Mannen min er en helt. Han gjør alt nå – både med ungene og hjemme. Jeg orker ikke å være rundt ham og ungene noe særlig, men hadde ikke klart meg uten dem heller. Det skal visst ikke være så lett, dette.

Sist oppdatert: 23. mai 2019

Heldigvis starter denne uka med at jeg får litt mer kontroll på spyingen min. Jeg klarer så smått igjen å spise og drikke litt, og beholder det oftere enn ikke. Jeg er utrolig lettet over at jeg så vidt unnslapp å måtte be om mer hjelp fra sykehuset og prøver å innstille meg mer positivt for dagene som kommer. Samtidig er det vanskelig når jeg begynner å innse hvordan livet går sin gang rundt meg, uten at jeg klarer å ta del i det.

Han gjør alt mens jeg bare ligger der

Mannen min er en helt. Jeg har ikke tidligere orket å ta det innover meg, men det demrer sakte for meg nå alt han gjør. Han har en krevende jobb hvor han må være mentalt til stede, men fra å jobbe mye overtid før jeg ble gravid må han nå ordne med ungene alene hver dag. Han vekker de, steller de, gir de mat, lager matpakke og tar de til skole og barnehage. Så skynder han seg på jobb, litt forsinket da vi ikke har morgenplass på SFO.

Etter jobb løper han tidligere enn vanlig for å rekke skolen og barnehagen før det stenger. Noen dager må han handle, og hver dag må han lage middag og rydde opp. Han hjelper eldste med lekser, trener fotballaget hans og koordinerer at en av bestemødrene følger minste til sin dansetrening. Så ordner han kvelds, før han legger ungene og forsøker å rydde opp etter dem og holde huset i orden. Så må han ta en runde på vaskerommet og vaske klær. Alle må jo ha rene klær til enhver tid, passende til temperatur og aktivitet. I helgene må han finne på gøye aktiviteter og ta ungene med ut av huset i mange nok timer, slik at jeg får hvile.

Så kommer det verste

Han må hjelpe meg, i tillegg til eneansvar for ungene. Jeg gjør mitt beste for å få i meg mat, men rydder aldri opp. Jeg har bare ikke energi, det tar på for mye å forsøke og ordne maten. Det er flaut å innrømme det, men kjøkkenet ser ikke ut når han kommer hjem. Ofte står det suppe i en kasserolle på benken, som bare står der etter at jeg har prøvd å få i meg litt. Asjetter, glass, skåler, bestikk, ja alt jeg bruker blir på det beste bare satt på kjøkkenet før han kommer.

Så er det hvordan badet ser ut. Jeg tror jeg vasker opp etter meg når jeg spyr, men det viser seg igjen og igjen at jeg ikke ser alt. Iblant blir jeg så umiddelbart overveldet av oppkast at det går utover både toalettet og vasken på badet og mine iherdige forsøk på å utslette minnet av det viser seg å være nytteløse.

Til sist sender jeg han i butikken på de mest slitsomme tidspunkter, fordi jeg innbiller meg at det er noe jeg skal orke å spise og da må jeg bare ha det med en gang.

Min kjære mann klager aldri

Vi valgte dette begge to, vi visste at dette mest sannsynlig kom til å skje. Det var derfor vi var enige med å vente til ungene var større, til de ikke brukte bleier mer eller måtte ha hjelp til alt. Han var klar og jeg var klar, når vi først ble det.

Allikevel er det overveldende når det står på. Jeg ser at han går ned i vekt, ser blekere ut og mer sliten ut. Det er bare ingenting jeg kan gjøre med det, jeg må bare fokusere på å overleve selv. Iblant lurer jeg på om det hadde vært bedre for familien om jeg ikke var hjemme, om jeg bare ga opp og ble innlagt igjen. Jeg er jo tross alt ikke noe hyggelig selskap for noen. Tross det, er vi begge overens om at det er det beste for ungene at jeg er hjemme. Nå får de i det minste se meg og jeg klemmer de så ofte jeg orker. Kanskje orker jeg ikke hjelpe med noe, men jeg orker å smile og si at jeg er glad i dem når de kommer hjem på ettermiddagene.

