Noen kjønnssykdommer kan smitte i forbindelse med graviditet og fødsel, og i verste fall være skadelig for barnet. Her finner du en oversikt over de vanligste kjønnssykdommene, og hva det har å si for mor og barn.

Sist oppdatert: 18. april 2018

Seksuelt overførbare infeksjoner (kjønnssykdommer) er en betegnelse på en gruppe sykdommer som først og fremst overføres ved seksuell kontakt. Du kan oppleve å få en slik infeksjon hvis du har hatt ubeskyttet sex med noen som er smittet.

Seksuelt overførbare infeksjoner viser seg ofte først som sykdom på eller i nærheten av kjønnsorganene, og infeksjonene deles inn i tre kategorier; bakterielle, virale og parasittiske.

Hvis man har hatt en kjønnssykdom og blir gravid
Klamydia, gonoré, syfilis og mykoplasma er bakterielle infeksjoner, som behandles med antibiotika. Hvis man har hatt en av disse og gjennomgått behandling, er det ingen grunn til bekymring. Man trenger ikke å informere jordmor eller lege om en tidligere bakteriell infeksjon så lenge man ble helt frisk etter behandling.

Hiv, herpes, og hepatitt B er virale infeksjoner, som vil si at de stammer fra virus. Disse kan ikke behandles med antibiotika, og man bærer med seg viruset resten av livet. Antibiotika vil ikke fjerne viruset fra kroppen, men andre medisiner kan bidra til å holde viruset under kontroll. Medikamentene kan også bidra til å begrense symptomene, gi raskere symptombedring og redusere plagene. Hvis man har en av disse infeksjonene er det viktig at lege eller jordmor blir informert, slik at mor og barn blir fulgt opp på riktig måte. Så lenge man får behandling og oppfølging trenger man ikke å bekymre seg over at man har en viral infeksjon i svangerskapet.

Hvis du tror du kan være smittet av en kjønnssykdom i graviditeten
Hvis man får en seksuelt overførbar infeksjon, mistenker smitte eller opplever symptomer på disse når man er gravid, må man teste seg. Testing kan skje hos helsesøster, lege eller gynekolog. Hos kvinner blir det ofte tatt en skjedeprøve. Man fører da en liten vattpinne inn i skjeden eller anus.

– Ved testing er det viktig å oppgi hvilken type sex man har hatt slik at man tar riktig prøve. Grunnen er at det må tas prøver fra stedet hvor man har hatt seksuell kontakt. Det er for eksempel ikke vits å ta test av skjeden, hvis man har hatt anal- eller oralsex, forteller Sykepleier for Sex og samfunn Stine Myhre Solli.

Klamydia kan testes ved urinprøve, mens hiv og hepatitt B tas med blodprøve. Testing av seksuelt overførbare infeksjoner er tilgjengelig på alle svangerskapskontrollene.

– Når man er gravid er man ofte hos lege, jordmor eller gynekolog. Da er det ingen ting i veien for å spørre om testing, sier Myhre Solli.

Alle kvinner under 25 blir rutinemessig testet for klamydia. I tillegg får alle gravide tilbud om rutinemessig testing hiv og syfilis. Hepatitt B blir testet hvis den gravide er i risikogruppen. For eksempel hvis hun er sprøytemisbruker eller partneren hennes er sprøytemisbruker.

For å få et så nøyaktig svar som mulig anbefales det å teste tidligst fjorten dager etter samleiet. For å få en nøyaktig test på Hepatitt B, bør man vente til det har gått seks måneder fra man ble smittet til testingen.

Klamydia, gonoré og mykoplasma
Klamydia, gonoré og mykoplasma er bakterielle infeksjoner. De har like symptomer og behandles med antibiotika. De fleste som får en bakteriell infeksjon blir helt frisk, men i noen tilfeller kan de føre til bekkeninfeksjon, som kan skade fertiliteten.

Den vanligste seksuelt overførbare infeksjonen i Norge er klamydia, og forekomsten har vært stabilt høy gjennom flere år. Det ble diagnostisert 25 207 tilfeller av genitale klamydiainfeksjoner i Norge i 2015, ifølge tall fra Folkehelseinstituttet.

