Vi er mer avventende med bruk av ri-stimulerende drypp nå enn for noen år siden. Men blir ikke riene kraftfulle nok til å øke åpningen, kan det bli aktuelt å bruke det. Og det kan være til god hjelp.

Sist oppdatert: 8. september 2015

Jeg husker veldig godt den aller første gangen jeg skulle ta imot et barn som jordmorstudent. Det var i Danmark i 1993, og jeg var på aftenvakt sammen med min kontaktjordmor Cecilie. Vi hadde en førstegangsfødende i aktiv fødsel, og alt var normalt. Etter hvert som kvelden gikk sin gang, ble det mer og mer tydelig at hun ikke kom til å føde før jeg skulle gå hjem. Cecilie bestemte seg da bare for å sette ri-stimulerende drypp for å «skru opp riene», som hun sa. Det ble fart i fødselen, og hun fødte akkurat i vaktskiftet. Jeg fikk ta imot barnet som planlagt.

Det var jo helt fantastisk for meg at det lyktes. Det var faktisk en knestående fødsel, og jeg husker det som om det var i går. Følelsen av den lille varme, våte kroppen som jeg kunne legge mellom morens ben, og hjelpe henne å løfte opp.

Ville ikke skjedd i dag
I dag hadde vi aldri satt drypp uten skikkelig god grunn. Bare de siste årene har vi blitt mye mer avventende med bruken av ri-stimulerende drypp, for det er et sterkt og potent medikament vi bruker.

Hormonmengde og fremgang
Kroppens eget rie-hormon heter oxytocin, og produseres i en bitteliten del av hjernen som heter hypothalamus. Vanligvis produserer kroppen en økende mengde oxytocin gjennom fødselen. Det driver fødselen framover slik at livmormunnens åpning øker etter hvert som tiden går.

Men av og til blir ikke fremgangen i fødselen helt som forventet. Kanskje dabber riene av, og både mor og livmor er trøtte og slitne etter mange timer i fødsel.

Prøver først uten medikamenter
Vi prøver alle mulige andre tiltak før vi tyr til ri-stimulerende drypp. Vi gir den fødende mat og drikke, endrer fødestilling, tømmer urinblæren, tar fostervannet, tilbyr ro og tilstedeværelse av jordmor, massasje og berøring.

Hvis riene likevel ikke blir kraftfulle nok til å gi fremgang, setter vi opp et ri-stimulerende drypp. Da får du lagt inn en veneflon i hånden din, så vi har en intravenøs tilgang. Medikamentet som brukes heter Syntocinon, og er et syntetisk fremstilt oxytocinpreparat. Det får livmoren til å trekke seg sammen. Medikamentet blandes i en liter saltvann, og kobles til en maskin som kalles dråpeteller. Da kan vi administrere mengden medikament du trenger nøyaktig – så du får akkurat den mengden rier du trenger for å få fremgang i fødselen igjen.

Fungerer som oftest bra
De aller fleste fødende responderer bra på ri-stimulerende drypp. De merker nok også at riene blir enda mer kraftfulle og effektive etter som dryppet økes. Det er jo også det som er målet med stimuleringen, så da er vi fornøyde.

Er man først koblet til et drypp, vil man som regel forbli tilkoblet resten av fødselen, og gjerne én til to timer etterpå.

Overvåker babyen nøyere
Når vi først er inne og pusher kroppen med drypp, har vi også alltid mer overvåkning og monitorering av babyen. Det betyr at vi følger mer med på fosterlyden via CTG-overvåkning.

Mange av de fødende som trenger ri-stimulerende drypp har vært i fødsel lenge, og er slitne. Da blir det også ofte aktuelt med epidural-bedøvelse. Dermed kan fødselen ofte oppleves mer teknologisk, fordi man er koblet til medisinsk-teknisk utstyr som drypp, CTG-overvåkning og epidura mer eller mindre kontinuerlig.

Likevel er det fullt mulig å komme seg opp av sengen og bruke kroppen og tyngdekraften innimellom. Det kan være litt mer utfordrende å bytte stilling på grunn av ledningene, men med hjelp av partner og jordmor, går det vanligvis veldig fint.

En god mulighet å ha
Jeg tenker vi er heldige som føder i en del av verden hvor vi faktisk kan hjelpe til med ri-stimulering når andre tiltak ikke strekker til!

Bloggen er publisert i samarbeid med Mamastork

Hva synes du om artikkelen?