Jeg har ikke kontroll hos verken lege eller jordmor denne uka, men jeg har blodtrykksapparat hjemme. Det er et must for en som har hatt høyt blodtrykk siden jeg var 20 år og gått av og på medisiner for det. De eneste gangene jeg har vært bedre har vært når jeg har vært gravid og så gått hjemme i permisjon. Det vil si, i første svangerskap fikk jeg truende svangerskapsforgiftning når jeg rundet 31 uker, det var ikke noe gøy. Da var blodtrykket høyt, jeg var hoven og ble innlagt for observasjon på sykehuset. Etter det tok jeg det med ro og storebror fikk heldigvis bli i magen flere uker til. I neste svangerskap var jeg helt fin, men jeg var også sykemeldt hele svangerskapet noe som må ha hjulpet.
Ringene sitter bom fast
I dag er blodtrykket mitt fint, tross hevelsene i kroppen. Jeg tilskriver de i stedet det trykkende været og rynker pannen over ringene som nå sitter helt fast på fingrene. Sist uke truet fastlegen min med å klippe de av om de satte seg fast, som en oppfordring til å ta de av før det ble for sent. Jeg hadde bare ledd av henne, da jeg ikke har hatt behov for det i de første svangerskapene mine. Dessuten er fingrene mine slanke fra naturens side og jeg har om noe hatt motsatt problem. Når jeg ammet storebror måtte gifteringen tas inn for ikke å dette av.
Nå derimot, sitter tre av ringene mine bom fast. Det er gifteringen min, gifteringen til min bestemor som jeg var svært nær med frem til hun døde og en allianse- ring med to diamanter i, en for hvert barn vi har fått. Snart skal jeg få en tredje stein. Jeg finner frem Zalo og prøver et triks så mange før meg har forsøkt. Samme hvor mye jeg heller på og enn hvor mye jeg drar, vil de ikke rikke seg nevneverdig oppover fingrene. Jeg prøver iherdig et par runder til før jeg gir meg og setter meg tungpustet ned i stedet. Det er da jeg blir enda mer stresset. Nå er fingrene helt røde etter den røffe behandlingen og ser verre ut enn i stad. Jeg kjenner panikken ta meg og vil virkelig ikke at de skal klippes av, de kjære ringene mine!
I et siste forsøk tømmer jeg enda mer Zalo over fingrene og formelig trygler ringene om å komme av. Først løsner en, så en til og da vet jeg at jeg bare må fortsette til den tredje er av den også. Etter en lang stund får jeg også den av og slipper ut pusten jeg merker at jeg har holdt inne. I frykt for at jeg skal være dum nok til å ta de på igjen legger jeg de helt vekk, uendelig lettet over at jeg fikk de av til slutt.
Storesøster tegner babyen
Senere samme uke kommer storesøster igjen hjem med tegninger fra barnehagen. Jeg syns det er like morsomt hver gang, og babyen er med på samtlige tegninger jeg er med på. Enten ligger hun i armene mine eller så har jeg en stor mage. Jeg tar vare på de alle sammen og gleder meg over at storesøster er så spent på at babyen kommer. Det er så fint med flere som syns det er like flott som meg og pappaen!