Klamydia kan smitte fra mor til barn i forbindelse med fødsel og forårsake lungebetennelse eller konjunktivitt (betennelse i øyets bindehinne) hos den nyfødte. Anslått risiko for lungebetennelse som følge av ubehandlet klamydiainfeksjon hos mor er 5-15 prosent, og for konjunktivitt 15-25 prosent. Tilstandene behandles med antibiotika og gir ikke langtidskomplikasjoner hos barnet, opplyser Folkehelseinstituttet.

I likhet med klamydia kan også gonoré smitte fra mor til barn under fødselen. I perioden 1993-2016 ble det meldt at 17 gravide kvinner hadde gonoré til Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS). 30-35 prosent av barn som fødes vaginalt av en mor med gonoréinfeksjon vil utvikle gonorékonjunktivitt, som i verste fall kan føre til blindhet. Konjunktivitt behandles med antibiotika.

Verken mykoplasma eller gonoré blir rutinemessig testet på svangerskapskontroller. Man kan derimot be lege eller jordmor teste for disse hvis man har mistanke om smitte eller opplever symptomer.

Klamydia, gonoré og mykoplasma

  • Smitteoverføringen ved disse seksuelt overførbare infeksjonene skjer ved direkte kontakt mellom en smittet og en frisk persons slimhinner ved samleie, både vaginalt og analt, eller oralsex. Man kan smittes indirekte via fingre når man beføler kjønnsorganene eller via sexleketøy.
  • De vanligste symptomene er svie ved vannlating, forandret utflod, blødning etter samleie utenom menstruasjon, smerter ved samleie eller kløe og svie i skjeden. Symptomene kommer tidligst to uker etter samleiet. De fleste kvinner som blir smittet med gonoré, mykoplasma eller klamydia får ingen eller svært få symptomer.
  • I noen tilfeller kan disse føre til en bekkeninfeksjon – særlig hvis man har infeksjonen ubehandlet over tid. Infeksjonen starter vanligvis i skjeden eller livmoren, og sprer seg oppover i kjønnsorganene. Egglederne, eggstokkene og livmoren kan rammes. Egglederne er passasjen eggene bruker når de beveger seg fra eggstokkene til livmoren. Arrvev i egglederne kan blokkere eggets vandring, og gjør det vanskelig å bli gravid.

    Kilder: Sex og samfunn, Helsedirektoratet.  

Syfilis
Syfilis er også en bakteriell infeksjon, men har andre symptomer og sykdomsforløp enn klamydia, gonoré og mykoplasma. Infeksjonen er sjelden i Norge med 188 meldte tilfeller i 2016. 14 var kvinner, og halvparten av disse ble oppdaget ved rutinemessig svangerskapsundersøkelse, ifølge Folkehelseinstituttets rapport for gonoré og syfilis fra 2016.

Vanligvis tas det blodprøve for å teste om mor har syfilis på første svangerskapsundersøkelse. Bakgrunnen er at risikoen for smitteoverføring fra mor til barn er stor. Det har i midlertidig ikke vært tilfeller av medfødt syfilis i Norge siden 1998.

Smitte fra mor til barn kan skje under hele graviditeten, men tegn på infeksjon opptrer sjelden før andre trimester. Fosteret smittes hovedsakelig gjennom morkaken, men bakteriene kan også overføres ved fødsel.

Syfilis hos det nyfødte barnet kan utvikle seg svært forskjellig. Noen får symptomer rett etter fødsel, mens andre får symptomer senere i livet. Tidlige tegn på at barnet er smittet kan være hudutslett, leversvikt, nyresvikt, betennelse i ben eller brusk og nevrologiske symptomer. Senkomplikasjoner kan være døvhet, blindhet, tannmisdannelser eller ben- og bruskskader. Syfilis hos det nyfødte barnet kan i verste fall føre til prematuritet og dødfødsel.

Hvis en gravid kvinne behandles for syfilis før 16. svangerskapsuke, er det lav risiko for at barnet blir smittet. Behandling senere i svangerskapet viser at det er 97 prosent sjanse for at barnet blir helt friskt.

Syfilis

Er man smittet med syfilis får man ofte et sår i underlivet, ved eller i endetarmsåpningen, eller i munn/hals. Det tar mellom én til ti uker fra smittetidspunkt til det danner seg et sår. Såret er smerteløst og forsvinner igjen etter noen uker.

