Skal ditt ett eller to år gamle barn begynne i barnehagen? Å begynne i barnehage er en stor overgang, og det er viktig å sette av tid og planlegge godt for at oppstarten skal bli så vellykket som mulig.

Publisert: 21. desember 2017

Mange foreldre er ukjent med barnehagen. De har ikke selv vært barnehagebarn, og det er kanskje første gang de skal stifte bekjentskap med barnehagen og personalet der. Barnets første tid der kan derfor være krevende, men likevel spennende. Ikke bare for barnet, men også for de voksne.

De aller fleste barnehager har gode rutiner for tilvenningsperioden basert på faglig kunnskap og lang erfaring. De prøver å møte hvert barn og foreldrepar individuelt, fordi alle har ulike behov. Noen trenger lang tid før de finner seg til rette i den nye situasjonen. For andre kan det gå fortere, men det er få som klarer en god nok tilvenning på under én uke. Som foreldre må en nok regne med en periode på cirka tre uker hvor en er tilgjengelig og tilpasser seg barnets behov.

Moden for barnehagestart?

Tid for barnehagestart handler ikke bare om alder, men like mye om barnets modenhet og foreldrenes tidligere erfaring med kortere eller lengre atskillelse fra barnet sitt. Som en tommelfingerregel er det best om barnet er blitt ti–elleve måneder før det begynner i barnehagen. Forskning har vist at da har de fleste barn knyttet de nødvendige emosjonelle bånd til sine foreldre, noe som gjør at relasjonen mellom barn og foreldre skiller seg fra andre relasjoner. En trygg tilknytning til foreldrene gjør det lettere for dem å knytte nye bånd til personer i barnehagen, slik at overgangen mellom hjem og barnehage blir så lite stressende som mulig.

Det beste er om barnehagen har en kontaktpersonordning. Da får det enkelte barn en fast voksen som har en spesiell oppmerksomhet og ansvar for dem. Primærkontakten er den som foreldrene oftest kontakter ved henting og bringing, for å gi og motta informasjon som berører barnet.

En vellykket barnehageoppstart vil i de fleste tilfeller handle om en god og vel planlagt organisering hvor barnet er i fokus både fra foreldrenes og barnehagens side.

Praktisk informasjon

Søknad om barnehageplass

De fleste steder er det samordnet opptak. Det vil si at søknaden sendes til det samme opptakskontoret uansett hvilken barnehagetype du ønsker. Søknaden skal ikke sendes direkte til barnehagen. Fristen for å søke varierer fra kommune til kommune. Søknadene registreres fortløpende, så vær tidlig ute. Søk gjerne så snart du vet barnets personnummer. Barn født før 1. desember har krav på barnehageplass fra utgangen av bursdagsmåneden året etter. Er barnet født etter fristen, bør du likevel være tidlig ute med søknaden.

Barnehagetyper

Kommunale barnehager eies og drives av den enkelte kommune. Private barnehager kan ha ulike eiere – privatpersoner, et selskap, en forening eller stiftelse. Familiebarnehagene er som oftest private. De har langt færre barn og drives ofte som enkeltpersonforetak.
Andelsbarnehager er private og eies av andelshaverne. En må kjøpe andel for å få plass. Andelsprisen bestemmes av den enkelte barnehage, og beløpet tilbakebetales når barnet slutter.

Hva koster en barnehageplass?

Maksimalprisen for en barnehageplass er 2910 kroner i måneden. Matpenger kan komme i tillegg. Dersom du har flere barn i barnehagen, gis det søskenmoderasjon. Er du aleneforelder, eller har familien lav inntekt, kan du søke om prisreduksjon.

Du finner mer informasjon om barnehagene på internett. Der finner du også søknadsskjema og barnehageforskrifter.

Hva barnet skal ha med til barnehagen?

  • tøfler, bleier og to fulle klesskift med inneklær, eventuelt ekstra sett med yttertøy/sko
  • regntøy og gummistøvler
  • bleiesalve, krem til ansiktet og solkrem ved behov
  • drikkeflaske og matboks
  • eventuelt bamse/smokk/koseklut
  • soveklær egnet til sesongen
  • for barn som sover inne: sengetøy
  • for barn som sover ute: vogn, myggnett, teppe eller pose tilpasset årstiden

Alt skal være tydelig merket med barnets navn.

Hva innebærer tilvenningsperioden for en ettåring?

