Jordmoren på føden mente de bare kunne vente hjemme i noen timer før de kom inn. Men plutselig kom en pressri! Hodet var på vei ut, og før ambulansepersonalet rakk å nå fram, hadde pappa Kristian tatt imot vesle Thea.

Sist oppdatert: 5. november 2012

I september 2011 fikk vi den gode nyheten, vi skulle bli foreldre, igjen! Vi fikk Maria i januar 2011, og bestemte oss ganske fort etterpå at vi ville ha en liten en til. Begge to hadde et stort ønske om å ha to tette, og sånn det ble det. Vi fikk satt termin til 24 mai, bare 16 måneder etter vi fikk Maria.

Vi var spente, redde, overlykkelige og levde på en rosa sky. Helt til jeg ble kvalm og dårlig da såklart, da begynte tiden å gå litt sakte. Heldigvis var jeg ikke kvalm lenge, men bekkenet ble bare verre og verre. De siste månedene klarte jeg nesten ikke å gå. Det var veldig tungt å ha Maria så liten og gå gravid. Jeg følte jeg gikk glipp av mye, siden jeg ikke orket så mye. Jeg var mye trøtt og sliten, men det var virkelig verdt alt.

Les også: Hvor vondt er det å føde?

Kynnere eller rier?
Da vi rundet 36 uker, så begynte jeg å få veldig sterke kynnere om ettermiddagen og kvelden. De første kveldene var jeg sikker på at det var rier, for de var veldig kraftige og kom regelmessig. Men siden jeg sovnet fra det hver kveld og det ikke skjedde noe mer, så tenkte jeg ikke noe mer over det. I ettertid så forstod jeg jo at det var åpningsrier.

Natt til 18 mai (39 uker) våknet jeg i halv fire tiden, bare to usle timer etter jeg hadde sovnet. Kvelden hadde vært ganske tung, med mye kynnere og jeg var veldig sliten. Så da jeg våknet og kjente at kynnerene ikke hadde gitt seg, så ble jeg faktisk bare irritert. Tenkte ikke det at det kunne være noe mer som skjedde.

Les også: – Riene blir ikke verre og verre, men bedre og bedre

Tette rier, men ingen grunn til å komme inn til føden
Men så tok det seg opp ganske kjapt og gikk fra ubehagelig til vondt. Jeg vekte Kristian og sa at jeg trodde jeg hadde rier, men var veldig usikker. Det tok ikke lange tiden før vi begge fant ut at det var rier, da fikk jeg nemlig så vondt at jeg begynte å grine. Det skjedde veldig fort. Jeg begynte å ta tiden for å sjekke, og ble en smule urolig av resultatet. Det kom rier hvert 3. minutt, og varte 1 minutt hver gang. Vanligvis så skal du jo reise på sykehuset når det er 5 minutter mellom.

Halv fem, en time etter at alt startet, ringte Kristian til sykehuset. Jeg fikk telefonen etter en liten stund, svarte på spørsmål og fikk beskjed om å slappe av og vente noen timer. Det kom til å ta mange timer enda, så da var det best å være hjemme i kjente omgivelser. Jeg la på og satt der å følte meg ganske urolig. Jeg syns det gikk for fort med riene og klarte ikke helt å komme inn i samme "rytmen" som jeg hadde sist. Sist gang gikk det nemlig ganske rolig for seg i begynnelsen og jeg ble vant med smertene litt etter litt. Det var først da vi kom på sykehuset at ting gikk kjapt og vi fikk beskjed om at neste gang måtte vi komme inn mye tidligere.

Les også: Når trykketrangen melder seg

– Jeg ville opp på sykehuset nå jeg!
Jeg kledde på meg mellom riene og prøvde å slappe av. Vi stresset litt med å få tak i noen til å passe Maria, men fikk heldigvis tak i en tante som kunne komme med en gang. Vi ringte samtidig til taxi, sånn at vi kunne komme oss opp til sykehuset. Jeg brydde meg ikke om hva jordmoren sa, jeg ville på sykehuset nå jeg. Sykehuset lå heldigvis bare fem minutter unna. Riene tok seg godt opp og jeg kjente med hele meg at dette gikk alt for fort.Jeg begynte å bli redd og småstresset.