Dersom syfilis ikke testes og behandles kan det over tid (flere år) utvikle seg til en alvorlig bakterieinfeksjon med plager som trøtthet, hodepine, feberfølelse, nedsatt allmenntilstand, hovne lymfeknuter og hudforandringer. I de mest alvorlige tilfellene kan syfilis føre til hjertesykdom og alvorlig sykdom i nervesystemet. Syfilis behandles med antibiotika.

Kilder: Sex og samfunn.

Humant immunsvikt-virus (hiv)
Hiv er en seksuelt overførbar infeksjon som stammer fra virus, og er en viral infeksjon. Hiv kan smitte fra mor til barn i forbindelse med fødsel og amming, men dette skjer svært sjelden i vår del av verden. Overlege Torgun Wæhre ved infeksjonsmedisinsk avdeling ved Oslo universitetssykehus Ullevål forteller at dette skyldes riktig behandling og oppfølging.

– Hvis den hiv-positive kvinnen får god behandling, er det ingen risiko for smitte til barnet. Det betyr at man må behandles under hele svangerskapet, og følges opp tettere enn andre kvinner. Gjør man det, er det helt trygt å være gravid å føde når man er hiv-positiv i Norge, sier hun. Behandlingen er ikke påvist å skade barnet under svangerskapet.

På svangerskapskontroll blir alle kvinner tilbudt hiv-testing gjennom en blodprøve. Svært få oppdager at de er hiv-positive ved rutinemessig svangerskapskontroll, og Wæhre forteller at det dreier seg om færre enn fem i året.

Verdens helseorganisasjon (WHO) fraråder hiv-positive kvinner å amme, selv om det i utgangspunktet er liten risiko for at barnet blir smittet hvis mor får behandling. For sikkerhetsskyld følger europeiske land og USA disse retningslinjene.

Hvis det mistenkes at mor er hiv-positiv ved fødsel, og hun ikke kan påvise at hun er negativ, starter behandlingen under fødselen.

– Hvis mor ikke har fått behandling vil man anbefale keisersnitt for å redusere risikoen for smitte. I slike tilfeller starter barnet på behandling rett etter fødselen, sier Wæhre, og legger til:

– Dette er for å forhindre at barnet blir hiv-positivt. Det er ikke slik at du nødvendigvis blir smittet hvis mor er hiv-positiv og ikke har fått behandling. Da er sjansen for smitte rundt 40 prosent, sier hun.

Hiv

  • Hiv finnes i blod, sæd og skjedevæske. Viruset kan smitte ved vaginalt og analt samleie. Hiv kan også smitte ved blodoverføring.
  • Hiv ødelegger immunsystemet ved å drepe en spesiell type forsvarsceller i kroppen kalt CD4 lymfocytter. Dette gjør at kroppens forsvar mot infeksjoner svekkes, og man blir lettere smittet av sykdommer og infeksjoner som er ufarlige for ikke-smittede.
  • Det finnes ingen kur mot hiv, men medikamenter kan hjelpe mennesker med hiv å holde seg friske. Uten behandling vil hiv etterhvert utvikle seg til aids.Kilder: Sex og samfunn, Store Norske Leksikon, Helsedirektoratet, HivNorge.

Hepatitt B
Mange virus kan gi leverbetennelse, og de vanligste er hepatitt B-viruset og hepatitt C-viruset. Det er bare hepatitt B som er en seksuelt overførbar infeksjon.

Omtrent halvparten av de som blir smittet av hepatitt B-viruset vil få symptomer i løpet av to til seks måneder etter smittetidspunktet. De fleste blir friske innen fire måneder, men noen få prosent av de smittede må leve videre med en varig sykdom. Disse risikerer på lang sikt å utvikle alvorlig leversykdom.

Hepatitt B kan smitte fra mor til barn etter fødsel. Opp mot 95 prosent av barn som smittes i forbindelse med fødsel kvitter seg ikke med viruset.

– Barnet kan ikke smittes av hepatitt-viruset i mors liv, men i tiden etter fødsel. Derfor settes det i gang behandling og vaksinering rett etter barnet er født, sier professor og tidligere avdelingsoverlege ved Ullevål universitetssykehus Britt Ingjerd Nesheim.

