Graviditet og fødsel snakker vi mye og ofte om. Hvorfor opplever mange det som flaut og vanskelig å snakke om infertilitet og prøving?

Publisert: 11. september 2009

Det er ikke så lenge siden fødsel og graviditet var temaer en hvisket om, og langt fra noe en diskuterte i offentligheten.  Våre holdninger skapes og endres over tid, og er knyttet til faktiske forhold i den virkeligheten vi lever i.
Holdninger hører ofte sammen med ”uskrevne regler”, og er slikt som ”folk flest” opplever som riktig og rett. Den som bryter disse, eller ikke klarer å oppfylle normen, kan føle skam, og man blir flau.

– Tabubegrep er knyttet til samfunnsbestemte forhold, mens det som er flaut, er knyttet til en individuell opplevelse, avklarer Kari Wærness. Hun er professor emerita i sosiologi og har arbeidet ved Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen i snart førti år. Familie, sosialpolitikk og kvinners omsorgsarbeid har vært hennes spesialområder.

Livsnødvendig med barn
– Hos oss råder en moralsk oppfatning om at det er riktig og viktig å få barn. Barn blir sett på som en rettighet og noe vi voksne skal ha. Selvvalgte barnløse kan oppleve svært nærgående og ubehagelige spørsmål. Jeg mener at det å få barn, eller ikke få barn, helt og holdent burde være en privatsak, og et forhold ingen andre burde stille spørsmål ved, sier Kari Wærness bestemt.

Historisk og tradisjonelt har det vært en direkte sammenheng mellom det å få barn, og en slags nødvendighet i produksjonen, som ofte var på en gård, samt det å bli forsørget som gammel.

– I mange samfunn er realiteten fremdeles at ingen kommer til å ta vare på deg når du blir gammel, hvis du ikke har barn. I slike samfunn har det å få barn en praktisk, til dels en livsnødvendig, side. Der er det fryktelig å bli gammel uten å ha egne barn, forklarer Wærness.

I et historisk perspektiv…
I vår kultur var det for ikke lenge siden mest vanlig å være barnløs før en giftet seg, mens det var en selvfølge at en fikk opp til svært mange barn når en hadde giftet seg. Og det å være ugift og ha barn, var aldeles fryktelig.

– Samtidig som det var en selvfølge at gifte par skulle få barn, var det langt fra alle som ble foreldre. På grunn av sykdom, og uten vår tids teknologi og medisinske muligheter, var det tidligere langt færre kvinner som fikk barn. Det var også mye mer vanlig å være ugift og barnløs, forklarer hun.

På 1970-tallet forsket Kari Wærness på kullene født rundt 1900-tallet. 15 prosent av kvinnene hadde ikke vært gifte, og en fjerdedel fikk ikke barn.

– For denne generasjonen var det egentlig ganske vanlig å være uten barn. Middelklassens barnløse kvinner hadde ofte sterk tilknytning til tantebarn -ugifte tanter har vært en viktig del av borgerskapet, forteller hun.

Andre forsørgerløsninger
I andre kulturer har det vært vanlig at foreldre ga bort barn til barnløse, nettopp fordi alle skulle ha noen til å ta vare på seg når de ble gamle. I mange afrikanske land kan menn fortsatt løse barnløshet ved å ta seg en ny kone. For kvinnene er ikke dette mulig. For dem kan løsningen være å ta hånd om fosterbarn, eller få barn utenfor ekteskapet.

I Norge blir stadig flere kvinner mødre. Årsaken er blant annet medisinsk utvikling, og det at samfunnet både tillater og bistår enslige mødre. Samtidig blir færre menn fedre enn før, mens flere attraktive menn får to kull barn.
I mange tiår har kvinnenes avhengighet av menn og barns avhengighet av en forsørgende far blitt gradvis svekket. Nå trenger vi heller ikke barn for å bli tatt vare på i alderdommen. Samtidig er kravet om å få barn enda større enn tidligere.

– En meget forvirrende tid
– Først var det å få barn en livsnødvendighet. En tid var den rådende forståelsen at barna skulle være resultatet av foreldrenes kjærlighet. Nå er barn blitt et individuelt krav. Det startet med en oppfatning av at paret og kvinnen hadde en rett til å få barn. Nå har også menn fått en individuell rett til å ha sitt eget barn. På dette området lever vi i en meget forvirrende tid, mener hun.

– Nå tror vi at vi kan planlegge alt. Tidligere var det slik at vi enten fikk barn, eller ikke fikk barn. Nå er barn blitt en individuell rettighet og et krav, og vi forlanger til og med å få barnet når det passer for oss. Vi tror at vår teknologi kan fikse det meste. Men det er ikke alt vi kan styre og bestemme, noe er rett og slett bare som det er. Jeg pleier å si: ”Du kan planlegge å ikke få barn, men ikke planlegge å få barn.”

Hva med fortvilte prøvere?
– Men hva med følelsene til de som virkelig, inderlig ønsker å få barn, og som ikke lykkes?

– For de fleste kvinner, gjennom alle tider og i alle kulturer, har utfordringen vært den motsatte. De har fått flere barn enn de hadde helse til å bære fram og ta i mot, og flere barn enn de hadde mulighet til å forsørge og ta seg av. For den som sliter med å prøve å få barn,  hjelper det nok lite å tenke på dette, men sannheten er at dette angår en liten, om enn voksende gruppe  mennesker, i en relativt liten del av verden.

– Hvorfor oppleves det som flaut og vondt å snakke om prøving og infertilitet?

– Innad i parforholdet kan dette blir vondt og sårt, både i de tilfeller hvor en finner ut hvem som har skylden, og når en ikke får avklart dette. Før var barnløshet noe man måtte finne seg i, uten at en forsøkte å finne ut hvem som var infertil. Da var det ingen som spurte et barnløst par hvorfor de ikke hadde barn. Nå råder en oppfatning om at det å få barn er det riktige, altså at det er noe uriktig når en ikke har barn. Barnløse må forsvare og forklare barnløsheten, mens kvinner som sier rett ut at de ikke har lyst til å ha barn, blir oppfattet som egoistiske. I tillegg henger det nok igjen noe fra gammelt av, da det å produsere barn var beviset på at du var ”mann nok”, eventuelt ”kvinne nok”, svarer Kari Wærness.

Kan velte parforholdet
Når parets store fellesprosjekt er å få barn og være foreldre, kan barnløsheten velte parforholdet. Mens mennesker som har satset mye på å få barn og ikke lykkes, kan få en sterk følelse av å være mislykket. Problemer i parforhold og mislykkethet, er ikke noe vi har lyst til å utbasunere åpent. Det kan være forklaringen på hvorfor vi holder disse temaene for oss selv, eventuelt bare deler dem med våre nærmeste og andre i samme situasjon.

– Jeg tenker at vi må ta inn over oss at det ikke er alt i livet vi kan forklare og regulere. Noen får flere barn enn de ønsket, andre får ingen. I dag trenger vi ikke barn for å overleve, og vi trenger ikke barn for å bli forsørget. Det var i en annen kultur vi måtte ha barn, sier hun og minner om:

– Opp gjennom tidene, og også for de fleste kvinner i verden i dag, er situasjonen helt motsatt. De får flere barn enn de klarer å håndtere. Her hjemme skal vi ikke langt tilbake i tid før det å få barn utenfor ekteskapet var forbundet med stor synd. Ikke alt lar seg kontrollere og regulere. Det du har best kontroll over er å ikke få barn. Du har ikke kontroll over å få barn, hvilke type barn du får, eller hvordan barnet vil påvirke livet ditt.

Hva synes du om artikkelen?