Så små barn har et stort behov for å ta verden inn i små doser, og vi voksne må prøve å tilpasse oss det enkelte barns tempo og modenhet. Småbarna trenger en gradvis tilvenning til barnehagen og til det å være på egen hånd uten foreldrene og det kjente hjemmemiljøet. Barna trenger også de voksnes støtte og forståelse. Rikelig med tid og gode forberedelser vil gi gode resultater for de aller fleste. Skynder vi på for mye, kan barnet bli usikkert, og tilvenningsperioden må starte på ny i et langsommere tempo.

Det er viktig at en allerede fra begynnelsen av legger vekt på å ha en nær og god kontakt mellom hjem og barne­hage. Gjensidig tillit og god informasjonsflyt mellom personalet og foreldrene gagner alltid barnet. Foreldrene kjenner selvfølgelig barnet best, men etter hvert vil personalet kunne tilføre foreldrene utfyllende kunnskap fordi barnet nå kommer i en helt ny sammenheng og vil vise andre sider ved seg selv.

Det er i denne første tiden at mange foreldre og barnehager starter arbeidet med det som kalles for “Boken min”. Den kan inneholde bilder og fortellinger både fra hjemmet og barne­hagen. De fleste barn har stor glede av å se på bilder av mor og far, søsken, besteforeldre og kanskje kjæledyr mens de er i barnehagen. Boken vandrer ofte mellom hjem og barnehage etter behov, men aller hyppigst under tilvenningsperioden.

Barn i barnehagen
Når barnet begynner i barnehagen utvides den lilles verden. Det kan være både litt skummelt og veldig lærerikt. Foto: iStock

Den første tiden bør ettåringene være i barnehagen bare noen få timer om gangen, og da sammen med en av foreldrene. Her får både barn og voksne et begynnende overblikk over hva som skjer i de faste, daglige rutinene på en småbarnsavdeling. Det skaper forutsigbarhet og trygghet for små og store. Barnet får sin egen stol, og kanskje også en fast plass ved bordet, ofte ved siden av den voksne som skal ha et særlig ansvar for barnet.

Barnet får sin egen hylle i garderoben med et merke som det selv kan kjenne igjen. Her har det tøflene sine, tøyskift og regnklær. Foreldre og barn blir kjent med barnehagens ulike rom, og for barnet blir det viktig å bli kjent med badet og soverommet.

Primærkontakten på sin side må bli kjent med hvordan foreldrene steller og gir omsorg til den lille. Hun må få oversikt over barnets matvaner og soverutiner og få informasjon om sanger eller regler som barnet er spesielt glad i.

Ettåringer liker gjentakelser fordi det gir trygghet og stabilitet. Derfor vil primærkontakten i begynnelsen prøve å utføre de daglige rutinene på en tilnærmet lik måte som foreldrene. Slik vil barnet oppleve kontinuitet og sammenheng mellom hjem og barnehage. Etter hvert vil søvnvanene til­passes avdelingens rutiner for lek, hvile og måltider.

Foreldrenes rolle

Etter som dagene går, får foreldrene en gradvis tilbake­trukket posisjon tilpasset barnets modenhet og utvikling. De blir nå bakgrunnsfigurer, men vil fortsatt representere et ankerfeste for barnet.

Foreldrene blir oppmuntret til å gå litt til og fra barne­hagen, men bare i korte perioder om gangen og så utvide etter hvert. Aller viktigst er det at de alltid gir klar beskjed til barnet når de går, og når de kommer tilbake. Erfaringen viser at det er viktig at foreldrene ikke drar ut avskjeden, men går når de har sagt ha det. Barnet vil i de aller fleste tilfeller protestere med gråt og uro. Dette er helt naturlig, og faktisk også psykisk sunt. Vi voksne må tåle tårene, og heller gi barnet en trygg forvissning om at vi kommer tilbake, og at vi er pålitelige i dette løftet. Barnet må oppleve at vi er til å stole på, at vi ikke svikter. Vi kommer alltid tilbake.

