– Jeg hadde en sterk følelse av at alt kom til å gå fint – og det ble en drømmefødsel, forteller Ida Christine Breivik. Hun forløste nylig en datter i seteleie. 3-4 prosent av barn ligger i seteleie, og mange er nervøse for denne type fødsel. Men hvor risikabelt er det egentlig?

Sist oppdatert: 16. juni 2010

– Jeg visste at jenta lå i seteleie allerede fra jul, fire måneder før termin. Familie og venner var livredde på mine vegne og ville absolutt ha meg til å velge keisersnitt. Men jeg ønsket sterkt å føde vaginalt. Jeg er glad for at jeg lyttet til instinktene mine, forteller Ida Christine Breivik. I april fødte hun en velskapt jente på St. Olavs Hospital i Trondheim. I ettertid kaller hun opplevelsen for en drømmefødsel.
 
Les også: «Jordmor: – Setefødsel kan gå veldig bra». I denne artikkelen får du informasjon om alt du måtte lure på om setefødsel; snuing, bekkenmåling, faren for keisersnitt – og flere kjerringråd for å få babyen til å snu seg selv!
 
God oppfølging
– Jeg var klar på at jeg ikke ønsket keisersnitt, og opplevde at jeg fikk respekt for det valget av både jordmødre og leger. Ingen prøvde å overtale meg i den ene eller andre retningen. Dette var mitt valg, sier Ida Christine.
 
Det var imidlertid ikke gitt at hun som førstegangsfødende kunne føde et barn i seteleie på vanlig måte. Bekkenet ble målt nøye, og hun fikk beskjed om at dersom bekkenet bare vare marginalt smalere enn normalt, ville barnet forløses med keisersnitt.
 
– Bekkenmålingen i seg selv var en merkelig opplevelse! For det første var det et styr å skulle manøvrere seg rundt med den digre magen da de skulle ta røntgen. Og så skulle jeg av alle ting stikke en linjal så godt opp i skjeden som jeg klarte! Det er noe av det mest spesielle jeg har opplevd, ler hun.
 
– Jeg følte meg trygg
Målene var normale, og alt lå til rette for en vaginal fødsel.
– Jeg ble utrolig lettet og glad da de ringte fra sykehuset og sa at jeg kunne føde vanlig. Det kjentes som å ha sluppet gjennom et nåløye, noe som var en av grunnene til at jeg følte meg så trygg på det hele. Jeg visste at legene ikke kom til å ta noen sjanser og at de aldri hadde gitt meg alternativet dersom de ikke hadde vært sikre på at alt lå bra til rette, sier hun.
 
19. april i år, da Ida Christine var i uke 40, bestemte den lille jenta seg for at hun ville ut i verden. Fødselen startet med vannavgang kl 1745 om ettermiddagen, og noen timer senere ble hun lagt inn på føden med 6 cm åpning. Barnet lå da med føttene nederst, selv om hun hadde fått beskjed om at rompa kom til å havne nederst med en gang riene startet.
 
Overvåkning og epidural
– Tre leger konfererte med hverandre før de ble enige om at jeg kunne fortsette selv om rompa ikke var kommet ned. Jeg var sliten etter de vonde riene, og takket etterhvert ja til epidural. Det førte imidlertid til at riene dabbet av, og da kjente jeg panikken ta meg. Jeg hadde fått vite at dersom ting gikk i stå under en setefødsel, ble det alltid utført keisersnitt. Men heldigvis kom jordmor med riestimulerende som funket.
 
Epiduralen ga Ida Christine den pausen hun trengte, og tilkoblet monitoren som hele tiden overvåket babyen, klarte hun å gå litt rundt og stå ved prekestolen.
 
– Det førte til at rompa kom ned i bekkenet slik at de kunne kjenne den, og jeg la meg ned igjen. Under resten av fødselen brukte jeg lystgassen flittig, det roet ned både meg og babyen.

 
Det ble folksomt på fødestua…
Etterhvert som fødselen nærmet seg, kom det flere folk inn på fødestuen.
 
– Legene og barnepleieren var innom og sjekket og hilste på. Etterhvert kom riene tettere og sterkere, og så spurte de meg om jeg ville kjenne på foten hennes! Jeg kjente fem bitte små tær og en perfekt liten fot. Etterhvert fikk jeg pressetrang, men fikk beskjed om å vente litt. Da jeg etter noe som syntes som en evighet endelig fikk lov til å jobbe skikkelig med pressriene, brukte jeg kanskje 4-5 rier på å få rompa og kroppen ut. Jeg så ned og så legen holde datteren min opp ned; jeg så føttene og kroppen hennes holdes opp i luften. Etter nok et stort press så var hele jenta ute!
 
– En positiv opplevelse 
Den lille var frisk og fin, med en apgar på 9/10. Ida Christine ser ubetinget positivt tilbake på opplevelsen.
 
– Jeg hadde som alle andre hørt skrekkhistoriene om alt som kan gå galt under en setefødsel, men jeg valgte å lytte til instinktene mine og å stole på legene og jordmødrene. Jeg fikk veldig god informasjon hele tiden, og følte meg utrolig godt ivaretatt. Det ble kanskje ikke den naturlige fødselen i vann med bare jordmor og venninnen min til stede som jeg drømte om i begynnelsen av svangerskapet, men jeg vil allikevel kalle dette en drømmefødsel.
 
 
 
 
 
Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelJordmor: – Setefødsel kan gå veldig bra
Neste artikkelMindre gulping når barnet får morsmelkerstatning?
DEL