Det er selvfølgelig ikke de første bevegelsene barnet gjør hun kjenner, men de som er så sterke at de kan registreres. Her er forskjellene store.
Noen kvinner kan fortelle at de har kjent den lille sommerfuglen røre på seg alt i 13. uke. Det er nesten for godt til å være sant. Andre kan være fortvilet fordi de ikke har kjent noe til tross for at uke 17 er passert. De har vært på ultralydundersøkelse og til og med sett med egne øyne at barnet beveger seg.
Men sånn er det. Forskjellig fra barn til barn, forskjellig fra kvinne til kvinne og fra svangerskap til svangerskap.
En kvinne jeg hadde til kontroll for et par år siden, var ofte engstelig over at hun kjente så få bevegelser og spark fra barnet sitt. Hun prøvde alle gode råd: La seg ned for riktig å kunne motta hver lille rørelse. Drakk søt saft for å stimulerer til spark. Strøk på magen, sang en liten stubb og kunne bli så fortvilet at hun riktig dyttet litt hardt på magen med klar beskjed: Nå våkner du!
Det hendte hun kom innom kontoret og spurte om jeg kunne lytte litt på fosterlyden. Vi snakket en del om denne rolige krabaten og var begge spent på hvordan vedkommende ville oppføre seg utenfor livmoren.
Så kom den store dagen, og ut kom en fin liten kar. Det var ikke mange lydene han gav fra seg, han hadde liksom ikke behov for det. Derimot brukte han øynene. Med store øyne observerte han omgivelsene. Det kunne virke som han riktig så seg rundt. For en herlig liten fyr han var.
2 måneder gammel hadde han de samme rolige bevegelsene som i mors mage. Med en engels tålmodighet hadde han funnet seg godt til rette i sin nye verden, og var som en liten drøm for sine foreldre.
Det var ikke underlig at mor ikke hadde kjent mange bevegelser og spark . . . det var jo sånn han var!
