Det første du må gjøre, er å finne ut hvilke grenser du har, og hvis du klarer – hvorfor du har dem.

Sist oppdatert: 23. februar 2011

Artikkelen er hentet fra www.famlab.no

For eksempel: Da jeg ble far for godt og vel tretti år siden, var jeg helt overbevist om at det ville være best for vår sønn å helt fra starten av, sove på eget rom (hans mor mente det samme).

Jeg tror min holdning stammet fra tre steder: For det første fikk jeg selv eget rom ganske sent, og jeg ville gi min sønn den luksusen fra begynnelsen av. For det andre satt jeg stor pris på å beholde vårt soverom som voksenterritorium. Og for det tredje hadde jeg lest bøker om barn som bekreftet at denne holdningen var den riktigste. (Jeg skal senere fortelle hvordan det gikk med denne grensen).

Grenser man setter og grenser som dukker opp

Hvis du har det som de fleste andre, vil en del av dine grenser være noe du har tenkt over og derfor vet at du kan stå inne for. En annen del er de grensene du først oppdager når ditt barn eller en annen voksen overskrider dem.

Det er en god idé å tenke over begge typene grenser. Snakk med partneren din om dem, og med barna hvis de er gamle nok, og finn ut om du kan stå inne for dem.

Lær av konfliktene

Det nytter ikke å kartlegge sine egne grenser bare ved å tenke på dem. Som oftest må det en konflikt til. For eksempel når du oppdager at du og din partner ser ulikt på noe, når du kommer i konflikt med barnet, eller du er i tvil om hva som er best å gjøre i en bestemt situasjon.

Det er en god idé å ha som utgangspunkt at ikke alle grensene dine er hensiktsmessige – verken for deg selv eller andre. Du har dine egne, gode grunner til å ha dem, men hvis du gjør dem til det eneste riktige, skaper du enkelt problemer for deg selv.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelEndelig er Martinus en glad gutt!
Neste artikkelJesper Juul: Å sette grenser
DEL