Hun rakk aldri å komme seg til sykehuset. Vel ute av dusjen var hun i gang med å pakke siste rest hun skulle ha med inn på sykehuset. Da kom pressriene...

Sist oppdatert: 1. september 2010

Det startet med en liten tegningsblødning kvart over 12, natt til lørdag 14.august. Jeg fikk litt forhåpninger siden det starta med blødning da jeg fikk lillemor også, men på grunn av alle de lange nettene de siste tre ukene med rier som aldri utvikla seg, valgte jeg å ikke håpe for mye.

Gikk å la meg for å sove, men ble liggende å tekste litt med ei venninne. Jeg skulle jo være med å feire bursdagen hennes på lørdagskvelden, så vi skravla litt om hva vi skulle ha på oss og at sambo måtte være på vakt i tilfelle noe skulle skje eller så kom hun til å ringe ambulanse. Noe jeg ikke(!!) skulle ha noe av… hehe. Vi ble «enig» om at lillesøster kunne komme på søndag, sånn at de fikk bursdag på samme dag!

Murringer som blir til rier….
I 2-tiden begynte jeg å få murringer i magen. Jeg sovna litt innimellom, men skal ikke legge skjul på at det var vanskelig.For selv om jeg prøvde å ikke håpe for mye, så var det jo selvsagt et lite håp om at det kanskje kunne skje noe nå. 11 dager på overtid, og lei. Da håper man på sterke smerter!  I 4- tiden fikk jeg ei rie så jeg bestemte meg for å gå opp i tilfelle det skulle komme flere.

Lillemor lå i armkroken min, hun var litt ekstra kosesyk så hun fikk sove i vår seng.Men da jeg gikk opp klarte jeg desverre å vekke henne. Jeg fant sambo som var sovna foran tv-en..  Jeg ba han om å gå ned å ned å legge seg sammen med henne sånn at hun sovna igjen. Men det gjorde hun ikke. Jeg ble oppe i stua mens de prøvde å sove, kvart på 5 gikk jeg i dusjen. Den lille tida jeg sto i dusjen fikk jeg 3 rier.. Da skjønte jeg at nå var faktisk ventetida over. ENDELIG!!!

Ooops! Pressrier nå alt?
Kom meg ut av dusjen, kledde på meg og skulle til å ordne håret. Men da fikk jeg ei rie som var så sterk at jeg måtte ned på kne, klarte ikke stå oppreist. Det var den første skikkelige ria, da var klokka blitt kvart over 5. Da jeg hadde ordna meg ferdig, gikk jeg ut i stua, og en  ny rie kom.

Prøvde å rope på sambo, men han hørte meg ikke. Sendte han melding kl.05.20, men han hørte ikke at han fikk den. Så da ringte jeg og ba han komme opp og sa at nå måtte han ringe svigermor (hun skulle være barnevakt), og føden for si at vi kom inn om et par-tre timer.

Da han satt ved siden av meg, kom ei ny rie, enda mer intens enn de to forrige. Da tenkte jeg for meg selv; «herregud, hvis det skal være sånn her i 10-20 timer har jeg ikke sjanse å klare meg uten smertelindring!!» De var helt sykt intense, og absolutt ikke sånn som de første riene mine var ved forrige fødsel.

Da han hadde snakka med føden prøvde jeg å pakke ferdig fødebaggen, men helt ut av det blå falt jeg ned på gulvet og måtte krampholde meg i sofaen, for der kom første pressria!!

Da tenkte jeg bare «Shit, det her rekker vi ikke!!» Plutselig ser sambo en svær hval (les: meg) krabbe som et lyn på alle fire bortetter stuegulvet og rett inn på badet. I ren refleks krabba jeg avgårde fordi jeg skjønte at nå kom babyen, og jeg hadde ingen intensjoner om å føde i stua og ødelegge gulvet. Hehe!

– Forsto at vi ikke ville rekke sykehuset
Sambo var dritstressa og ringte tilbake til svigermor for å si at nå måtte hun bare hive seg i bilen med en eneste gang!! Da jeg krabba inn på badet ropte jeg til sambo at nå måtte han ringe etter sykebil, da var klokka blitt 05.49, jeg innså at vi ikke kom til å rekke å kjøre innover selv. Jeg rakk så vidt å komme meg inn på badet, legge meg ned og slenge av tightsen før neste pressrie kom, da kom hodet ut samtidig som vannet mitt gikk. Nå var klokka 05.51.

