20 uker og 2 dager på vei, tenk, nå er jeg halvveis! Det føles helt rart å ha kommet seg halvveis gjennom dette svangerskapet, spesielt når jeg tenker på alle mulige fallgruver langs veien fra den første, positive testen og til nå.

Sist oppdatert: 15. august 2019

I magen gjemmer det seg en liten jente, som har gått fra å være et knapt synlig, knøttlite embryo til en helt ferdig baby som bare skal vokse til den neste halvdelen av svangerskapet. I følge appen er hun omtrent 325 gram og 25 cm lang nå. Det er litt av en reise vi har vært gjennom, og enda er det mye foran oss.

Mye liv i magen

Nå som babyen har blitt større og sterkere, er det masse liv i magen. Med livmora på framsiden kjenner jeg sparkene best nede, på sidene og et godt stykke over navlen. «Heldigvis» er livmora mi stor og høyt oppe, så hun virker til å ha godt med tumleplass der inne. Det gjør at jeg nok kjenner mer regelmessig og kraftigere liv nå enn enkelte andre med morkaka foran. Noen bonuser skal det vel være med at livmora vokste seg så stor så fort.

Denne uka har jeg kontroll hos legen, som igjen forlenger sykemeldingen min. SF-målet mitt fortsetter å være stort, selv om det enda ikke kan krysses av på helseskjemaet mitt. Selv lurer jeg litt på om jeg kunne jobbet noe, tross alt er jeg i bedre form, men legen vil ikke høre på det øret. Jeg skjønner at hun ikke stoler på meg, da jeg tross alt er ekspert på å overkjøre kroppen min og dets signaler. Det sitter alt for sterkt i meg at man bare må ta seg sammen, men legen sier at babyen i magen er det viktigste jeg skal tenke på nå, ikke jobb.

Prøver meg på jobb likevel

Etter legetimen kjører jeg allikevel rett på jobb. På veien dit har jeg konkludert med at jeg selv kan oppheve sykemeldingen min, eller eventuelt redusere den. Det står tross alt det på NAV sine hjemmesider hver gang jeg må inn og bekrefte at jeg fortsatt er syk. Er jeg virkelig så syk fortsatt at jeg ikke kan bidra noe? Dessuten trenger jobben veldig min hjelp til noe og det vet jeg. Så om ikke annet får jeg hjulpet de med det de behøver og så kan jeg hvile meg etterpå.

Det blir flere timer på jobb enn først planlagt og jeg både sitter og går rundt mens jeg er der og skynder meg for å få unna oppgavene. Det føles så godt endelig å være til nytte og alle er glade for det jeg bidrar med.

Får svi for forsøket

Kanskje kjenner jeg meg litt stresset over å ordne mest mulig når jeg først er der, men det er kun når jeg er hjemme igjen at formen endrer seg. Jeg blir rett og slett i fryktelig dårlig form. Blodtrykket har steget, jeg får migrene og voldsomme kynnere i magen. Denne gangen er de attpåtil vonde.

Utover kvelden blir jeg helt fortvilet, hvordan kunne jeg gjøre dette mot meg selv? Som før er det ingenting annet enn paracet jeg kan ta mot den fryktelige hodepinen og kynnerne gir seg ikke selv om jeg hviler. Kan det være farlig, lurer jeg. Det spørsmålet plager meg hele natta. Først neste dag har de roet seg, men hodepina sitter i som et kroneksempel på min egen dårlige dømmekraft over egen form.

Blir raskt sliten

Ute er været nydelig og når formen igjen kommer seg drister jeg meg ut med ungene og mannen. Det føles helt fantastisk å være ute og nyte fint vær, yrende menneskeliv og familie, men jeg blir raskere sliten igjen. Å strekke strikken på egen form er nok ikke det lureste jeg gjør.

Etter uka konkluderer jeg med at jeg må høre på både legen og jordmor, og fokusere på å bruke den lille energien jeg har positivt. Midt oppi alt gror jeg et barn, og det får være godt nok. Tross alt er det bedre å kunne bidra litt til ungenes glede, enn å slite seg ut med å prøve å gjøre noe kroppen ikke orker.

Må ta advarslene på alvor

Jeg har også blitt skremt av de vonde kynnerne. Uke 20 er kanskje halvveis i svangerskapet, men det hjelper lite om babyen vil komme ut nå. Ingen kan hjelpe meg da – og aller minst jobben. Jeg husker på advarslene fra sist svangerskap, når jeg hadde masse fostervann og premature rier i uke 30. De kan ikke hjelpe meg før uke 24. Ingen kan det.

Som terapi for å minne meg på at babyen er viktigere enn livet som passerer forbi, strikker jeg endelig flere bittesmå plagg i rosanyanser. Jeg setter det sammen med det jeg har strikket i nøytrale farger og får hele sett. Det gjør meg så godt å tenke på at det om få måneder skal varme en liten, perfekt jentebaby. Så ler jeg litt, om ikke jeg får gjort annet disse månedene vi venter får jeg i hvert fall strikket ferdig en hel, liten garderobe til snuppa.

Hjemmestrikket garderobe til lillesøster. Foto: privat

Les andre innlegg i Liljabloggen her

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelNavnetoppen i Frankrike i 2018
Neste artikkel21 uker: Hovner opp i varmen
DEL