Men det er en utfordring å gå når barnet protesterer og gråter. Foreldrene blir selv urolige, og kunne av og til ønske å snike seg ut mens barnet ikke ser det. Ikke gjør det. All erfaring tilsier at det bare hjelper de voksne, ikke barnet. Barnet vil bli mer aktsomt og redd ved neste avskjed, og vil kanskje ikke tørre å fordype seg i leken av redsel for at foreldrene skal forsvinne når det ikke er oppmerksomt nok. Da bytter barn og foreldre roller. Det blir barnet som må passe på hvor den voksne er, og ikke omvendt. Vink heller til barnet ditt i “vinkevinduet”. Primærkontakten vil holde barnet slik at det kan se ut på deg og vinke tilbake. På denne måten dannes det en gjenkjennelig og tilbakevendende avskjedsrutine som hjelper barnet til å tåle at foreldrene går. Barnet vil etter hvert akseptere at du må gå, og erfare at du alltid kommer tilbake. Blir dere også trygge på dette, vil det gjøre barnet tryggere under avskjeden. Barn vil alltid forsøke å lese foreldrenes kroppsspråk som en hjelp til å regulere egne følelser. Trygghet og utrygghet smitter.

Mamma trøster
Tilknytningen mellom foreldre og barn er sterk og viktig. Din trygghet smitter også over på barnet når det er i en ukjent situasjon. Foto: iStock

Protester og tårer betyr først og fremst at det er sterke følelsesmessige bånd mellom barn og foreldre, det betyr ikke mistrivsel i barnehagen. Det ville vært mye verre om det var likegyldig for barnet hvem det var sammen med.

Tilknytningen og de sterke båndene som dannes mellom foreldre og barn beskytter barnet, og er derfor noe positivt og verdifullt. Små barn klarer seg ikke alene. De trenger å være nær noen som kan beskytte dem mot farer og for sterke følelsesmessige opplevelser. Barnet vil derfor med alle midler holde fast ved det kjente og trygge.

Setter vi det på spissen, kan vi si at for å kunne bli trygt atskilt må en være trygt tilknyttet. Den tilliten barnet har til sine foreldre, vil det etter hvert kunne overføre til andre voksne med en forventning om at de også vil være pålitelige i sin omsorg.

For foreldrene handler det om å få tillit til de voksne i barne­hagen, slik at de kan gi barnet fra seg. Gjennom den gradvise tilvenningsperioden har de sett at barnet vil få det godt. De har blitt kjent med den personen som skal ha et spesielt ansvar for deres barn. De har sett de trygge rammene som rutinene i barnehagen skaper, og at barnet har blitt nysgjerrig på lekemiljøet og de andre barna.

Barns egen måte å tilpasse seg på

De aller fleste barn i denne aldersgruppen har en leke de er mer knyttet til enn andre. Det kan være en bamse eller et annet mykt kosedyr, men det kan også være en sutteklut – for eksempel mammas skjerf eller t-skjorte – en smokk eller tommeltotten. Det er alltid barnet selv som finner sin spesielle koseting. Og det er viktig at vi voksne anerkjenner og respekterer barnets bruk av den, fordi den hjelper barnet i overgangen mellom det som er kjent og det som er ukjent. Den gir også trøst og hjelp når barnet er sykt, trøtt eller har slått seg.

Vi kan si at kosetingen symboliserer foreldrenes nærvær og kjærlighet fordi lukten, berøringen og smaken minner dem om nærheten til foreldrene når de ikke er til stede. Tingen hjelper barnet til å holde fast på hukommelses­bildene av mor og far, noe det ikke klarer bare ved hjelp av tanken. Gjennom kosetingen behersker barnet fraværet på en bedre måte og bygger bro over det tom­rommet som oppstår når foreldrene ikke er til stede. Vi kan si at barnet på en kreativ måte skaper seg en indre “bærbar” mamma eller pappa. Dette er et viktig skritt i barnets mentale utvikling. Da forstår vi hvor viktig det er for smårollingene å få lov til å ha bamsen eller suttekluten med seg i barnehagen. Barnehagelærerne har kunnskap og erfaring med dette, og kan snakke med foreldrene om det.

Overgangsobjekt
Det kan være godt trøst i totten, smokken, kosekluten eller kosebamsen. Foto: iStock

I tilvenningsperioden ser vi også et annet typisk trekk hos ettåringene: De leker ulike versjoner av titt-tei – en lek de aller fleste småbarn fryder seg over. Det mest typiske er at vi voksne holder hendene foran ansiktet og spør: “Hvor er jeg?”, for så å ta hendene vekk og si: “Her er jeg”. Så gjemmer barnet sitt ansikt, og vi voksne må vente på øyekontakt igjen. Titt-tei-leken er med på å hjelpe barnet til gradvis å forstå at noen eller noe fortsatt kan eksistere, selv om de ikke lenger er til stede i barnets synsfelt.

