BloggNår grensesettingen mislykkes

Når grensesettingen mislykkes

Hvordan sette grenser uten å ty til konsekvenser og straff? Illustrasjonsfoto: iStock
Av Jesper Juul 27490
Tradisjonen gir oss bare en metode når barna ikke respekterer våre grenser: konsekvenser eller straff. Denne metoden fungerer bare hvis man skaper stor nok angst hos barnet, og selv da betaler man en høy pris for begge parter. Jesper Juul forklarer og gir tips til hva som faktisk virker.
Jesper Juul
Jesper Juul var en dansk familieterapeut og forfatter som særlig hadde fokus på samliv, barn og barneoppdragelse. Juul skrev flere bøker, og var i Norge en periode også ansatt i Aftenposten og Dagbladet, hvor han tok imot spørsmål fra lesere om barn og familieliv. Babyverden hadde et samarbeid med Juul, hvor han skrev en rekke artikler. Juul døde i juli 2019. Men siden temaene han skrev om er eviggrønne, har vi valgt å bruke dem videre.  

Artikkelen er hentet fra www.famlab.no

Barnets grenser blir krenket, og det utvikler seg en destruktiv eller selvdestruktiv personlighet. Foreldrene mister barnets tillit og den unike nærheten som kan finnes mellom foreldre og barn.

Å be andre mennesker (både barn og voksne) om å respektere våre grenser er det samme som å be dem om å ta oss på alvor for den vi er. Dette er et fundamentalt ønske i oss alle og en forutsetning for at vi kan trives sammen med andre mennesker. Barn både vil og kan ta foreldrene på alvor, men den første forutsetning er naturligvis at de opplever at foreldrene både tar dem og hverandre på alvor. Nettopp fordi dette behovet for å bli tatt på alvor ligger så dypt i oss, kan vi hisse oss opp over ting som andre kanskje ser på som ubetydelige. Forskjellen oppstår ikke fordi vi er uenige i saken, men fordi vi anser oss elv som betydningsfulle og gjerne ønsker at andre også syns det.

Derfor hører man ofte følgende ordveksling mellom foreldre og særlig større barn:
”Det irriterer meg at du alltid lar yttertøyet ditt ligge og flyte i gangen.”
”Åh, det gjør vel ingenting.”
”Jo, det gjør noe. Det er dyrt å kjøpe…”
Den voksne ville være mer i overensstemmelse med seg selv hvis hun svarte:
”Du kan syns hva du vil om jakken din, men jeg syns det er dumt hvis du syns at mine meninger ikke betyr noe.”

Ta hverandre på alvor

Det er viktig at vi mennesker insisterer på at våre nærmeste tar oss på alvor, og hvis de ikke gjør det, er det behov for en samtale om det, eller om hva det er som forhindrer dem i å ta oss på alvor. Mellom foreldre og barn er det ofte det siste som er tilfellet. Jo mindre vi står bak grensene vi setter, eller jo mer vi ”spiller” foreldre, jo vanskeligere er det for barna å ta oss på alvor. Barn kan ikke ta voksne på alvor når de hele tiden spiller roller i forhold til dem – uansett om de spiller far, mor eller lærer.

Når man som forelder føler at sine egne grenser blir krenket igjen og igjen, kan det derfor være en god idé å konsultere barnet eller den unge. Velg et tidspunkt hvor det ikke er en konflikt og si for eksempel:
”Når jeg ber deg om å respektere mine grenser, så regner jeg med at du tar meg på alvor. På dette punktet kan jeg se at det er vanskelig for deg, og jeg vil gjerne vite hvorfor?”

Barn vet ofte godt hvorfor de ikke kan ta det eller det alvorlig. Noen ganger er det selve grensen som er helt urimelig, og ofte er det måten den opprinnelig ble satt på (som en ordre eller blandet sammen med kritikk). I en slik prat er ikke målet å komme fram til en konklusjon eller en avtale. Det er faktisk mest fruktbart om dette er underforstått. Det viktigste er at den voksne i samtalen tar barnets stilling og meninger like mye på alvor som hun forventer at barnet skal ta hennes. Hvis ikke den voksne går foran med et godt eksempel, kan ingenting lykkes. Da er det bare skyldfølelse, surhet og konflikt igjen.


Å utvikle seg sammen

Vi lever i en tid hvor vi endelig har oppdaget at det ikke er forskjell på barn og ordentlige mennesker. Målestokken for hvordan vi skal omgås barn er den samme som vi anvender i forhold til våre beste venner. Vi verken kan eller skal lære barn alt, men vi skal utvikle oss sammen i likeverdige fellesskap under de voksnes ledelse. Når barna trør over våre grenser, lærer vi oss selv å kjenne. Når vi krenker deres, forteller smerten i øynene deres at vi ennå ikke kjenner dem. Kanskje er vi halvgode foreldre når vi får barna våre, men skikkelig gode blir vi først når vi har lært av dem – i en førti-femti år.

Følg babyens utvikling: Last ned Babyverdens app her
Hva synes du om artikkelen? 
Forrige artikkel
Neste artikkel

Nyeste artikler: