Det har demret for meg at jeg faktisk er gravid. Symptom-messig er det ikke for mye å melde om enda, men jeg vet – og frykter – at det kommer tidsnok. Jeg er dog veldig trøtt, puppene er tunge og jeg har ligamentsmerter når jeg nyser eller strekker meg for brått. Alt er så langt som det skal være og jeg føler meg trygg på graviditeten. Jeg tar også den siste digitale testen langt tidligere enn planlagt, og den viser allerede Gravid 3+. Nå er alt som det skal være.

Sist oppdatert: 25. april 2019

Noe av det første jeg gjør er å melde meg inn i et terminforum på Babyverden. Det hadde jeg stor glede av i begge de siste graviditetene. Endelig har jeg også termin helt i starten av en måned, og kan være en av de som er kommet lengst i gruppa. Teit nok gleder jeg meg over det, da jeg var relativt sent i gruppa med begge de første og det var så kjedelig å være langt etter de andre.

Det er rart hvor mye tre uker betyr i et svangerskap. Det gjør også at jeg blir godt kjent med de som kommer inn med og etter meg og vi har en skravlete termingruppe. Tenk så fint å ha et sted å dele gleder, bekymringer og spørsmål, når det skal være hemmelig for resten av verden så lenge til.

Å være forberedt eller ikke

Sist gang jeg gikk gravid hadde jeg nettopp gått gravid og husket det meste. Første gangen hadde vi ikke barn, så da brukte jeg mye tid på raskt å sette meg inn i alt. Denne gangen har jeg et mer hektisk familieliv, med to barn som krever sitt. Jeg har også en jobb hvor jeg yter mye og hvor jeg kanskje jobber litt for mange timer om jeg skal være ærlig. Jeg har derfor helt glemt å sette meg inn i alt jeg burde slutte med, være seg mat, drikke eller medisiner.

Det som er helt basis har jeg fått med meg. Jeg har i samråd med legen sluttet på visse medisiner i forkant av prøvingen. Etter at vi fikk nummer to, slet jeg mye med smerter i knærne. Det viste seg at jeg hadde betent væske i dem, og etter gjentatte tappinger av begge knærne ble det konkludert at jeg hadde artritt. Ettersom jeg tross alt ikke er så gammel, ble jeg raskt satt på en lavdose cellegift kur for å skåne knærne. De medisinene var det viktig at jeg sluttet på 3-6 måneder før vi tok ut spiralen og startet prøvingen.

Greit å bruke legemidler som ikke er på resept?

Jeg har også lenge slitt med tørr hud i hodebunnen, uten å ha villet ta dette opp med legen før det ble alt for ille for en tid tilbake. Tross alt har jeg fyldig, langt hår, så dette har skjult problemet for andre, men så ble det så ille at det så ut som jeg flasset masse, hele tiden. En hudlege mistenkte raskt psoriasis, og veien var ikke langt før det ble koblet at jeg hadde psoriasisartritt.

Jeg står denne uka på apoteket og skal hente ut nye medisiner for hodebunnen samtidig som jeg skal kjøpe folsyre. En oppmerksom apoteker spør forsiktig om jeg er gravid. Jeg titter meg mistenksomt rundt før jeg nikker bekreftende. Så spør hun like forsiktig om jeg har vurdert denne medisinen opp mot graviditeten. Det viser seg at det jeg smører hodebunnen med, som jeg er helt avhengig av, gir økt sjanse for leppe/gane spalte hos babyen!

Jeg sier raskt fra meg medisinen igjen. Uansett hvor avhengig jeg er av den, vil jeg da ikke risikere det. Apotekeren spør om jeg er langt på vei, kanskje det ikke blir så lenge å gå uten? Da ler jeg, jeg er jo bare 5 uker på vei! Det får bare gå som det går tenker jeg, og tar meg ubevisst opp til hodet. Sjampoen jeg bruker kan jeg visst heller ikke bruke, men jeg priser meg lykkelig over å ha truffet en oppegående og hyggelig apoteker. Problemene med hodebunnen får jeg ta siden. Den får bare «snø» ned med tørr hud rundt meg, om det er prisen. Et lite kremt setter seg fast i halsen, tross alt bryr jeg meg om utseendet mitt, men babyen er jo viktigere.

Kostholdsendringer også?

Vel hjemme på kvelden ser jeg brått skulende på glasset med Cola Zero og brødskiva med salami. Her er det vel også noe som ikke stemmer? Jeg drikker ikke kaffe, men jeg drikker desto mer Cola Zero. Jeg er faktisk helt desperat etter det. Litt skremmende hoderegning gjør at jeg innser at jeg nok drikker over to liter om dagen! Noe så fryktelig, skjønner jeg. Raskt googling minner meg på å holde meg unna salamien, og trappe kraftig (!) ned på coladrikkingen på grunn av koffeinet. Det er jo ikke bra for meg uansett, det vet jeg jo.

Neste dag unner jeg meg kun to små glass cola i løpet av dagen, og kroppen merker det allerede på kvelden.

Hodepine og migrene

Jeg har slitt med migrene siden jeg så vidt var tenåring og nå kommer det en helt forferdelig hodepine. Alle mine fantastiske hjelpemidler i medisinskapet er blitt utenfor rekkevidde på grunn av graviditeten og det er ingenting jeg kan ta utenom paracetamol. For meg som har mye hodepine og migrene, blir det som å ta to sukkerbiter helt uten effekt.

Natta blir nesten ikke til å utstå. Jeg har så smerter at det føles som om hodet skal revne i biter. Det er akkurat som om noen prøver å skjære meg opp, med start ovenfra. Jeg gråter ukontrollert flere ganger i løpet av natta, med det utfall at hodepina bare blir verre. Til slutt trygler mannen min meg om å ta noen sterkere medisiner, det kan da ikke være så farlig?

Jeg maner frem bilder av barna mine som babyer for å finne styrke til å stå over. Samtidig tenker jeg for første gang at denne graviditeten kanskje ikke var noen god idé. Hva er det egentlig vi har gjort mot oss selv? Hvordan skal disse dagene, ukene og månedene gå? Alt som var fælt i de to første svangerskapene flyr frem og tilbake foran hodet mitt.

Inni meg tenker jeg at dersom vi mister denne spira, da orker jeg ikke et forsøk til. Ikke vet jeg om det er den ekstreme hodepina som sier det, eller om det er realitetene i de neste månedene som endelig slår innover meg. Jeg kaldsvetter av redsel og smerter, men sovner til slutt i de små nattetimer.

Les andre innlegg i Liljabloggen her

Hva synes du om artikkelen?