Hvorfor er denne leken så viktig i tilvenningsperioden til barnehagen? Gjennom titt-tei-leken bearbeider barnet opplevelsen av mors og fars fravær, og knytter det til den gode opplevelsen av at de kommer tilbake igjen. Om og om igjen leker barnet det å bli borte og komme tilbake. Det mest vanlige er å søke øyekontakt, for så å se bort en kort stund, etterfulgt av ny kontakt. Senere gjemmer barnet seg bak gardiner, stoler og bord for så å titte frem og bli funnet. Gjennom leken kan barnet selv velge – gjennom fravær av og fornyet blikkontakt – når det vil være borte og komme tilbake. Det vonde ved å bli forlatt lekes ut, likedan den dype gleden det er å bli gjenforent. Slik blir barnet gradvis fortrolig med at det som er borte ikke bare forsvinner, men kommer igjen. Men selv om det er en fryd å gjemme seg, ødelegges leken dersom barnet ikke blir funnet. Det er derfor viktig at de voksne i barnehagen forstår innholdet i leken og gir gjensvar til barnet, selv om de ikke alltid kan fortsette leken like lenge som barnet kunne ønske seg.

Lek og læring

Lek er barns hovedbeskjeftigelse. Det er gjennom leken at barn trives, utvikles og lærer. Barnehagens gode lekemiljø er derfor et ypperlig utviklingsmiljø for ettåringene. Barnehage­lærernes kompetanse i å tilrettelegge et stimulerende leke­miljø i forhold til alder og modenhet kan gi både barn og foreldre inspirasjon og oppmuntring til å finne frem til gode lekemønstre også hjemme.

Gjennom lek utvikler barn alle sider ved seg selv. I lek sammen med andre barn utvikler de seg både språklig og følelsesmessig.

Lekefellesskapet legger også grunnlaget for vennskap og sosial kompetanse. Barna lærer å ta hensyn til hverandre, vente på tur, dele, inkludere, hjelpe og trøste hverandre, og ikke minst vil de etter hvert lære å hevde seg selv. Leken er full av utfordringer og konflikter, og hvert barn må lære å finne løsninger slik at leken kan fortsette. Ved hjelp av personalet som er til stede for dem, lærer de lekens regler og utvikler sin egen kreativitet og fantasi i lekefellesskapet med andre barn.

De aller yngstes lek er først og fremst kroppslig utfoldelse. Barnehagens småbarnsavdelinger prøver å innrette seg etter dette ved å skape fri gulvplass, slik at barna kan utfolde seg uten hindringer. Det er de store bevegelsene som dominerer.

Ettåringene kryper eller stabber, de tumler i lek med hverandre, beveger seg langsmed bord og hyller, og skyver på dukkevogner eller traller. Hit-og-dit-bevegelser er typisk; barna er sjelden i ro. Vi kan si at de lærer gjennom kroppslige erfaringer. De liker å sette ting oppå hverandre, men kjekkest er det å rive ned, for så å bygge opp igjen.

De lærer at ting kan forandres og repareres. Det som var høyt, kan bli lavt, men også høyt igjen. De eksperimenterer ved å putte gjenstander i munnen, slikke på dem, bite i dem, riste, slå eller stå på dem. De imiterer hverandre med latter og fryd, både for å få kontakt, men også for å skape en opplevelse av fellesskap, kommunikasjon og læring.

Den trygge base

Personalet skaper en trygg base som utgangspunkt for barnas utforskning og lek. I småbarnsavdelinger sitter de voksne gjerne på gulvet slik at barna lett kan få både øye- og kroppskontakt med dem. De små leker best når de kan kaste raske blikk på de voksne med jevne mellomrom. Forskningen har vist at dette har en støttende funksjon og fremmer lekefellesskapet blant barna. Er det høye skillevegger i rommet, og barna ikke får øyekontakt med de voksne etter behov, hemmes leken, og konfliktene mellom barna øker.

Personalet er ikke bare geografisk til stede, de er også følelsesmessig tilgjengelige for barna gjennom øyekontakt, smil, oppmuntrende ord og et åpent fang. Dette hjelper barna til konsentrert lek og utforsk­ning. Ettåringenes trivsel i barnehagen er avhengig av samspillet som skapes, først med primærkontakten, så med de andre voksne, og etter hvert med resten av barnegruppen. Går dette som det skal, vil barna skyte fart i utviklingen og nyte fellesskapet, leken og utfordringene i sin nye verden: barnehagen.

Hva synes du om artikkelen?