Riktig behandling reduserer risikoen for smitte hos barnet fra 90 prosent til under 5 prosent, viser tall fra Folkehelseinstituttet. Får ikke barnet riktig behandling er sjansen stor for at det blir kronisk bærer av viruset. Kronisk hepatitt B er en vanlig infeksjon på verdensbasis. I Norge lever omlag 25 000 – 30 000 personer med kronisk infeksjon. Kronisk hepatitt B kan holdes i sjakk med behandling, men kan sjelden helbredes.

Nesheim forteller videre at hvis barnet får vaksine og behandling etter fødsel er det ingen fare for smitte gjennom amming.

Hepatitt B

  • Av alle som blir smittet med hepatitt B vil én av tre ikke merke noen symptomer i det hele tatt. En av tre vil få influensalignende plager, hudutslett, leddsmerter, slapphet og mageplager. Én av tre vil få leverbetennelse.
  • Hepatitt B smitter sjelden på andre måter enn ved sex eller deling av sprøyter.
  • Hepatitt B kan være farlig. De fleste blir friske innen fire måneder, men noen få prosent av de smittede må leve videre med en varig sykdom. Disse risikerer på lang sikt å utvikle alvorlig leversykdom. Man må ha infeksjonen i cirka femten år før dette skjer.Kilder: Sex og samfunn, Store Norske Leksikon, Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet.

Genital herpes
Det finnes to typer herpes; HSV-1 og HSV-2. Begge typene kan gi utslag som munnherpes og genital herpes (kjønnsherpes).

Herpes er svært vanlig, og trolig smittes over 80 prosent av alle i Norge i løpet av livet med ett av herpesvirusene. De fleste som er smittet får aldri utbrudd med sår. Noen får utbrudd én gang i livet, mens andre kan få utbrudd flere ganger, opplyser Sex og samfunn på sine nettsider.

Hvis mor blir førsteganssmittet mens hun er gravid kan det være skadelig for fosteret. Betennelse på hjerne- og nervesystemet kan da oppstå hos barnet. Derfor er det viktig å oppsøke lege for riktig behandling.

Er man smittet, og tidligere hatt utbrudd når man blir gravid, er det ufarlig for barnet mens det ligger i magen. Det kan derimot bli smittet under fødselen hvis mor har et utbrudd. Nesheim forteller at hvis man opplyser lege eller jordmor om at man har genital herpes vil man få riktig oppfølging og behandling i svangerskapet. Det er derfor sjeldent at mor har utbrudd under fødselen. I tillegg danner mor antistoffer mot herpes som overføres til barnet.

– Antistoffene forsvinner etter et par måneder, og skal i hovedsak beskytte barnet etter fødsel. Derfor er risikoen for at barn blir smittet av mor liten, sier Nesheim.

Amming er ufarlig hvis mor har genital herpes, selv ved utbrudd. Hvis mor har utbrudd i barselstiden oppfordrer Norsk legeforening mor til god håndhygiene, og å unngå direkte kontakt mellom utbruddet og barnet.

Genital herpes

  • Det finnes to varianter av herpes, HSV-1 og HSV-2, som begge er svært vanlige. Det er ingen konkret statistikk over herpes-smittede i Norge, men trolig smittes over 80 prosent av befolkningen i løpet av livet med ett av herpesvirusene.
  • Viruset smitter ved kontakt med hud eller slimhinne, og kan dermed smitte ved samleie, munnsex eller analsex. Begge variantene av herpes kan smitte til underlivet. Herpes i underlivet kalles genital herpes eller kjønnsherpes.
  • Virusene kan kryssmitte. Det vil si at dersom en person med munnherpes gir munnsex, kan personen som får munnsex bli smittet, og kan få genital herpes. Dersom en som har genital herpes får munnsex, kan den som gir munnsex få munnherpes.

Kilder: Sex og samfunn, Store Norske Leksikon, Helsedirektoratet.

De seksuelt overførbare infeksjonene trichomoniasis og kondylomer er ikke nevnt i denne artikkelen. Du kan lese mer om disse på Sex og samfunn sine nettsider.

Kilder: Britt Ingjerd Nesheim, Stine Myhre Solli, Torgun Wæhre, Sex og samfunn, Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, Norsk helseinformatikk, Store Norske Leksikon, og HivNorge. 

Hva synes du om artikkelen?