Barnet nekter å pusse tennene. Mor sier hun må. Konflikten er tøff. Og bunner ut i spørsmålet: Hvem skal bestemme?

Sist oppdatert: 21. April 2011

Artikkelen er hentet fra www.famlab.no

I denne og lignende situasjoner kan vi enten velge å trekke på barns enorme trang til å samarbeide med foreldrene (i dette tilfellet i rom av datterens etterligning av morens forbilde), eller vi kan satse på å få barn som lystrer! Som igjen fører oss over i historiens tredje problemstilling: Hvem skal bestemme?

Svakt å gi seg?

Moren er redd for å svikte sitt ansvar som mor hvis hun først for eksempel krever at barnet pusser tennene sine, og så bøyer av fordi barnet protesterer. For henne er det enten/eller: Enten bestemmer jeg, eller så bestemmer hun! Denne måten å fremstille problemet på er både vanlig og svært forenklet. Selvfølgelig er det en utrolig dårlig idé å la barn bestemme over sine foreldre, og selvfølgelig har foreldrene det overordnede ansvaret for de prinsippene som skal være gjeldende for familiens liv og trivsel.

Ellers havarerer familien, og vi utvikler barn som vi senere kaller ”småtyranner”. Barn blir bare tyranniske i familier hvor de voksne er usikre, uklare eller late og lar seg tyrannisere. Men det har ikke noe å gjøre med å kontrollere at barn gjør bestemte ting på bestemte måter til bestemt tid. Foreldrenes overordnede ansvar for barns trivsel henger i mye større grad sammen med ”tonen”, ”atmosfæren”, ”stemningen” i familien: altså for eksempel antallet og hyppigheten av destruktive konflikter mellom barn og voksne.

Den som tar avgjørelser er den som bestemmer?

Denne morens beslutning om at hennes datter skal pusse tennene hver kveld før leggetid, har vist seg å føre til ubehagelige og destruktive konflikter, som kanskje skyldes omstendighetene i familien den siste tiden, og kanskje morens måte å gjøre ting på. Når hun derfor oppsøker hjelp utenfra, lever hun pent opp til sitt overordnede ansvar som forelder, og hennes mulighet er nå at HUN bestemmer at datteren i en periode ikke trenger å pusse tennene, hvis prisen er en langvarig destruktiv konflikt dem imellom. Det er altså ikke datteren som plutselig og vilkårlig bestemmer, men moren som i lys av sine erfaringer har ombestemt seg.

I dette tilfellet handlet det om et barn på 2 ½ år som ikke ville pusse tennene sine. Konflikten kunne vel så gjerne dreid seg om spising, lekselesing, rydde på rommet, påkledning, og den kunne også utspilt seg mellom foreldre og barn på mange ulike alderstrinn.

Foreldrene setter tonen i familien

Under alle omstendigheter er spillereglene de samme: Foreldrene har til enhver tid det overordnede ansvaret for hvordan ting fungerer i familien – altså stemningen, tonen, atmosfæren – alt det vi til vanlig kaller trivsel. Dette ansvaret er til enhver tid viktigere enn begge parters konkrete oppgaver, plikter eller viktige avtaler.

Uansett hvor rimelig etter fornuftig en oppgave eller avtale kan virke, eller hvor mange eksperter som støtter den, fins det når alt kommer til alt kun en målestokk for hvor rimelig eller fornuftig den er på denne tidspunktet i denne konkrete familie, og det er som nevnt antallet destruktive, negativt ladde konflikter mellom foreldre og barn.

Det er du som begynte

Intensiteten og hyppigheten av disse konfliktene er alltid de vokses ansvar. Barn utvikler verken destruktiv adferd eller dårlig oppførsel av seg selv. Det er på en aller annen måte alltid de voksne som begynner. Det er de voksne som uten å ville noe vondt med det, er modeller for barna – i det minste så lenge barna er under 12-13 år.

Det er ingen mening i å tvinge barn eller voksne til å gjøre sunne ting, hvis måten det skjer på ender med å gjøre atmosfæren i familien usunn for alle parter. Dette gjelder barneoppdragelse i samme utstrekning som for eksempel voksnes erotiske samliv. Hva hjelper det om jeg gjør alt etter boken, hvis det er vondt for partneren min og gjør henne frustrert?

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelJesper Juul: Hokus Pokus
Neste artikkelIngen kynnere – grunn til bekymring?
DEL