Jeg trenger dem rundt meg

Sannheten er også at jeg ikke vet om jeg hadde overlevd uten dem. Jeg tror jeg hadde mistet forstanden om jeg ikke fikk se ungene og mannen min hver ettermiddag, selv om jeg også er helt avhengig av å være alene på dagen og ofte må legge meg ikke lenge etter at de kommer.

I helga foreslår mannen min å reise bort med ungene igjen, men da blir jeg helt tussete og gråter. Jeg klarer ikke mer av bare vegg, sofa, seng og trapp i ensomhet med kvalmen. Mitt vanlige meg ville ledd av meg selv det øyeblikket, ikke orker jeg å være mye med dem og ikke orker jeg å være uten dem heller. Det skal visst ikke være lett.

Blør igjen

Jeg oppdager at jeg blør igjen når jeg tørker meg på toalettet. Denne gangen sier jeg det til mannen. Det er litt rart, at jeg bare brått blør? Jeg er fortsatt hard i magen, men jeg blør jo ikke derfra. Jeg vet at slimhinnene er skjøre denne tiden og minner meg selv på det gjentatte ganger.

Jeg vet fortsatt ikke hvor mye overskudd jeg har til å bry meg, men bestemmer meg for å nevne det til legen igjen siden jeg skal dit igjen. Nå er det to uker siden sist, kanskje mer syns på ultralyd utvendig nå?

Antydning til mage?

Samme morgen syns jeg at jeg ser en liten kul litt skjevt på magen før jeg står opp. Det virker som babyen eller livmora stikker opp og når jeg kjenner der er det en definert kul. Det ville det vel ikke vært dersom noe var galt?

Jeg stryker over den og merker for første gang på lenge at jeg smiler over graviditeten. Tenk hvor utrolig det er med en liten baby i magen! Dette må jo gå bra, noe annet godtar jeg bare ikke med alt vi har vært igjennom. Lett leende innser jeg at det rår ikke jeg over, men håpet er stort for at babyen klarer seg fint tross lite mat, medisiner, litt blødninger og mors apatiske humør alle disse ukene.

Deler gleden

Legen syns i likhet med meg at det er rart er jeg blør, men heller også mot skjøre slimhinner. Som sist skrur hun på ultralyden, etter at vi har fylt ut den obligatoriske linja for kontroll på helsekortet. Denne gangen inviterer legen moren min inn for å se på ultralyden sammen med meg og det gjør meg glad å ha henne der.

Det er med stor lettelse jeg raskt innser at denne gangen ser også jeg babyen. Den ligger der på bunnen av livmora og hjertet slår. Den ser ikke så stor ut, før den brått og uventet reiser seg, tar sats og hopper opp. Samtidig strekker den seg så lang den er og ser ut som et barn som hopper på en trampoline. Alle lemmer i kroppen syns, både hode, overkropp, armer og ben. Vi ler og humrer alle tre, litt i sjokk over ultralyden og babyen som plutselig ville vise seg frem.

Dette klarer jeg!

Jeg har ikke kjent en slik glede siden graviditetstesten var positiv. Det er virkelig et levende, sprellende, lite barn inne i magen min, som bare skal vokse seg stor og sterk. Vi skal få et fantastisk, tredje barn i familien senere dette året og det er intet mindre enn livets mirakel. Jeg overlever hyperemesis gravidarum igjen og ekstrem kvalme, samme hvor lenge det varer, bare jeg til sist får holde barnet mitt i armene mine, velskapt og levende.

Les andre innlegg i Liljabloggen her

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkel10 uker: Føles så urettferdig
Neste artikkelJoseph
DEL