Når jeg hadde pressrie, ble lillemor veldig redd og lei seg, siden hun hørte at mamma hadde veldig vondt. Men heldigvis klarte sambo å roe henne ned og forklare at mamma hadde bare vondt fordi at lillesøster kom nå. Og da får alle mammaer vondt i magen sin. Han ordna med en kopp melk til henne sånn at hun kunne kose seg i senga med den, koseteppe, bamsen og en bok mens han kom løpende opp igjen.

Jeg var alene på badet da hodet kom, så jeg ropte til sambo «Hodet er ute, hodet er ute!!!» Han hadde 113 på telefonen og akkurat fått forklart situasjonen før hun dama sa at nå måtte han bare løpe inn å ta imot babyen.

– Du må dra henne ut!

Det ble knipset to mobilbilder – men det var liksom ikke  fotograferingen som hadde høyeste prioritet akkurat da…

Han rakk å leite frem et håndkle før neste pressrie kom, da kom skuldrene og overkroppen ut. Jeg sa «Du må dra henne ut», hvorpå dama i telefonen sa «Ja, gjør det samboeren din sa. Du må dra babyen ut.» Han holdt lillesøster i armene sine klokka 05.57.

Siden vannet mitt ikke gikk før hodet kom, lå lillesøster i vannposen når hun kom ut, så sambo måtte dra den av henne for at hun skulle få trekke pusten.

De første sekundene hun var ute gråt hun ikke, på grunn av den posen. Men med en gang han hadde fått fjerna den, kom den deilige lyden alle fødende venter på, nemlig gråten: Bevis på at babyen lever!!

Han tørka litt av henne før han la henne på brystet mitt og snakka mer med 113.

– Jeg beklager, men jeg feilberegna visst litt på tida
Mens hun lå på brystet mitt tørka jeg av resten og pakka henne godt inn i morgenkåpen til storesøster for at hun skulle holde varmen. Jeg husker ikke dette selv, men sambo fortalte meg at rett etter hun var kommet ut hadde jeg begynt å le og sagt til han:

«Jeg må bare beklage, men jeg feilberegna visst litt på tida..» Han ler like godt hver gang han forteller det, hehe.

Bare få minutter etter lillesøster var ute kom svigermor inn døra og sambo sa «Nå trenger du ikke stresse mer, det er overstått og jeg har tatt henne imot!»

Født hjemme på flisene på badet. Innetullet i storesøsters badekåpe.

Kan tro det var ei overraska svigermor!

Morkaka var ikke kommet ennå og siden svigermor er sykepleier fant sambo fort ut at det var helt på sin plass at hun fikk ta seg av den biten, så han ga henne telefonen med 113 på røret og med beskjeden «Siden jeg ikke vil se den, og du er sykepleier kan du ta imot morkaka. Her har du 113 på telefonen, vær så god!»

Ambulansen kommer
Klokka 06.11 kom ambulansen frem, følte meg rimelig lur der jeg lå når det kom to karer valsende inn på badet for å hilse på meg.. Siden jeg ikke hadde vondt mer fikk den nybakte storesøsteren lov å komme opp for å se.Hun var litt skeptisk akkurat med det første, men ble fort veldig nysgjerrig og ville kose på lillesøster. Hun sprang ut i stua for å hente kameraet, hun måtte jo ha bilde av lillesøster som endelig var kommet!

Ca 10-15 min etter ambulansen var kommet fikk, jeg ei ny rie og morkaka kom. Sambo hadde leita frem to Rema 1000 poser for å legge den i! Da var lillemor i stua sammen med bestemor og pappa, og hun fikk ikke komme inn på badet igjen før det var vaska og all tegn til fødsel var borte siden det ble en del blod når morkaka kom ut. Etter morkaka var kommet og alt var overstått hjalp ambulansepersonellet meg opp fra gulvet sånn at jeg fikk kledd på meg en morgenkåpe før det bar avgårde i sykebilen. Når vi kjørte innover hadde jeg lillesøster liggende på brystet og posen med morkaka liggende på magen. De klipte nemlig ikke navlestrengen, så hun hang fortsatt fast i morkaka. Når vi kom på sykehuset ble vi møtt av flere som gratulerte og sa «Jasså, du gjør likegreit jobben hjemme, du!»

Jenta ble veid, målte og undersøkt, og jordmora undersøkte om jeg måtte sy.

