I dag er det den internasjonale minnedagen for barn som døde i svangerskapet og i livets begynnelse. Dagen markeres med lystenning klokken 19:00 over hele kloden, og håpet er at det oppstår en bølge av lys jorden rundt, til minne om alle disse barna som aldri fikk leve opp.

Publisert: 13. oktober 2015   -   Oppdatert: 11. oktober 2018

I Norge har LUB, landsforeningen uventet barnedød jobbet for å støtte foreldre og pårørende som har opplevd å miste sine barn, både før, under og etter fødsel. LUB har gjort et enestående arbeid med å hjelpe mennesker som har opplevd noe av det verste man kan erfare, nemlig det å miste et barn. Deres sorgstøttearbeid har vært til uvurderlig hjelp for så mange, og i tillegg har de drevet store kampanjer og støttet viktig forskning på området.

Vanskelig både for familien og dem rundt
Nettopp dette sorgstøttearbeidet som LUB driver med, er til stor hjelp for mange mødre og fedre som opplever å få livene sine snudd opp ned, og drømmer og planer endevendt, når babyen deres dør. Dødfødsel, krybbedød, fosterdød og alle andre årsaker til uventet barnedød, er tematikk som er vanskelig å snakke om. Det er vanskelig både for dem som rammes av det, og for omverdenen. Man vet gjerne ikke hvordan man skal møte et menneske som er i en slik type sorg, hva man skal si, hvordan oppføre seg, og hvordan kunne hjelpe til i en ellers mørk og trist situasjon. Dette kan da gjerne føre til at de som rammes isolerer seg, og de som står utenfor; naboer, familie, venner, kolleger og bekjente, kan velge å trekke seg bort fordi de ikke vet å håndtere mennesker i krise. For dem som står midt i katastrofen kan det føles som en ekstra belastning å se at folk trekker seg bort, det legger sten til byrden, og veien kan bli enda lenger for dem å komme tilbake til et tilnærmet normalt liv.

Nedgang i antallet dødfødsler
139 barn ble registrert som dødfødt i 2017. Det tilsvarer 2,4 dødfødte per 1000 fødte og er ifølge Statistisk sentralbyrå det laveste tallet som noen gang er registrert. Dødfødsler er kanskje noe av det verste man kan erfare, nemlig at barnet man venter dør i mors liv. I fjor var heldigvis tallet lavere enn noen gang, med 139 barn som døde i mors liv fra og med uke 22.

Hvorfor skjer det?
Nå etterlyser Landsforeningen uventet barnedød mer fokus og satsning på forskning, for å finne ut av hvorfor disse barna dør, og ikke minst å finne ut hvordan man skal unngå at flere hundre gravide kvinner skal miste barnet sitt. Dette støtter jeg, og håper at både midler og interessen øker for å stimulere til mer forskning innen uventet fosterdød.

Man kjenner allerede til en del risikofaktorer, som er med og øker sjansen for at barnet dør i mors liv. Det dreier seg blant annet om høy alder hos mor, overvekt og fedme og røyking, men også diabetes, høyt blodtrykk og flerlingesvangerskap er blant risikofaktorene. Man kjenner også til noen direkte årsaker til risiko for dødfødsel, og det er særlig sykdom, defekt eller skade av morkaken, navlestrengskomplikasjoner og kromosomfeil eller misdannelser hos fosteret. Også infeksjoner kan gi økt risiko for dødfødsel, spesielt Gruppe B-streptokokker.

Utfra dette panoramaet av kjente risikofaktorer og årsakssammenhenger, burde det være mulig å gjøre tiltak som bedrer statistikken og reduserer antallet dødfødte. Men det er alltid en nyttig og viktig å ha forskning og kunnskap i ryggen, både for å påvirke befolkning og helsepersonell til å bli bevisste hva som skal og kan gjøres for å øke sjansen for et vellykket utkomme av et svangerskap.

Podcast om krybbedød. Gjest: Triner Giving Kalstad, Landsforeningen Uventet Barnedød:

En del får aldri vite hvorfor
Men faktisk så er det så mange som en fjerdedel som aldri får vite hvorfor akkurat deres barn døde i mors liv. Dette til tross for at både mor gjennomgår utallige undersøkelser og tester etter fødselen, og at det gjennomføres obduksjon av det døde barnet. De rammede familiene det gjelder må da leve med tapet og med uvissheten omkring hvorfor akkurat deres barn døde, og om dette er noe som muligens vil gjenta seg ved eventuelle senere svangerskap.

Rammet også meg
Selv var jeg en av dem. Det var lynet som slo ned for oss på termindato for en del år siden, da hjertet plutselig sluttet å slå hos vår ellers velskapte og fullbårne gutt. Vi er av de heldige som har klart å komme oss videre, uten altfor store og uopprettelige sår, men med små rifter av sårbarhet, som vil være med oss på en helt spesiell måte for alltid. En av grunnene til at vi har klart oss så godt, er at vi møtte folk rundt oss som dro oss opp, og turte å møte oss i sorgen. Det var ikke nødvendig at de sa noe, eller gjorde noe spesielt; det var nok at de var der, var seg selv og viste oss at det fantes lys der ute et sted.

Jeg har også vært så heldig at jeg har blitt mor til fem barn til, tre av dem etter at Erik døde. Det var spesielle svangerskap, der vi ikke turte å tro at det ville gå bra før vi hadde det nyfødte levende barnet hos oss. Gleden blir så ekstra stor og spesiell når man erfarer at det tross alt oftest går helt fint.

Livet er skjørt, og vi har aldri en garanti for at noe, heller ikke for at et svangerskap, skal gå bra. Men vi må gjøre alt vi kan for å hindre hver eneste dødfødsel, og da er vi helt avhengige av å ha forskningen med oss!

Bli med på markeringen, og tenn et lys!

Følg Karis blogg Livslangs

Hva synes du om artikkelen?