Som regel går vannet i løpet av den aktive fasen av fødselen, men ikke alltid. Noen ganger starter fødselen med vannavgang, noen helt få blir født i fostersekken, og noen ganger tar jordmor vannet underveis i fødselen. Her forklarer jordmor Ragna hvorfor og hvordan vannet tas.

Sist oppdatert: 5. april 2016

Det aller vanligste er at det går hull på hinnene, og at vannet dermed går i løpet av den aktive fasen av fødselen. Det er også noen kvinner som opplever at fødselen starter med at vannet går, selv om det er vanligst å starte med rier. Det er ganske sjelde at en baby fødes i hele hinner, eller seiersskjorte som det også kalles. Jeg har bare sett dette én gang i mine 20 år som jordmor. Da er babyen faktisk inni posen med vann som den har ligget inni i livmoren når den kommer ut.

Tar vannet hvis det går tregt framover
Som regel er det sånn at fødselen går fint framover når den først er aktivt i gang. Det vil si at mormunnen åpner seg suksesivt, og babyen kommer gradvis lenger ned i bekkenet etter hvert som riene bygger seg opp og kommer tettere og tettere.

Men av og til kan det stoppe litt opp, og framgangen blir ikke som forventet. Da går det an å prøve ulike ting for å få litt fortgang i fødselen. Kanskje trenger mor litt ekstra energi i form av mat, drikke og/eller hvile? Kanskje er det å bytte stilling og ta tygdekraften i bruk det som skal til? Kanskje hjelper det å tømme urinblæren for å få bedre plass i bekkenet?

Når en fødsel går tregere framover enn forventet, er vi ganske kreative for å få mer gang på sakene. Men av og til må vi gjøre mer enn forslagene over. Da kan vi for eksempel tilby å ta vannet. Vi vet at riene veldig ofte blir en god del mer effektive når vannet går, så det kan være en fin måte å få riene mer kraftfulle og effektive på.

Slik tar jordmor vannet
De aller fleste synes det går fint å få pirket hull på hinnene når vannet tas. Det høres kanskje litt skummelt ut, men det pleier å gå veldig fint. Jeg skal forsøke å beskrive hvordan det foregår:

Redskapet vi bruker til å pirke hull på fosterhinnene heter hinneriver. Forestill deg en lang heklenål i plast med en bitteliten mothake ytterst.

Vi tar vannet i forbindelse med en vanlig innvendig undersøkelse. Det vil si at du ligger i en seng eller på en benk uten truser. Vi kjenner med to fingre i skjeden, og fører hinneriveren inn langs fingrene. De aller, aller fleste kjenner kun fingrene våre, og merker ikke at vannet går før det blir varmt og vått mellom beina.

Vi forsøker alltid å ta vannet i en ripause, men noen ganger trenger vi at den er mer utspilt eller oppblåst, og venter heller på en ri. Det blir som å ta hull på en ballong – det er enklere når den er i spenn.

Når det går hull på vanblæren, vil det oftest renne litt fostervann hele resten av fødselen. De fleste har derfor bind på seg videre, og en del har det allerede før vannet tas.

Andre grunner til å ta vannet
Det kan også være medisinske grunner til å ta vannet. Noen steder i landet er hinneriving et ledd i å sette i gang en fødsel.

Det kan også handle om at man trenger kontinuerlig overvåking av hjertelyden til babyen via en intern elektrode som festes på babyens hode. Da må man også ta vannet først.

Det finnes også andre litt mer uvanlige grunner, men den vanligste grunnen til at vannet tas, er at fødselen går langsommere enn forventet, og man ønsker at riene skal ta seg opp.

Bloggen er publisert i samarbeid med Mamastork

Hva synes du om artikkelen?