– Jenta var perfekt på alle måter
Lillesøster var helt perfekt på alle måter. 4050 gr, 53 cm lang og hodeomkrets på 35 cm. Vanligvis pleier babyer som blir født hjemme å ha lavere kroppstemperatur, men lillesøster var helt eksemplarisk på alle punkter! Vi hadde visst gjort en veldig god jobb! Jeg trengte bare fire-fem pyntesting, noe som i følge jordmoren var ganske utrolig med tanke på at hun var ute på to pressrier og ingen hadde holdt igjen hodet. Jeg for min del var bare sjeleglad og må nok en gang lovprise Weleda Svangerskapsolje!!

Da jeg fortalte jordmor om hvordan fødselen hadde vært, så hun på meg med et stort smil da jeg fortalte at lillesøster lå i posen da hun kom ut. Vi visste ikke dette, men i følge jordmødrene betyr det lykke når et barn er født i vannposen. Så lillesøster er et lite lykkebarn!

Mens jeg spiste kom sambo, storesøster og bestemor på besøk. De hadde vært ute å handla litt, og lillemor hadde kjøpt bamse til lillesøster.Hun var så stolt og skulle kysse, kose og ta på lillesøsteren sin. Virka ikke preget av det som hadde skjedd i det hele tatt, takk og lov!

Hjem igjen – samme dag!
Det første jeg spurte om da vi var kommet inn på barsel, var når jeg kunne reise hjem. Tror de ble litt satt ut av det, hadde ikke helt forventa det virka det som. Men jeg fikk beskjed om at de skulle ringe etter barnelegen sånn at hun kunne undersøke lillesøster og avgjøre om vi fikk reise samme dag. På undersøkelsen var det ikke annet enn gode ord å høste, lillesøster var et prakteksemplar av en baby. Vi fikk klarsignal om å reise hjem så snart alt av papirer var i orden. Fem timer senere fikk vi dra hjem. Da oppdaga vi at jeg ikke hadde sko å gå i! Så jeg gikk gjennom sykehuset og hele veien ned til bilen (han måtte parkere ca 10 min unna sykehuset) barbeint. Godt at det var sol og fint vær får man si!

Når vi kom hjem ble vi møtt av flere av naboene våre. Jungeltelegrafen hadde gjort jobben sin, et par av dem hadde vanskelig for å tro på at det faktisk var sant. Når jeg i tillegg var hjemme igjen så kort tid etter ble de litt satt ut. hehe 🙂

Nå har det så smått begynt å synke inn for meg, hva som faktisk skjedde. Jeg husker jo alt og vet veldig godt hva som skjedde, men det gikk så vanvittig fort at jeg rakk egentlig aldri å registere at jeg var i fødsel før det var over.

Til tross for at to av tre ting jeg frykta skjedde (styrtfødsel og ambulanse) sitter jeg igjen med en god følelse. Jeg hadde en veldig fin fødsel, og jeg følte meg trygg stortsett gjennom hele fødselen nettopp fordi jeg lytta til kroppen og lot den gjøre jobben.

Og det minnet vi sitter igjen med, er jo bare helt utrolig!

Når jeg tenker tilbake på det, kom jeg frem til at jeg totalt hadde bare 12 rier fra den første ria i 4-tiden. Det er 12 rier inklusiv de tre pressriene og den når morkaka kom. Det er ganske utrolig!

– Jeg er stolt over meg selv
Jeg må også ærlig innrømme at jeg er veldig stolt av meg selv, at jeg ikke ble redd og jobba mot kroppen som man lett kan gjøre når man blir redd. Jeg holdt meg rolig, lytta til kroppen og lot den gjøre jobben. Jeg lå helt alene på baderomsgulvet og pressa ut hodet hennes, uten noen støtte rundt meg. Det er litt stort, og et stolt øyeblikk for meg. Ikke minst er jeg er ubeskrivelig stolt av måten sambo håndterte situasjonen på. Blir rørt bare jeg tenker på det, verdens beste kjæreste og pappa!

Jeg hadde virkelig en drømmefødsel denne gangen også, til tross for at det skjedde noe inni granskauen fort og ikke ble i nærheten av det vi hadde «planlagt» eller sett for oss. Og så er det jo litt spesielt at hun ble født i hjemmet vårt, som vi jobba så sinnsykt hardt for å få ferdig. Blod, svette og tårer måtte til for å få huset ferdig. Da er det veldig spesielt å vite at vi har tatt imot barnet vårt nettopp her. Et minne for livet.

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelFødselsvideoer på nettet
Neste artikkelBarnløshet på grunn av fedme
DEL