veggene i det jeg halvveis går, halvveis drar meg bortover. Jeg ser ut som en 80-åring som har glemt rullatoren sin og forsøker å gå uten, men kommer meg frem. På veien passerer jeg litt for mange kollegaer og skylder leende på at jeg har fått et kink i ryggen. Med min helsehistorikk tror jeg de fleste kjøper forklaringen, men det tar ikke langt tid før en våken, kvinnelig kollega setter seg ned inne hos meg. Hun lukker døra, smiler lurt og sier at hun hadde bekkenløsning sist hun også.

Jeg vil ikke lyge og heldigvis er det hun samme jeg føler at jeg må forberede på at jeg kan bli brått borte, så jeg svarer ærlig. Det er jo tross alt hyggelig, selv om det er tidlig. Så betror jeg at jeg frykter for at jeg jobber mot klokka her. Nå har jeg allerede jobbet snart tre uker som gravid, og dømmende fra tidligere historikk kan jeg bli borte når som helst – hvis det verst tenkelige skjer.

Kommer kvalmen til å få overtaket denne gangen også?

Nervøst strekker jeg meg etter en pose salt sild. De hjelper når kvalmen trykker på. Uten å ha tenkt på det, har jeg fått et lite lager kjeks, knekkebrød og sure eller salte godterier i kontorskuffen. Jeg må oftere og oftere ta noe for å stilne kvalmen, men kanskje det kan bli med det? Kanskje jeg kan være som andre gravide som er kvalme, men som klarer å jobbe allikevel? Det hadde vært fantastisk, men jeg våger ikke helt håpe på det. Jeg vil bli alt for skuffet hvis ikke det blir slik. Nei, jeg får ruste meg for stormen, dersom den kommer.

Tid for første svangerskapskontroll

Midtveis i uka har jeg min første kontroll hos fastlegen. Vi har blitt enige om å følge meg opp langt tettere denne gangen og hun bekymrer seg for om jeg orker jobb og har energi til ukene som kommer. Jeg avfeier henne med at det går helt fint, gjør det ikke? Litt vanskeligere er det at hun syns det er smått utrolig at jeg er blitt gravid, så tett på svineinfluensaen. Hun liker heller ikke at jeg for noen uker siden hadde så veldige smerter ved den ene eggstokken. Alt i alt skjønner jeg brått at hun frykter dette ikke er liv laga. Kanskje er jeg også lenger på vei enn jeg tror?

For å sjekke tar hun en utvendig ultralyd. Forvirret lar jeg alt skje mens hodet kverner. Jeg vet jo basert på testene jeg har tatt at jeg ikke kan være lenger på vei og at det er umulig å se noe utvendig ved bare 6 uker.

Gravid utenfor livmoren?

Som forventet finner ikke legen noe og en bekymret rynke setter seg i panna hennes. -Lurer du på om det er en exu? Spør jeg brått. Jeg har lest nok til å vite hva et ekstrauterint svangerskap er, et som setter seg på eggstokken i stedet for i livmora og der kan det ikke leve. Legen nikker bekreftende, men går ut for å dyppe en graviditetstest i urinprøva mi, for å være sikker. Mens hun gjør det, er det én ting jeg er sikker på.

Jeg venter ikke én unødvendig time for å finne ut av dette. Jeg tar opp telefonen, finner frem Volvat og booker den første ledige timen de har for tidlig ultralyd. Legen kommer raskt tilbake og sier at testen ble kjempepositiv med én gang, men før hun rekker å si mer stopper jeg henne. Jeg forklarer at jeg ikke vil vente på en henvisning og i stedet skal til Volvat allerede om en time. Hun ser lettet ut og tar kun noen blodprøver før jeg går. Hun vil også sjekke hCG nivået, for å være på den sikre siden.

Nervøs før ultralydundersøkelsen

Jeg ringer mannen min som møter meg på Volvat. I det vi setter oss på venteværelset slår skrekken innover meg. Tenk hvis dette er en exu, tenk hvis babyen ikke kan få leve? Tenk hvis vi må starte om igjen? Jeg vet jo hvor vanlig det er å miste, kan det være min tur?

Heldigvis kommer gynekologen raskt og tar oss inn. Jeg forklarer hvorfor vi er der og hun setter straks i gang med innvendig ultralyd. Ubevisst har jeg begynt å puste mer langsomt, men hun bekrefter i samme øyeblikk som hun er inne at alt er på riktig plass.

Jeg puster lettet ut, så fantastisk! Babyen er bare 3 mm stor og måles til noen dager kortere enn jeg tror. Akkurat det bryr jeg meg ikke noe om og tenker heller at den er for liten til å måles helt korrekt. Det viktigste er at den er på plass! Hjertet slår også, noe det nylig har startet med.

Lilja ultralyd 6 uker
En knøttliten baby på 3 millimeter. Foto: privat

På vei ut ler jeg, langt gladere til sinns. Det tristeste den dagen, er at det kun er én der inne, jeg kunne godt tatt to, siden dette skal bli mitt siste svangerskap. Mannen min derimot, er nok helt fornøyd med nettopp det.

Brått føles svangerskapet veldig ekte, nå har vi jo sett spira vår. Måtte den bare vokse seg stor og sterk de neste månedene! HCG prøven viser seg å være på 35 000, mer enn høyt nok for mitt ukes- og dagsantall.

Les andre innlegg i Liljabloggen her

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkel5 uker: Jeg føler meg trygg på graviditeten
Neste artikkel7 uker: Altoverskyggende kvalme
DEL