Jeg fant endelig en god stilling å være i, mellom bordet og sofaen. Der var det god støtte i hver kant, sånn at jeg hadde noe å holde i når jeg fikk rier. Det hjalp veldig. Plutselig kjente jeg at vannet gikk! Det var så rart. Sist gang så gikk nemlig vannet i en pressrie, så det gjorde jo ekstremt vondt. Men denne gangen så kjente jeg ingenting. Kristian ringte sykehuset og jeg gikk for å skifte klær.

Pressrier!
Da jeg kom inn igjen gikk jeg rett i kne mellom sofaen og bordet, da kom det plutselig en pressrie. Tankene mine var overalt og jeg kjente jeg ble redd. Jeg skjønte med en gang at vi ikke kom til å komme oss til noe sykehus. Søsteren til Kristian kom plutselig inn dørene og vi sendte henne rett inn på rommet til Maria. Stakkar, hun stod der inne og grein og skjønte ingenting. Kristian satt i telefonen med en jordmor, mens han prøvde å få meg til å slappe av. Jordmoren sendte ambulanse for å hente oss med én gang, og så ga hun oss beskjed om at jeg ikke skulle presse. Noe jeg hadde null kontroll over. Her gjorde kroppen som den selv ville.

Og så kjente jeg at hodet var på vei ut! Jeg fikk litt panikk då ja! Jeg ble ikke redd for selve fødselen, eller smertene. Det var tanken på at det skulle skje noe, at det ble noe komplikasjoner. Her var det bare meg og Kristian. Hva kunne vi gjøre viss det skjedde noe? Maria fikk jo navlestrengen to ganger rundt hodet, tenk om noe verre skulle skje denne gangen?

Les også: Hvis du ikke rekker føden...

Beskjed om å presse
Vi sa fra til jordmoren at nå var hodet på vei ut. Da fikk jeg bare beskjed om å presse. Det skulle ikke være noe problem. Kristian fikk da beskjed om å gjøre seg klar til å ta imot babyen. Da ble jeg redd! Ikke fordi han skulle ta imot babyen, men da hadde jeg ikke noen å støtte meg i. Ingen som kunne passe på meg, eller stryke meg over panna. Men jeg hadde ikke noe særlig sjans til å tenke noe mer, for kroppen presset bare på og jeg kjente at hodet var nesten ute. Etter et par pressrier så bare sklei hun ut, og Kristian tok imot henne.

Klokken var fem, bare en og en halv time siden riene startet, så var hun ute i verden. Men det var ikke noe lyd, og heller ikke noe bevegelse. Navlestrengen var surret rundt hodet hennes, to ganger, samme som med søsteren. Kristian var utrolig kjapp med å få surret den løs og lagt henne oppå meg. Jeg begynte å stryke på henne og Kristian tullet oss inn i pledd og alt han kunne finne.

Les også: – Plutselig hørte vi babygråt fra strømpebuksa

Ambulansepersonalet sto og stirret
Det tok ikke lange tiden før det kom lyd fra henne, heldigvis. Jeg fortsatte bare å stryke på henne, til ambulansefolkene kom (noe som heldigvis bare tok et minutt eller to). Ambulansefolkene tittet inn døren og ble bare stående en stund og se sjokket ut. Siden vi hadde så teit trapp utenfor så fant jeg ut at det var best om jeg gikk selv opp til ambulansen. Det var ikke noe særlig behagelig akkurat. I ambulansen fikk jeg ammet og lille jenta vår såg ut til å ha det ganske så bra.

Vi ble godt tatt imot på sykehuset og fikk klapp på skulderen av nesten alle som var der. Vi fikk og klar beskjed om at viss vi skulle ha en nummer 3, så måtte jeg legges inn på sykehuset en god stund i for veien.

Gikk helt supert
Men alt i alt, så gikk det helt supert. Kristian var en fantastisk jordmor som tok alt med knusende ro. Lille Thea er frisk og rask og smiler mer og mer for hver dag som går. Maria er stolt storesøster og passer på henne hele tiden.

Mamma Laila med døtrene Maria og Thea.

Les flere fødselshistorier om hjemmefødsler

Les også: Hadde 8-åringen med på fødsel

Les også: Linn fødte i hypnose

Hva synes du om artikkelen?  
Forrige artikkelGi deg selv tid til å være barselkvinne
Neste artikkelBabyen vil bare ha pappa
DEL